Formidler frihet, framtid og håp

– Fordelen ved å ha vært misbrukere selv er at vi skjønner hvordan beboerne har det. Vi har erfaring med abstinens, ser når angsten kommer og kan være forståelsesfulle og strenge etter behov.

Ekteparet Irene Blaasternes (49) og Allan Nilsson (54) er begge miljøarbeidere på Porsgrunn Evangeliesenters inntaksavdeling. Det er et nytt senter, som etter et drøyt år har hatt 340 menn og kvinner inne til rusavvenning. Avvenningen kan ta fra noen dager til tre-fire uker. Etter en måned er det vanlig at det fysiske behovet er borte, mens man kan slite i flere måneder psykisk.

Les også: Rusreform ødelegger for idell rusomsorg

Irene vet alt om avrusning. Hun vet også hvor lett det er å bli rusavhengig. Hun var ei vanlig, glad bergensjente som likte skolen og var sosial. Hun var attpåklatt, med et særlig nært forhold til faren. Det hun lenge ikke visste var at han var periodedranker og alkoholiker.

– Da sannheten gikk opp for meg fikk jeg angst og ble helt desillusjonert i forhold til alt jeg hadde oppfattet som sant og trygt. Det ble et stort hull inni meg, forteller hun.

13 år gammel vanket hun på gata, begynte med alkohol og fortsatte med hasj. Den før så sunne og flinke jenta sluttet helt med idrett og skulket skolen. Etter to og et halvt år hentet hun seg inn igjen, tok gymnaset, videreutdanning og fikk jobb i Statoil. Utad fikset hun livet, hjemme fortsatte hun å drikke. 21 år gammel flyttet Irene til Athen og ble der i seks år.

Les også: Selv ett glass vin er dårlig for helsa

– Målet var å gjøre karriere og realisere meg selv. Tanken var at om jeg lyktes, ville familie og venner være glad i meg.

Irene gjorde det bra i Hellas. Hun lærte gresk, fikk mange venner og svingte seg opp i Athens motebransje. Men når tomheten kom sigende kjøpte hun en stor flaske vin og drakk smerten bort.

Bønnesvar

Tilbake i Norge fikk hun også gode jobber, men ensomheten og livssmerten banket stadig på døra.

– Hver gang medisinerte jeg meg selv - med alkohol, tabletter eller hasj.

Irene Blaasternes forsto at hun måtte ha hjelp for å bli rusfri.

– I ti år prøvde jeg alt; statlige tilbud, Vangseter, omskolering, omsorg fra gode venner. Ingenting hjalp.

Men Irene hadde en kristen mormor og morfar. Hun var bønnebarn og trodde selv på Gud. Da hun passerte 40 slo bønnesvaret inn. En dag opplevde hun at Gud talte til henne og stilte henne på valg.

Irene fikk nød for eget liv, for sine synder og bøyde kne hjemme i leiligheten.

– Jeg ba Gud sende noen som kunne hjelpe meg – og det fort. Fire dager etter møtte jeg evangelist Signe Olsen fra Evangeliesenteret. Hun ba, og jeg kjente Jesus komme inn i hjertet. Plutselig var han der, helt nær. Da jeg kom til Østerbo Evangeliesenter hadde jeg derfor alt bestemt meg for å gi livet til Herren.

Gud som far

På Østerbo begynte Irene på bibelskole.

– Jeg gikk i to år og sugde til meg alt. Jeg forsto raskt hva den innvendige tomheten min besto av. At jeg fikk erfare Guds farskjærlighet betød alt for meg som hadde savnet en trygg far. Siden har jeg vandret i hans kjærlighet, trygghet og fred hver dag, smiler Irene, som fortsatte som frivilligarbeider på senteret etter bibelskolen. På Østerbo traff hun Allan, som har sin egen historie:

En frimodig kamerat

- Jeg er oppvokst i Göteborg og var veldig sjenert som barn. For å få mot begynte jeg å drikke. Veien til hasj og amfetamin var kort og jeg kom tidlig i politiets søkelys. Da jeg var 18 fikk jeg min første fengselsdom.

I motsetning til Irene hadde Allan ingen tanke på Gud. Motløs og deprimert forsøkte han ulike løsninger for å bli kvitt russuget.

– På cella mi lå en Gideon-bibel. Jeg tok mål av meg til å lese gjennom hele, men kom bare til tredje kapitel i 1.Mosebok.

Så ble en kamerat radikalt frelst.

– Han ble en frimodig kristen som lyste av Guds nærvær, uten at jeg skjønte hva det var. En dag jeg var på vei til Jönköping for å kjøpe stoff, kjente jeg på meningsløsheten i livet mitt. I desperasjon ba jeg til Gud om å møte Stefan, min kristne venn. Tre-fire minutter etter sto han foran meg, han blant byens 120 000 innbyggere!

– Der og da på gata ba jeg frelsesbønnen. Jeg følte ikke noe med det samme, men da jeg våknet dagen etter var jeg fylt av fred og kjente at Jesus hadde kommet inn i hjertet.

Kapitulerte

Etter avrusning og rehabilitering på Lewi Pethrus-stiftelsen (Evangeliesentrets svenske motstykke) opplevde Allan en fantastisk rusfri tid. Suget etter rusen var imidlertid ikke helt beseiret, og han havnet igjen på kjøret. For syv år siden sa han imidlertid helt farvel til misbruket.

– Da kapitulerte jeg fullstendig for Jesus, oppsummerer Allan, som kjente kall til å bli evangelist og begynte på bibelskolen på Østerbo. Siden har han forkynt evangeliet både i Sverige og Norge. Etter ansettelsen på inntaket i Porsgrunn reiser han på deltid.

Har bedt med 38

Det er flott å stå sammen i tjenesten, erklærer det svensk-norske ekteparet.

– Med våre egne liv kan vi vitne om at det finnes frihet, framtid og håp. Så langt har vi bedt frelsesbønnen med 38 personer på inntaket. Flere har blitt helbredet. Gud er god, slutter Irene Blaasternes og Allan Nilsson.