«Jordens dype smerte»
Året var 1811. En prestefamilie var på vei i åpen båt fra Vesterålen til Nesset i Romsdal. De kom fram, tross uvær. Men det egentlige målet var Vinje.
Sorgen over ei lita jente som nettopp var begravd på Øksnes, ble fortrengt av slitet.
De eldste guttene måtte gå bak hestevogna – hele veien opp Romsdalen, nedover Gudbrandsdalen, over Østlandet og oppover til Vinje. Da de kom fram, sa noen: Prestefølget er som et fantefølge i filler. Men det var her pappa Hans Landstad skulle være folkets sjelesørger. Magnus B. Landstad var ni år dette året. Gløgg – og glad i naturen var han.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men han hadde lært dystre ting om ‹jorderiks daler› som han selv uttrykker det. Da han senere skrev salmer, kan vi ane store påkjenninger: «I jorderiks daler hvor tåkene henger, og kinnen er våt, der lyder så mange slags sørgende strenger, av sukk og av gråt.»
Hva ble holdepunktet hans når de dystre minner dukket opp, eller når tøffe motgangstider kom? Det skildrer han i en annen salme. Etter tunge ord om «jordens ve og dype smerte» kommer som en soloppgang: «Nei, for all den ting jeg visste kan jeg ei min Jesus miste.» I år er det 150 år siden Landstads salmebok ble autorisert.
I noen dager vil vi løfte fram Landstad-strofer i disse baksideandaktene.
