Nok

I mange andakter nå har det handlet om setningen «jeg kjenner et menneske i Kristus» (2 Kor 12:2), med en predikants tillegg og tolkning, «og dette mennesket er meg selv». Det er rimelig at vi ser på bibelverset i sammenhengen det står i.

Andre Korinterbrev er omfattende, det ligger mye smerte og hardt arbeid under. Kan hende dette ikke er andre brevet, for et savnet «tårebrev» antas å være imellom. Et brev ingen ville bevare for ettertiden?

Paulus kjemper med korintermenigheten, men han vil ikke gi seg. For «jeg har lovet dere bort til Kristus, og bare til ham, for å føre dere til ham som en ren jomfru», skriver han. (2 Kor 11)

Om menigheten opplever smerte i å bli irettesatt, om han som apostel opplever et press så stort at han føler seg som et leirkar, så vil han stadig holde fast på målet som er Kristus, med håp, visshet og trøst.

Oppe i det hele må han forsvare seg som apostel. For andre trekker hans autoritet i tvil, og underviser andre ting. Og ja, han har høye åpenbaringer, og har vært i den tredje himmel, det kan han gjerne nevne. Men likevel den han er, er et menneske i Kristus. Han vil helst rose seg av sin svakhet, og Guds nåde er ham nok (2 Kor 12:7–10).