KIRKELÆRER: I dag er Zeki Aydin morsmålslærer for syrianske innvandrerbarn i Örebo i Sverige og lager utdanningsfjernsyn for syrianske flyktninger i Europa.

Dype røtter, såre minner

Zeki Aydin sørger for at flyktninger i Sverige ikke mister kontakten med sine kristne røtter i Midtøsten, men selv vil han aldri flytte tilbake.

– Nei, jeg lengter ikke tilbake!

Svaret fra Zeki Aydin kommer kort og krasst, med forbløffende intensitet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

LES: De er den siste kristne rest

Det er vår i Tur Abdin, dette området i Øst- Tyrkia som syrianske (assyriske) kristne regner som sitt hellige sted, sitt Jerusalem. Vi står på et høydedrag over byen Mardin. I fjellsiden bak oss ligger det vakre Safranklosteret fra 400-tallet. De gyllengule murene som klosteret har fått navn fra, gløder i kveldssolen. Under oss bølger åser med sølvgrå oliventrær nedover mot den grønne Mesopotamia-sletten.

Her vokste Zeki Aydin opp. Landsbyen der hans gamle far fremdeles bor, er ikke langt unna. Det var disse fjellene og slettene han hvilte øynene på da han som ung gutt fikk sin religiøse utdannelse i klostrene i området. Dette er hans landskap.

Zeki er en kulturbærer. Han er en av stadig færre som til fulle mestrer den gamle Jakobs-liturgien som brukes i de syrisk-ortodokse kirkene i Tyrkia, Syria og Irak. I dag er han morsmålslærer for syrianske innvandrerbarn i Örebo i Sverige og lager utdanningsfjernsyn for syrianske flyktninger i Europa.

Mens vi står og nyter solnedgangen over Mardin, faller det naturlig å spørre om han lengter tilbake. Det er da han svarer med slik uventet kraft.

Nei, han lengter ikke tilbake. Han har for mange vonde minner. For mange dårlige opplevelser er knyttet til dette landskapet og menneskene som bor her. Selv om hele slekten hans kommer herfra, og selv om det er her han har sine åndelige røtter, kommer han aldri til å flytte tilbake til Tyrkia. Aldri.

Lidenskap

Men blir du med ham inn i en av de gamle kirkene i Tur Abdin, får du oppleve en annen Zeki. Da er han med ett hjemme, denne mannen som har følt seg fremmed i eget land så lenge han kan huske.

Stille går han frem til lesepulten foran alteret, stryker hånden over den gamle liturgiboken, blar seg frem til riktig side og gir seg over i sangen. Det er de samme tonene og de samme tekstene som syrisk-ortodokse prester og munker har sunget i århundrer. Jakobsliturgien er den eldste liturgien i verden som har vært i uavbrutt bruk.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I Mar Garbriel-klosteret der Zeki bodde og studerte i åtte år, begynte morgenbønnen klokken fem, før dagslyset brøt gjennom. Munkene stilte seg rundt to lesepulter til høyre og venstre for alteret og fremførte liturgien som vekselsang på arameisk, språket Jesus snakket. Fem ganger hver dag bølget tonene frem og tilbake under det høye, hvitkalkede kirketaket.

Når Zeki gir seg den gamle liturgien i vold, forsvinner tiden. Han sammenligner det med et måltid som metter alle hans behov.

– Det er som om jeg spiser de kosteligste retter. Jeg har aldri lyst til å slutte, sier han.

Dette er hans lidenskap.

På godt og vondt

For å skjønne de sterke følelsene, både de gode og de vonde, er landsbyen Ayn-Wardo et sted å begynne å nøste. Det var her han vokste opp.

I dag er bilturen til Ayn-Wardo aldeles udramatisk, men så sent som på 1990-tallet var dette en farlig rute. Kurdere og tyrkere var i tottene på hverandre, og veien var minelagt.

Går vi enda lenger tilbake, til 1915, Sverdets år, var dette området åsted for et folkemord. 1.5 millioner armenere ble drept i det østlige Tyrkia. Over 250.000 syrianske kristne likeså.

Ayn-Wardo kommer til syne som en borg på toppen av en åskam. To kirketårn kneiser mot himmelen over klyngen av lave, gamle murhus. Da Zeki var liten, bodde det nesten bare kristne her. Nå er en moské nettopp reist i utkanten av landsbyen. Bønneropene gjaller over hustakene som en påminnelse om det kontinuerlige presset fra den muslimske majoriteten.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er dette presset som er en av grunnene til at Zeki ikke vil flytte tilbake. Men så lenge han har en far og en søster som bor her, reiser han likevel tilbake minst et par ganger i året på besøk.

Vanskelig, men lykkelig

Zekis søster har laget te og bakt luftige, hvite brødleiver i en ovn på gårdsplassen. Faren Lahdo lar seg servere mens han forteller om livet på den tyrkiske landsbygda. Han skjønner at de unge utvandrer til Europa.

– Europa kan tilby frihet. Frihet er det vakreste som finnes, men det har vi aldri hatt her, sier den gamle patriarken, som har sett 14 egne barn vokse opp og ti av dem reise utenlands.

«Et lidelsens sted». Slik beskriver den gamle Ayn-Wardo. Han forteller om naboer som forsøkte å drive dem vekk fra jorda, om vold og om sult.

Zeki har ikke opplevd sult, slik faren beskriver, men han husker at de var fattige. Da han tar oss med opp på det flate kirketaket for å for å få utsikt over landsbyen, ser vi rett ned på skoleplassen. Det er friminutt. Guttene spiller fotball, mens jentene står på skoletrappa og ser på. Zeki har gått på den samme skolen. Han har gode minner fra de første barneårene.

– Livet var vanskelig, likevel var vi lykkelige. Vi visste ikke om noe annet, sier han og sammenligner med en frosk som er tilfreds med å leve i en liten dam så lenge han ikke vet at det finnes store sjøer andre steder.

Presset vekk fra jorda

Og samtidig var det umulig å vokse opp i Ayn-Wardo uten å ha en bevissthet om det store dramaet. Om folkemordet i 1915. Kirken vi nå står på taket av kalles «Noahs ark» på folkemunne. Slik Noah og hans familie berget livet i arken, berget 7000 mennesker livet i denne kirken da tyrkere og kurdere beleiret dem.

Zeki kan ikke huske at det ble snakket så mye om dramaet da han var smågutt. Men han husker at farens tante snakket om hvordan kokekar ble smeltet om til kuler. På et skilt på kirkeveggen står navnet på hans egen bestefar som overlevde beleiringen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Utover 1980-tallet ble landsbyen dradd inn i konflikten mellom den kurdiske opprørsbevegelsen PKK og tyrkiske myndigheter. Begge parter prøvde å presse de syrianerne vekk fra jorda deres.

– PKK kunne komme på døra og true med å sprenge huset hvis de ikke fikk brød og ost. Neste dag kunne politiet komme og anklage far for å åpne døren for de kurdiske opprørerne. Far innrømmet at det var sant som de sa. Han hadde åpnet døren. Men hva skulle han ellers ha gjort? Og hva ville politiet ha gjort, hvis noen truet med å sprenge døra deres?

Vonde følelser

Gang på gang ble faren puttet i fengsel. Han satt inne i en uke eller to, så ble han løslatt. Flere ganger ble han torturert med vann og elektrisitet.

– Jeg sa til ham at han var sprø. At han burde komme seg vekk, men far svarte alltid det samme: «Hvordan kan jeg forlate denne landsbyen, med kirken og huset som jeg har bygget med mine egne hender?»

De siste ti årene har det vært roligere, men nå er situasjonen mer anspent igjen fordi terrorgruppen IS har sympatisører i regionen.

Hver gang Zeki kommer hjem til Ayn-Wardo, blir han overveldet av vonde følelser. Han blir deprimert når han ser husene der vennene en gang bodde. Nå er vennene vekk. Husene står tomme og forfaller.

– Lenge gråt jeg hver gang jeg kom hjem. Til slutt sa jeg at jeg aldri ville komme tilbake. Men likevel kommer jeg hvert år. Ikke fordi jeg lengter tilbake, men fordi far er her.

Klosterskole

I 1987, da han var tolv år gammel, ble Zekis «dam» utvidet. Da ble han tatt opp som elev i Mar Gabriel-klosteret, et av Tur Abdins største. Han var ferdig med barneskolen og måtte flytte vekk fra landsbyen hvis han skulle få mer utdannelse. Klostrene var eneste mulighet for fattige landsbygutter med skarpe hoder.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Zeki valgte klosterlivet selv. Han var sulten på å lære og var lykkelig da faren gav ham lov, men han hadde ingen anelse om hvor tøft det skulle bli.

Guttene måtte pent stå opp til morgenbønnen klokken fem. Det nyttet ikke å snike seg vekk ved å skylde på at man følte seg trett og dårlig. Var man syk, fikk man vær så god bevise det. Etter bønnen vasket guttene rommet sitt og gjorde annet arbeid før de tok bussen til byen Midyat, der de gikk på den offentlige skolen.

Han har svært blandede minner fra skoletiden. De var 30 kristne barn på en skole med 500 muslimer og ble satt ettertrykkelig på plass.

Midt på dagen dro de tilbake til klosteret for å spise og delta på nok en bønn. Så bar det tilbake til skolebenken. Om ettermiddagen og på lørdagene fikk de så opplæring i kristendom og kirkens språk, liturgi og ritualer. Bare på søndagene ble det tid til litt avkobling.

Gråt seg i søvn

I åtte år bodde Zeki i klosteret. Som oftest var han bare hjemme en gang eller to i året. Det første året var han ikke hjemme i det hele tatt. Det var for farlig å reise gjennom de PKK-kontrollerte områdene.

Det var en voldsom overgang for en ung gutt. Han som hadde levd omgitt av storfamiliens omsorg i Ayn-Wardo, skulle nå bo blant fremmede og klare seg selv. Mange ganger gråt han seg i søvn. Han var ensom og lengtet hjem, og han var utslitt etter lange dager med hardt arbeid.

– Det var ingen som gikk inn i mors plass. Nonnene laget maten vår, men ellers måtte vi gjøre alt selv.

At Zeki gråt seg i søvn de første årene, handlet også om ren frykt. Når han hørte at hundene begynte å bjeffe eller noen ringte i bjellen ved porten, hogg redselen tak i ham. Hvem var det som kom? Var det venner eller noen som ville dem vondt?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Jeg var mye redd i denne tiden. Det var problemer med PKK hver dag. Stadig hørte vi at de hadde angrepet familier og drept folk. Jeg tenkte at en dag ville det bli min tur.

Livet i klosteret hadde likevel også sine lyspunkter. De 13 guttene som bodde sammen på rommet ble som en familie for hverandre. Han likte også den gode disiplinen og dagsrytmen som tvang ham til å lære stadig mer, også når han følte han ikke orket.

Det var denne disiplinen som gjorde at Zeki i dag mestrer den syrisk-ortodokse kirkens mangfoldige liturgi. Han har det eldgamle kirkespråket under huden. Han vet akkurat hvilke sanger han skal ty til for å uttrykke glede, lovprisning, klage og sorg.

– Vi har sanger i vår tradisjon for alle situasjoner. Når vi har det vanskelig, vet vi hvordan vi skal påkalle Gud. Jeg synger for min far i himmelen, og han kommer til meg gjennom liturgien. Det gir meg kraft. Tristheten forsvinner. Noen bare synger uten å tenke etter, men hvis du gir deg hen, da ønsker du bare å være i kirken.

Bibelselskapet

Zeki bodde på Mar Gabriel til han var ferdig på videregående. Deretter ble han innkalt til militærtjeneste. Videre studier syntes umulig. Det var vanskelig nok for tyrkiske elever å få plass på universitetene. For barn som ikke hadde tyrkisk som morsmål, var nåløyet enda trangere.

At Zeki likevel fikk studere syriansk språk, regner han som et mirakel. Veien gikk via Bibelselskapets butikk i Istanbul. Han kom i kontakt med Bibelselskapet da Bibelen skulle omsettes til kurdisk og de trengte hans hjelp fordi han kunne språket. Senere ble han fast ansatt.

Overgangen fra den lille landsbyen og det skjermede klosteret til millionbyen Istanbul var enorm. Men det fantes én fellesnevner: Det kontinuerlige presset som alle kristne i Tyrkia lever under.

Likevel elsket Zeki jobben i bibelbutikken. Han la stor flid i vindusutstillingen og tenkte nøye gjennom hvilke sider biblene skulle ligge oppslått på. Ofte la han merke til at folk sto utenfor og leste.

Han jobbet alene i butikken og måtte hele tiden være på vakt, forberedt på at han kunne bli angrepet.

– Alle hatet Bibelselskapet. Politiet kom stadig på døren og prøvde å provosere oss, i håp om å finne et påskudd for å stenge butikken.

Flere ganger opplevde han at folk oppførte seg truende. Da prøvde han å sette seg i deres sted. Prøvde å forstå i stedet for å hate.

– Du måtte ha et stort hjerte for å jobbe der. Men noen ganger var jeg virkelig redd, som da en mann kom farende inn og kastet en bibel hardt i bordflaten. Han forkynte at han allerede hadde drept tre personer. Der og da var jeg sikker på at jeg kom til å bli den fjerde.

Fra India til Sverige

En dag kom et kristent ektepar fra Holland innom butikken. De trengte hjelp til å finne frem i millionbyen og Zeki trådte støttende til. Da han tilfeldigvis hørte at en av dem arbeidet på et universitet, kommenterte han at han gjerne skulle ha studert videre, men at det var umulig. Så tenkte han ikke mer på det.

Et år senere ringte den hollandske kvinnen og sa at hun hadde snakket med en professor om muligheten for studier. Holland ville bli for dyrt. Det var vanskelig å få stipend. Hun anbefalte Goa i India, der det er et stort syriansk samfunn.

Det hører med til historien at Tyrkia ikke tillater høyere utdannelse av religiøse ledere for andre religioner enn islam. Alle kirkesamfunn må utdanne sine prester og andre lærde i utlandet.

Den massive utvandringen fra Midtøsten har svekket den syrisk-ortodokse kirke. Interessen for å lære den kompliserte liturgien daler i takt med at folk blir spredt som flyktninger over mange land og blir tvunget til å lære språket i de landene de kommer til. For Zeki innebar dette at han stadig oftere ble bedt om å komme til Europa som lærer. Han avslo tilbud om å komme både til Tyskland og Holland. Så ringte de ham fra syrisk-ortodokse kirker i Sverige.

Kirkelærer

100.000 syrianske kristne har innvandret til Sverige. Zeki hadde aldri tenkt at han skulle bli del av denne statistikken, så han takket pent nei. Men svenskene ville ikke gi seg. Hva hvis alle takker nei? Da vil kirkens språk dø ut, innvendte de.

Zeki lot seg overtale. I 2012 flyttet han til Örebro, til tross for at han var overbevist om at Sverige var et altfor kaldt land å leve i.

Han ble positivt overrasket over landet. Han liker at det er god plass, frisk luft og en helt annen ro i Örebro enn i overfylte Istanbul. Han synes det er godt å slippe ropene fra minaretene, liker at det svenske flagget har et kors og opplever en ny frihet til å leve som kristen.

Å undervise innvandrerbarn i syriansk ble likevel tyngre enn han hadde sett for seg.

– Barna er kjekke og flittige, men foreldrene kunne vært flinkere til å sende dem til undervisning. Kanskje tenker de at barna ikke har noe igjen for å lære syriansk, eller de gir etter når barna heller vil leke og spille fotball med andre barn, sier han litt oppgitt. Han synes foreldrene ikke tar språkopplæringen alvorlig nok.

– Språket vårt er veldig viktig. Hvis vi mister det, er vi ingenting i denne verden. Jeg er redd for at språket utdødd om 50 år, sier Zeki, som underviser seks klasser, med barn fra seks til 18 år.

Slektens språk

Noen måneder etter at Dagen møter Zeki i Tyrkia, besøker vi ham i St. Maria-kirken i Varberga i Örebro. Vi kommer en tirsdag for å få med oss syriansk-undervisningen. I det klokken nærmer seg 16.00, parkerer to jenter syklene sine utenfor kirken. Tolv år gamle Rabia og Elisa småløper inn i kirken mens de tar av sykkelhjelmene. Såvidt innenfor døren hilser de på Zeki, slår håndflatene sammen i et muntert high five og forklarer andpustne at de ikke har rukket å gjøre all leksen. Zeki ler.

– De innrømmer på forhånd at de ikke har gjort leksen, for å slippe å bli oppdaget av meg, sier han og rister godmodig på hodet.

Snart sitter 13 barn fra ni til tolv år ved pultene i kirkens klasserom. Timen har så vidt begynt med høytlesning da det går i døren og fire jenter smyger seg inn mens de unnskylder at de er sene. Den ene har med en liten gave innpakket i sølvpapir til læreren.

– God ettermiddag, sier Zeki.

Denne timen handler det om hilsningsord på syriansk. Zeki lærer dem å si god morgen, god ettermiddag og god kveld, gå i fred og kom i fred.

– På svensk er det bare «hejdå» i alle situasjoner, kommenterer han med et smil.

Mens barna leser høyt etter tur, går han rundt og retter leksene deres.

De 17 jentene og guttene som er her denne kvelden, kommer hver tirsdag og torsdag til kirken for å studere det gamle, syrianske kirkespråket i en time. Noen av dem lærer også syriansk talespråk i morsmålsundervisningen på skolen. Rabia, som har foreldre fra Syria, lærer arabisk i morsmålsundervisningen.

– Først lærer jeg arabisk på skolen, så skynder jeg meg hjem for å spise og så kommer jeg hit for å lære syriansk. Jeg er kjempestresset, utbryter hun med et høylydt sukk.

– Men Zeki er kjempeflink. Han lærer oss så mye, skryter hun og forteller at hun bare har kommet til kirkeundervisningen i et år. Hun kunne ikke en gang alfabetet da hun begynte, men nå har hun lært å lese og kan stolt fortelle at hun allerede holder på med bok nummer fire.

– Mange syrianere orker ikke lære språket. Det er dumt. Til slutt er det ingen som snakker det, sier Rabia.

Klassevenninnen er enig.

– Hvis vi kan syriansk, kan vi snakke med slekten i Holland og Tyskland. Uten syriansk kan vi ikke kommunisere, sier hun.

Tett på barna

De barske årene i klosteret har formet Zekis egen lærergjerning.

– Når jeg må irettesette elever, prøver jeg å sette meg i deres sko. Hvis jeg blir sint, snakker jeg med elever eller klassen om det som har skjedd. Om nødvendig ber jeg om unnskyldning.

I klosteret var det lite kontakt mellom lærerne og elevene. Zeki derimot er tett på barna. Han har et vennlig ord til alle elevene som kretser rundt ham i pausen.

– Zeki er gullig. Han er en god pedagog, sier bestemoren Hanna Barsom som serverer saft og boller til alle barna når timen er slutt.

Hjertespråk

Så er det kveldsbønn i kirken. Som i de gamle klosterkirkene i Tur Abdin fremføres liturgien som vekselsang fra to lesepulter foran alteret. Ved den ene pulten står tre menn. Ved den andre står presten Jakob Kasselia og Zeki med barna rundt seg. De synger med som best de kan. Innimellom snur presten seg mot alteret. Han ber stille og gjør korsets tegn, og barna gjør likedan.

Slik, ved å være med de voksne, lærer barna sakte, men sikkert å mestre liturgien. Slik har de fått lære et språk som gjør at de vil føle seg hjemme uansett hvor i verden de oppsøker en syrisk-ortodoks kirke. Og slik lærer de bønner som generasjoner av syrianere har brukt før dem, for å tre inn for Gud Fader, på gode dager, så vel som på vonde.

Syrianere

«Syrianer» er en samlebenevnelse på kristne som tradisjonelt har befolket deler av Øst-Tyrkia, Irak, Syria og Libanon.

En del foretrekker å kalle seg assyrere i stedet, men det er snakk om samme folk.

Forfølgelse har spredt syrianerne over hele verden. Utenfor Midtøsten har Sverige og Tyskland flest syrianske flyktninger, med rundt 100.000 hver. Det bor også mange i Holland, Belgia og Frankrike.

Kirkene og det syrianske språket blir sett på som svært viktig for å bevare den syrianske identiteten i diasporaen.

Syriansk består av to språk - et gammelt, liturgisk språk og et talespråk.

Les også
De er den siste kristne restSyrianerne
Les også
Kamper i Yarmouk-leiren ved Damaskus
Les også
Kvinne med bombe drept i Istanbul
Les også
Iraks statsminister erklærer seier over IS i Tikrit
Les også
– IS tar kontroll over flyktningleir ved Damaskus