Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Foto: Adobe Stock
andakt
Det som betyr mest for oss
Del
Det er ikke alltid samsvar mellom det vi sier at vi legger mest vekt på, og det vi faktisk prioriterer.

Sånn er det i hverdagslivet, og sånn kan det også være i vårt forhold til Gud. Vi kan, med de beste intensjoner, ende opp med å la budskapet om korset komme i bakgrunnen.

Derfor bør vi stadig spørre oss selv om hvilket forhold vi har til korset. I 1. Kor 2,9 leser vi at «Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham, det har Gud åpenbart for oss ved sin Ånd».

Skal kirkens enhet i mangfold kunne være en levende enhet, trenger vi å være samlet om troens sentrum. Spørsmålet er ikke bare hva vi tror på og mener, spørsmålet er også hva vi legger vekt på. Vi kan ha meninger og oppfatninger i mange spørsmål.

Hvis vi sjelden eller aldri snakker om det, blir ikke konsekvensene så store. Vi kan ha en gudstro inne i oss, men hvis den kun unntaksvis fører til at vi oppsøker det kristne fellesskapet eller ber til Gud, blir ikke de merkbare virkningene så store – verken for oss selv eller for andre. Derfor handler samlingen i troens sentrum også om å sikre troens overlevelse.

I mange kristne sammenhenger har det vært vanlig på peke på Skriftens inspirasjon, tilstrekkelighet og klarhet i alle spørsmål som angår tro, lære og liv. Martin Luther skal ha sagt at «Alt Guds ord vil opp på talerstolen.» Samtidig har man også anerkjent at Skriften har et sentrum, nemlig Jesus Kristus og ham korsfestet.

For formidlingens del er ikke spørsmålet bare hva vi sier at tror på, men også hva vi legger vekt på. Hvis vi legger til grunn et ønske om å formidle bredden i Guds ord gjennom forkynnelsen, må det bety at menigheten over tid får møte Gud slik han presenterer seg selv i Bibelen.

Dermed er det ikke nok å bare betone ulike predikanters yndlingsemner. Samtidig må vi aldri glemme at Skriften, troen, kirken, det kristne livet har et sentrum som alt beveger seg ut fra. Og det er ordet om korset.

Som mennesker trenger vi å løpe til korset, å gråte ved korset, å juble ved korset, å leve ved korset. Paulus skriver i 1. Korinterbrev 1 fra vers 22 at jøder spør etter tegn og grekere søker visdom.

I vår tid kan vi sikkert peke på mange slags jøder og grekere som paralleller. «Men vi forkynner en korsfestet Kristus. Han er en snublestein for jøder og dårskap for hedninger, men for dem som er kalt, både jøder og grekere, er Kristus Guds kraft og Guds visdom.»

Både før og nå kan budskapet om korset fremstå som den rene dumhet. Som meningsløs virkelighetsflukt. Men her ligger den kanskje aller største nøkkelen, den aller største åndelige oppdagelsen noe menneske kan gjøre: «Det som i verdens øyne er dårskap, det utvalgte Gud for å gjøre de vise til skamme» (vers 27).

I stedet for en dårskap, eller dumhet, kan korset være vår stolthet. Andre kan le, men vi kan si som Paulus i 1. Tim 1:12: «Jeg vet hvem jeg tror på. Og jeg er overbevist om at han har makt til å ta vare på det som er blitt betrodd meg, helt til dagen kommer».

Det var dette som kom til uttrykk da kristne begynte å gå med kors rundt halsen. For den som har møtt Jesus, er korset vår fremste stolthet. Der møter vi Gud i all hans selvoppofrende kjærlighet.

Der møter vi det offeret som gjør at vi kan kalle oss Guds barn. Der møter vi den realiteten som minner oss om at selv om kirken i dag er under press, har Jesus Kristus selv lovet å være med oss alle dager inntil verdens ende.

I 1. Kor 2:2 skriver Paulus at «Jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet». Dette skulle være vår viktigste identifikasjonsfaktor. Målet vårt må ikke være å si at jo da, vi er kristne, men vi er også moderne og frigjorte mennesker. Vi er frigjorte av ham, og det er Jesus Kristus og ham korsfestet som er vår primære frihetskilde.

I menigheten jeg tilhører, pleide vi i mange år å synge et høytidsvers i forbindelse med en av påskegudstjenestene:

Skriv deg Jesus på mitt hjerte,

Du min konge og min Gud

At ei lyst, ei heller smerte

Deg formår å slette ut

Denne innskrift på meg sett

Jesus utav Nasaret,

Den korsfestede, min ære

Og min salighet skal være!

Idet jeg skriver dette, har jeg akkurat fått den triste meldingen om at pastor Leif Erik Nilsen i Bergen frikirke er død. Gjennom mange års gudstjenestefellesskap forbinder jeg dette verset ikke minst med ham. Fred over Leif Eriks gode minne.

andakt,inspirasjonskilde,åndelig påfyll