Barnemøte
I mitt arbeid som sjelesørger er jeg med på mange møter mellom barn og Jesus. Ikke barn fysisk, men barnet inne i den som jeg snakker med. Når det virkelig røyner på, er det gjerne dette som hjelper. De store stormene på innsiden er ofte knyttet til barneårene.
Gjennom alle disse møtene slår det meg hvor intuitivt det blir. Barnet vet hva det trenger. Barnet er trygt på hvordan Jesus vil møte det. Det skjer oftest raskt og umiddelbart. Jesus har initiativet, men barnets eget initiativ kommer ganske ukomplisert tilbake.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Fram til dette har jeg måttet støtte den jeg snakker med i samtalen. Men når Jesus kommer på banen, kan jeg gjerne trekke meg litt tilbake. Ting bare skjer.
Ja, vi begge må trekke oss litt tilbake, også den jeg snakker med. Det er nesten noe hemmelig og hellig som skjer der mellom barnet og Jesus. En samtale er i gang som vi ikke behøver å vite alle ordene i.
Så mange går rundt med et ensomt barn på innsiden. Da halter troen. Hvorfor sier Jesus om barna at Guds rike «tilhører slike som dem»? (Mark 10) Og et annet sted: «Den som tar imot et slikt lite barn i mitt navn, tar imot meg»? (Mark 9) Kan det ha noe med dette å gjøre?
