Sjelesørgerens største trøst

Vi er alle på vei mot døden. Vi kjenner alle livets smerter. Ja, vi kjenner dommen i hjertet over våre svik og nederlag. Men Bibelen forkynner et godt budskap.

Bli med til Vest-Telemark en søndag på 1840-tallet. Folk i Åmotsdal ser en mann på hesteryggen langt oppe i åsen. Bak hesten går en ung medhjelper. «Det er presten og drengen hans», sa de. «Seljordspresten. Han har nettopp hatt høymesse i kirken vår. Nå skal han vel i sognebud.»

Folk visste hva de snakket om. Presten deres hadde mange utposter. Han var ennå bare 40 år gammel og ikke redd for noen halvtimer på hesteryggen. Nå hadde han fått melding om en stakkars dødssyk enke med et barn.

Det var en slitsom tur, men Landstad registrerte likevel omgivelsene. Luften var disig. Fjell-erlene sang. I diktet «Et sognebud» former han opplevelsene fra denne søndagen i Åmotsdal. Spennende naturopplevelser hørte med: «I uren hadde just bjørnen nylig forlatt sitt hi, henover oss seilte ørnen og la seg ved Bosnuten bi»

Omsider så de en åpning i skogen. Fattigdommen lyste mot dem med grelle farger: «Der bodde den stakkars enka og datter på åtte år; der syntes på bord eller benke knapt mat i den trange vår.»

Da de kom fram, så de hvordan datteren under disse ynkelige vilkår tørket morens svette og ga henne vann. Så skulle de ha en nattverdstund. Her og nå, innfor dødens terskel. De samtalte både om livets prøvelser og trøsten i himmelen. «Det gjorde meg selv så godt», skriver Landstad.

Men enka var urolig og usikker. Hun tenkte på syndene sine. Presten talte til henne om trøsten i Jesu død. Et angersrop til Jesus møtes alltid med nåde, understreket han og skildret for henne «hvilen i Abrahams skjød». Begge opplevde at Ordet ga nytt mot. Bitre savn mistet noe av bitterheten.

Så leste Landstad innstiftelses-ordene. Jeg «viet jeg brød og beger til nattverd i Herrens navn», skriver han. Den lille flokken feiret nattverd. Men en var sammen med dem i den enkle stua, for «det kunne vi glade bekjenne: hos oss var Kristus, Guds sønn.»

Presten hadde kommet i siste liten. Enka dro snart sitt siste sukk. «Nå er min prøvetid omme, nå løser Gud mine bånd», lød det fra dødsleiet. Og der og da, mens han var inne i stua hos dem, døde den fattige enka. Hun fant sitt hvilested hos Herren. Landstad bøyde kne. Han hørte susen fra trærne utenfor. Strålene fra kveldssolen lyste gjennom vinduet.

Åtteåringen gråt og skjønte ikke hva som var foregått. Landstad visste hvilket ansvar presten nå hadde, for noe av det siste barnets mamma hadde sagt, var at han måtte ta seg av veslejenta.

Selv hadde Landstad allerede hatt døden tett innpå livet flere ganger. Ikke bare i prestetjenesten, men i sin egen familie. Han kjente livets smerter allerede fra barneårene. Det er ikke for ingenting han i salmene sine taler om nøden her «i jorderiks daler». Han kjenner «jorden dype smerte», sier han. Og liksom enka i Åmotsdal kjenner også han «dommen i sitt hjerte».

I salmene sine taler han ofte om død og dom. Men tekstene havner alltid i saligheten bak død og grav – for alle som «dør i Herren».

Både skapningen og mennesket er underlagt forgjengelighet. Men det finnes et håp – knyttet til Jesus Kristus. Det håpet var tema i sjelesorgen i stua i Åmotsdal. Det skal alltid være en hovedsak for sjelesørgere. «Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri» (Rom 8:23).

Vi er alle på vei mot døden. Vi kjenner alle livets smerter. Ja, vi kjenner dommen i hjertet over våre svik og nederlag. Men Bibelen forkynner et godt budskap. Det som ble trøst nr. 1 i Åmotsdal – er også vår trøst. Amen.

Også vi som har fått Ånden, den første frukt av høsten som kommer, sukker med oss selv og lengter etter å bli Guds barn fullt og helt når kroppen vår blir satt fri. Rom 8:23