Illustrasjonsfoto: Adobe Stock

«Jeg vet meg en søvn»

Jesus kan gjøre dødens gru til en god søvn!

Påskenatt 1851. Det gråtes i mange hjem i Halden. Tyfusepidemien har tatt så mange liv. Det gjelder også prestefamilien. Mina og Magnus B. Landstad har mistet to. I fortvilelsen prøver Landstad å skrive noen vers.

Han har teksten om Jairus’ datter oppslått foran seg: «Alle gråt og jamret over henne. Men han sa: Gråt ikke! Hun er ikke død, hun sover. Og de lo av ham, for de visste at hun var død. Men han tok henne ved hånden og ropte: Barn, stå opp!» (Luk 8:52–54).

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Landstad vet at det Jesus her gjorde mot Jairus’ datter, var et tegn. Et tegn på det som skal skje til slutt – med alle som tror. Jesus skulle selv fullt ut beseire døden, og vi skal vekkes opp – med hele oss, kropp og sjel. Og vi skal bli evig salige.

Men det er noe betagende med Jesu utrykk: «Hun er ikke død, hun sover.» Jesus kan gjøre dødens gru til en god søvn! Dette blir godt for ham – mens tankene går til lille Marie og til Haakon. Tenk det! Jorden skal være en seng for kroppen, mens sjelen allerede er salig – hos Gud.

Sorg og glede drev pennen bortover arket: «Jeg vet meg en søvn i Jesu navn, den kveger de trette lemmer. Der redes en seng i jordens favn, så moderlig hun meg gjemmer. Min sjel er hos Gud i himmerik og sorgene sine glemmer.»