En mentor i rett tid

Midt i fastetiden markerer vi i dag en festdag. Ni måneder før jul, Maria budskapsdag.

For å minne oss om det vidunderlige som skjedde da Gud på sitt suverene initiativ - for alvor fortsatte sin frelsesplan. Den som Han fra evighet av hadde bestemt skulle skje når tiden var inn. Guds Sønn, Messias skulle unnfanges og fødes til verden. Til dette valgte Gud seg ut en ung, ugift kvinne, Maria.

Det som ble sagt Maria, refererer vi til hver søndag til i den apostoliske trosbekjennelsens 2. artikkel. «Vær hilset du som har fått nåde! Herren er med deg, velsignet er du blant kvinner... Frykt ikke, Maria! For du har funnet nåde hos Gud. Se, du skal bli med barn og føde en Sønn og du skal gi ham navnet Jesus.

Han skal være stor og kalles Den høyestes Sønn. Gud Herren skal gi Ham hans far Davids trone og han skal være konge over Jakobs hus til evig tid og det skal ikke være ende på hans kongedømme.. Den Hellige Ånd skal komme over deg og Den høyestes kraft skal overskygge deg. Derfor skal også det hellige som blir født, kalles Guds Sønn.»

Slik skulle det gå til. Uten mann. Maria var forferdet.

Med stor sjelesørgerisk innsikt forteller engelen Gabriel en hemmelighet til Maria: «Elisabeth, din slektning, har også unnfanget en sønn i sin høye alder. Hun som ble kalt ufruktbar er nå alt i sjette måned. For ingenting er umulig for Gud.»

Marias respons var det som bør være ethvert menneskes livsholdning «Se, jeg er Herrens tjenerinne.» Maria satte ord på det som er bønnens forutsetning: «ingenting umulig for Gud» og bønnens innerste vesen: « Det skje meg etter ditt ord!»

Så forlot engelen henne.

Antakeligvis et sted mellom 12-16 år gammel var Maria. Hvis engelens ord var sanne, ville det om kort tid være åpenbart for alle. Hvordan skulle hun forklare dette? Hva ville hennes far si? Lokalmiljøet? «Du er gravid? Allerede?» «Ikke med Josef? «Ikke med noen mann, sier du?» «Ved Den Hellige Ånd?» «Du skal bli mor til Guds sønn, Messias?» «Virkelig, Maria?»

Hvem ville tro, Maria?

Hvorfor foretar Maria en tre dagers krevende gå-tur tretten mil sørover til sin eldre slektning Elisabeth? Det er vel ikke noe for en ung, gravid kvinne?

Det må ha vært for å forsikre seg om at de ufattelige ordene hun hadde hørt om Elisabeth, virkelig var sanne. At hun ikke var fra forstanden. Hvis de var sanne, kunne Maria virkelig fastholde at de ordene som var sagt til henne også var sanne.

Maria drog for å forvisse seg om at hun ikke hadde drømt. At virkelig «ingenting er umulig for Gud.»

Maria må ha dratt til sin eldre slektning for å få støtte av det eneste menneske som kunne forstå Maria, tro Maria, støtte Maria og stå opp for henne. Elisabeth hadde jo selv visstnok fått ufattelige løfter om en sønn.

Det er ikke alle du kan snakke om alt med. Det kan skje at Gud tillater ting i ditt liv som er så krevende at de fleste ikke vil forstå deg, eller kanskje også vil forhåndsdømme deg. Det kan skje kritiske ting av et slikt format at man behøver å snakke med et annet menneske.

For å bli forsikret om at vi fortsatt er normale, selv om vi har opplevd det vi har opplevd. Da er det godt om det finnes noen som har vært gjennom eller går gjennom noe av det samme. Når livet er utfordrende er det godt å ha en som har tid for deg, ser deg og kan støtte deg. En som tror på Ham som ingenting er umulig for – og som kan tale Guds visdomsord inn i vårt liv.

Noen ganger tror vi kanskje at vi har fått et innblikk i Guds vilje som vi tror vil forandre vårt og andres liv. Kanskje er det også sant? Da kan det være godt å ha noen som tror. Noen som oppmuntrer oss og setter mot i oss. Det var derfor Maria drog og ble hos Elisabeth. Den eldre ble til velsignelse for den yngre. Men den yngre ble sannelig også til velsignelse for den eldre.

Søker du råd og veiledning hos eldre mer erfarne gudfryktige kvinner? Har du slike mennesker i ditt liv? Ser du yngre kvinner du med troens ånd kan oppmuntre? Være til støtte for? La Maria og Elisabeths historie inspirere deg!

Til slutt: Johannes døperen gledet seg over Jesus. Som et seks måneder gammelt foster og sprang av fryd. Livet er virkelig stort og hellig. Det begynner fra unnfangelsen. Fra uke sju har det hud på hele kroppen. I uke åtte dannes luktesansen. Litt mer enn tre måneder gammelt beveger fosteret seg tydelig, selv om foten fra hæl til tå bare er 13 millimeter lang.

Det er et liv. Et barn. Det kan føle. Det kan bli berørt. Om døperen Johannes ble det sagt: Han skulle være fylt av Den hellige ånd like fra mors liv av. Forunderlig. Men selv den minste i Guds rike er større enn Ham. La oss verne om barnet. For slik kom Frelseren vår til oss. Og viste oss menneskets store verdi.

«Noen dager senere dro Maria av sted og skyndte seg opp i fjellbygdene, til den byen i Juda hvor Sakarja bodde. Der gikk hun inn til Elisabet og hilste på henne. Da Elisabet hørte Marias hilsen, sparket barnet i magen hennes.

Hun ble fylt av Den hellige ånd og ropte høyt: «Velsignet er du blant kvinner, og velsignet er frukten i ditt morsliv. Men hvordan kan det skje at min Herres mor kommer til meg? For da lyden av din hilsen nådde øret mitt, sparket barnet i magen min av fryd. Og salig er hun som trodde, for det som Herren har sagt henne, skal gå i oppfyllelse.»

Lukas 1,39-45