Løfte
Vi fortsetter fra i går med Abraham. Han har stått og sett opp på stjernene. «I pysjamasen», sier jeg til bibelskole-elevene, for å understreke hvor overrumplet og overveldet han måtte ha vært. Han kunne ikke fatte det, men trodde. Og det regnet Gud ham til rettferdighet.
Men det fortsetter, kanskje neste dag, kanskje senere. Gud vil inngå en pakt med Abraham. Måten det skjer på, virker å være ikke ukjent den tiden. Dyr legges på marken, men de deles i to. Det må ha vært et ganske voldsomt syn. Abraham måtte jage rovfugler vekk som satte seg på dyrene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Symbolikken var sterk. De to som skulle inngå en pakt skulle gå mellom dyrene. Alvoret med å bryte pakten var like stort som at dyrene var delt i to.
Du husker kanskje hvordan det gikk. Abraham sovnet. Redsel og mørke kom over ham. Men Gud gjentok løftene sine enda en gang. Og da solen var gått ned gikk Gud alene mellom kjøttstykkene med ild og røyk.
Hvorfor var ikke Abraham der mellom kjøttstykkene? Gud visste at folket ofte ville svikte i å holde pakten. Løftet måtte bygge på Gud. Slik som bare Jesus kunne sone for våre synder. «Og hører dere Kristus til, er dere Abrahams ætt og arvinger ifølge løftet», sier Paulus. (Gal 3)
