Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
andakt
Kunsten å vente
Del
«Jeg ventet, ja, ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop. Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen.»

I skrivende stund er jeg i «ventemodus». Det nærmer seg termindato, og jeg går og venter på at mitt andre barn skal komme til verden.

Det er en spesiell stemning når man venter på at noe stort skal skje. Jeg vet ikke når det skjer, og jeg vet ikke hvordan fødselen kommer til å bli.

Forventning og frykt blandes sammen: frykt for smerten som kommer, forventning om å treffe datteren min som jeg allerede elsker så høyt.

Midt i dette må jeg innse at situasjonen er utenfor min kontroll. Fødselen skjer i sin tid, så jeg må prøve å slå meg til ro i denne ventefasen.

Bibelen sier en del om det å vente på Gud. Når vi ber til Gud, skal vi få svar. Svaret kan (enkelt sagt) være enten «ja», «nei» eller «vent». Jeg opplever ofte at svaret blir «vent».

Da blir jeg fort utålmodig og frustrert. En ting er å vente i et par dager, men hva når årene går? Klarer man å slå seg til ro i ventefasen når det man venter på virker prekært her og nå?

I salme 40,2–4 beskriver David sin erfaring med å vente på Gud: «Jeg ventet, ja, ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop.

Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen. Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste. Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren.»

Her er det tydelig at David har ventet på Gud i en fortvilet situasjon. Han beskriver det som «fordervelsens grav» og «den dype gjørmen». Kanskje befinner du deg der akkurat nå. David­ har ikke vært passiv mens han ventet.

Han har brukt tiden på å rope til Gud. Til slutt fikk han svar: Gud reddet ham og gav ham en stø kurs for livet. I tillegg skulle denne erfaring­en hjelpe andre mennesker til å stole på Gud.

Det er lov til å rope til Gud mens man venter. Det er lov til å gråte og mase om svar. Samtidig må man kanskje være forsiktig så ikke egne rop overdøver Guds stemme. I salme 37,7 står det: «Vær stille for Herren og vent på ham!»

Det er en kunst å skulle vente i stillhet på noe man så inderlig skulle hatt her og nå. Dessuten har man ingen garanti for at man vil like svaret når det kommer. Denne stillheten avhenger av tillit til Gud og at man overlater kontrollen til ham.

Jeg kommer stadig tilbake til verset som står trykt bakpå Bibelen min, nemlig 2. Mos. 14,14: «Herren skal stride for dere, og dere skal være stille.»

Å vente på Gud i stillhet, handler ikke om at du må vente på din tur, mens Gud er opptatt av alt mulig annet. Nei, du skal vite at Gud har full kontroll over din situasjon, at han ser deg der du er nå og at han kjemper for deg.

Det er nettopp det evangeliet handler om: Jesus som kjempet kampen mot synden for oss, og som vant på våre vegne. Det er den samme Gud vi ber til i dag, den samme Gud som vil gi deg det rette svaret i rette tid.

Jeg ventet, ja, ventet på Herren. Da bøyde han seg til meg og hørte mitt rop. Han drog meg opp av fordervelsens grav, av den dype gjørmen.

Han satte mine føtter på en klippe, han gjorde mine trinn faste. Han la i min munn en ny sang, en lovsang for vår Gud. Mange skal se det og frykte, og sette sin lit til Herren.

40,2–4

Far