«Du døde, kom her ut!»
Kjære medkristen. Jesus slipper heller ikke deg når du dør. Og han glemmer deg ikke på den siste dag.
Påskedagen 1851 var det messefall i Halden. Tyfusepidemien var hard. Døden rådde i byen. Sogneprest Landstad satt oppe med sin egen sorg over to barn. Det sies at han skrev den vakreste av salmene sine den påskenatten. «Jeg vet meg en søvn i Jesu navn.» Men han orket ikke å holde noen påskegudstjeneste.
Likevel: Han hadde funnet en sterk trøst. Himmelen kom så nær. I Fil 3:20 leste han. «Men vi har vår borgerrett i himmelen, og derfra venter vi frelseren, Herren Jesus Kristus.» Jesus, som en gang sa «Hun er ikke død, hun sover» om Jairus’ datter, sier det samme over lille Maries og Haakons graver. På den siste dag skal det samme skje: Han skal vekke dem opp og gjøre alt nytt. Så langt fram peker teksten om Jesus og Jairus’ datter.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Vers for vers skriver Landstad seg igjennom Bibelens lære om håpet. Gleden slåss med sorgen – og vinner. Pennen former budskapet i poesi. Siste verset blir slik – til minne om barna: «O, Jesus, tred du vår dødsseng til, rekk hånden med miskunn over, og si: Denne dreng, denne pikelill, hun er ikke død, men sover! Og slipp oss ei før at opp vi står, i levendes land deg lover!»
Kjære medkristen. Jesus slipper heller ikke deg når du dør. Og han glemmer deg ikke på den siste dag. Se framover!
