Gud er der – midt i angsten

Flere ganger i livet har jeg blitt plaget av angst. Jeg skjønner hva David sier når det står at han roper til Gud. Det har jeg også gjort. I nattmørke timer når panikkangsten angrep med full styrke har jeg skreket.

Jeg har også skrevet.

En gang skrev jeg en sang midt i angsten.

Jeg kalte den «Hjertebønn».

Jesus, du ser nå min opprørte sjel.

Hjelp meg få fred i mitt hjerte.

Hjelp meg og gi meg din nåde å se,

Kjæreste Frelser, du vet:

Refreng:

Jeg vil deg tjene, men jeg har ei ro.

Rens du og fyll du mitt hjerte.

Gi du meg styrke og gi du meg tro.

Vis du meg løftenes bro.

Kjæreste Frelser, du kjenner min vei,

Hjelp du meg daglig å vandre.

Hjelp meg ved kvelding å stole på deg

i ting som jeg ei klarer selv.

Takk, kjære Gud, at jeg gang etter gang

kan få uttømme mitt hjerte.

Takk du er Klippen, om selv jeg er svak.

Takk at du kjenner min sak.

Takk, kjære Jesus, at du åpnet vei,

åpnet en dør for oss alle.

Takk at ditt offer var også for meg.

Takk at du hører min bønn.

I dag vet jeg at Gud var med hele tiden, og jeg vil driste meg til å si: En ting er det å ha angst uten tro på Gud. En helt annen er det når en innerst inne vet at Gud er der, selv om alle følelsene er helt ute av kontroll. Slikt ble det også et dikt ut av.

Frost

Det finnes

flere former

for frost.

For meg

har angstens

iskalde angrep

vært den verste.

Men disse svarte, skremmende

sjokkerende og gjennomgripende

kuldegysningene

har lært meg

at Guds forunderlige fred

er vederkvegende varme.

Måtte noen finne trøst i dette.