Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
andakt
Ikke alle har ordet i sin makt
Del
I dagens samfunn blir vi gjerne vurdert ut fra vår veltalenhet. Det å ha ordet i sin makt, og attpåtil eie en behagelig stemme.

Det gjelder også i kristen sammenheng. Mange har et uanstrengt forhold til ord både muntlig og skriftlig. Andre sliter med å få ordnet bokstavene i riktig rekkefølge.

Som journalist og fritidsforkynner er jeg vant til å bruke ord. Masse ord. Eller rettere sagt: Jeg bruker mange av de samme ordene massevis av ganger. Utvalget er begrenset, tross alt.

Hvis det kan være litt trøst for deg: I selskap med virkelig veltalende personer, slike som alltid har de rette ordene på tungen, har jeg for min del tendens til å bli taus som en østers. Og åpner jeg munnen kommer gjerne ordene i feil rekkefølge. Jeg snøvler og føler at jeg bare sier selvfølgeligheter!

En gang ledet jeg et møte og avsluttet med oppfordringen: «La oss folde våre hoder og bøye våre hender!» Mine egne barn viste med grimaser at de forsøkte å følge anvisningen. En annen gang pekte jeg på hodet og kom med følgende råd: «La oss legge oss dette på hjertet, kjære venner.»

Noen ganger er jeg fryktelig trett av ord. Ord, ord og atter ord uten virkning. I andre perioder – og det er heldigvis de lengste – liker jeg å jobbe med ord. Det skaper glede å kunne formidle et positivt budskap til omgivelsene. Jeg nyter å lese velskrevne bøker og artikler, og jeg nyter å lytte til talere med en klar og tydelig stemme. Det siste setter en ekstra spiss på høre-opplevelsen.

Likevel føler jeg til tider at vi er for ord-fokusert. Mye av kommunikasjonen oss i mellom er knyttet til ord i muntlig og skriftlig form. Det er en stor gave, og samtidig en stor risiko. Kommer jeg i skade for å bruke feil ord og uttrykk, kan det lett forårsake både misforståelse og smerte.

Mange av oss ville nok i visse anledninger ha ønsket at vi var mer ordknappe. Eller som en venn av meg brukte å si etter en uheldig uttalelse: «Jeg skulle ønske at jeg kunne bite tunga av meg.»

Det som ligger meg spesielt på hjertet, er hvor lett vi kan vurdere hverandres kristenliv ut fra talemåter. Riktignok talte Jesus og apostlene tydelig om å bekjenne troen på Kristus med munnen, men det står ikke noe om veltalenhet og masse ord. Paulus holdt store taler, men ikke uten en viss beven, i hvert fall i den første tiden som forkynner.

Til menigheten i Korint skriver han: «Svak, redd og skjelvende opptrådte jeg hos dere. Jeg la ikke fram mitt ord og mitt budskap ned overtalende argumenter og visdomslære, men med Ånd og kraft som bevis.»

Jeg skriver dette til trøst og oppmuntring for deg som kanskje sjelden eller aldri opplater din munn i andres påhør. Jeg vet at du så inderlig gjerne ville både vitne og be frie bønner i ulike samlinger, uten at du makter det. Hos noen kan det være ren menneskefrykt, men det er ikke alltid svaret.

Da kan fellessanger og salmer være en hjelp for deg til å bekjenne troen. Og husk, vår Far i himmelen ser alltid til våre hjerter. Han kjenner din lengsel, dine tanker. Sliter du med prestasjonsangst eller andre former for vegring, kan du hvile i at Herren forstår din situasjon svært godt. Og du kan tale til ham i enerom, når ingen mennesker hører dine famlende bønner.

Mange sliter også med manglende frimodighet. Riktignok står det at vi ikke skal kaste den bort, men øve den opp, for den har stor lønn. Likevel har jeg stor forståelse for en mor som sa til meg: «Jeg har vanskelig for å snakke med barna mine om Jesus. Men hver dag snakker jeg til Jesus om barna mine.» Det stemmer med oppfordringen: «La oss derfor med frimodighet tre fram for nådens trone, så vi kan få miskunn og finne nåde som gir hjelp i rette tid.»

Her er det adgang døgnet rundt.

«Da jeg kom til dere, brødre, var det ikke med fremragende talekunst eller visdom jeg forkynte Guds vitnesbyrd. For jeg hadde bestemt at jeg ikke ville vite av noe annet hos dere enn Jesus Kristus og ham korsfestet.»

1. Kor. 2,1–2

kjell hagen,andakt,inspirasjonskilde,åndelig påfyll