Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
andakt
Et slags forsvar for janteloven
Del
«Du skal ikke tro at du er noe». «Du skal ikke innbille deg at du er bedre enn oss.»

De to setningene gir et inntrykk av «loven» forfatter Aksel Sandemose presenterte i 1933. Forfatteren skal ha ment at teksten beskriver menneskets indre ondskap og hvordan vi trykker hverandre ned. Så hvordan går det an å sitere janteloven i en andakt? I noens øyne er positive referanser til janteloven nesten verre enn å banne.

Vi som har gått på søndagsskolen har gjerne hørt at det er djevelen, anklageren, som sier slikt som at «Gud bryr seg egentlig ikke om deg», eller «du er ikke god nok for Gud». Og fra et kristent ståsted er slike utsagn uttrykk for en djevelsk løgn. Utsagnene skaper avstand mellom mennesker og Gud, og de tegner et usant bilde av Bibelens Gud, som elsker alle mennesker.

Tanken om at vi ikke er gode nok for Gud, er snedig på den måten at den appellerer til den skyldfølelsen som i større eller mindre grad finnes i oss alle. Med mindre vi er helt blottet for selvinnsikt, vet vi godt om at vi ikke strekker til. Dermed finnes det en kime av sannhet som kan eksponeres.

Men i dag lurer jeg på om det er minst like aktuelt å advare mot djevelsk forførelse med motsatt utgangspunkt. Aktualiteten har vel vært der hele tiden, men er kanskje ekstra fremtredende akkurat nå.

Pastor Erik Andreassen i Oslo Misjonskirke Betlehem snakket i en preken for et par måneder siden om hvordan djevelen i vår tid gjerne kan fremstå som en «life coach» eller en motivasjonsforedragsholder, som en som sier at «du er fantastisk», og at «det finnes ingen grenser for hva du kan gjøre, hvis du bare tar deg sammen, gjør mer, får til mer...»

Den danske presten Sørine Gotfredsen, som jeg har hatt stort utbytte av å lese, peker i boken «Fri oss fra det onde» på hvordan det å bli sin egen lykkes smed er en ulykke for mennesket. For når vi blir overlatt til oss selv, blir vi også overlatt til vår egen ondskap. Selv Bjørn Eidsvåg sang alt i 1986 i sangen «Ansikt til ansikt» at «På min egen ondskap går det ikkje an å tvila», og «For min ondskap har eg kjent og eg har tålt det eg har sett.»

I Romerne 12 formaner apostelen Paulus: «Gjør dere ikke for høye tanker, men hold dere gjerne til det lave, og vær ikke selvkloke.» Ønsket om å øke sin egen ære og prestisje, fristelsen til rikdom og makt, den oppstod ikke med fremveksten av sosiale medier. På ingen måte.

Men muligheten til å presentere en endeløs serie med glansbilder av seg selv og slik vise en stramt redigert versjon av virkeligheten til sine omgivelser, den er ny. Og den appellerer dypest sett til det samme bedraget som Adam og Eva møtte på i Edens hage: «Har Gud virkelig sagt?»

Har Gud virkelig sagt at du trenger en frelser? Har Gud virkelig sagt at ikke du selv kan maksimere ditt eget potensial? Har Gud virkelig sagt at du ikke kan bli alt du vil helt på egenhånd?

Sørine Gotfredsen skriver slik om Martin Luthers oppgjør med seg selv og Gud: «Luther erkjente sin skyld og innså at først når vi forstår omfanget av våre egne negative krefter og beveger oss bort fra forestillingen om at vi skal frelse oss selv, kan vi være til stede i livet med mot, håp og tillit. Her begynte Martin Luthers følelse av sann frihet. Og her begynner også vår.»

Vi trenger ikke å fikse alt. Vi trenger ikke å strekke til. Vi kan lene oss på ham som gjør det. Vi trenger ikke være verdensmestere. Vi trenger ikke å delta i kappløpet om flest likes, mest oppmerksomhet, flest komplimenter, mest skryt. Vi kan få hvile i at Guds nåde er nok. Ingen kraft i verden kan gi mer trygghet enn dette.

Janteloven er ikke noe kristent ideal. Som skapt i Guds bilde får vi tro at hver og en av oss er unike, med uendelig verdi, høyt elsket av Skaperen. Det var mennesker Gud sendte Jesus til jorden for å frelse. Mennesker som feiler. Mennesker som overvurderer sitt eget potensial. Mennesker som undervurderer sitt eget potensial. Mennesker hvis hengivelse og kjærlighet alltid er skjør og flyktig sammenlignet med den overgivelsen Gud har demonstrert gjennom sin Sønn.

Hjemme hos oss har vi på barnas forespørsel lest historien om Babels tårn i barnebibelen noen ganger i det siste. Den sier noe viktig om hvor galt det går når mennesket prøver å klare seg selv, uten Gud. Det ender med forvirring. For vi er ikke skapt til å være gud selv.

Jeg finner mye glede i å slutte meg til syndsbekjennelsen, særlig i den litt mer direkte forrige versjonen. Ikke fordi alt slutter med denne bekjennelsen, men fordi den danner et grunnlag for sann gudsfrykt, for sann erkjennelse av hvem jeg selv er og hvem Gud er, og fordi jeg kan få bekjenne mine synder med 1. Joh 2,1-2 dypt i bevisstheten.

Der står det: «Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Men om noen synder, har vi en talsmann hos Far, Jesus Kristus, Den rettferdige. Han er en soning for våre synder, ja, ikke bare for våre, men for hele verdens.»

Når vi får tro at Gud tar nådig imot oss, er det ikke så skummelt å erkjenne sine egne mangler. Da er det tvert imot dypt frigjørende å få bekjenne:

«Hellige Gud, himmelske Far, se i nåde til meg, syndige menneske, som har krenket deg med tanker ord og gjerninger og kjenner lysten til det onde i mitt hjerte. For Jesu Kristi skyld ha langmodighet med meg. Tilgi meg alle mine synder, og gi meg å frykte og elske deg alene. Amen.»