BRO: Å følge Jesus er å gå med
...
BRO: Å følge Jesus er å gå med ham som nå representerer broen mellom himmel og jord. Foto: Mike Hutchings
Kom og se!
Del
Til dagen og teksten.

Vi kan peke på en viss tematisk sammenheng og linje mellom 2. og 3. søndag i treenighetstiden. Forrige søndag var bevegelsen i teksten tydelig fra døperen Johannes til Jesus: «Han skal vokse, jeg skal avta» (3,30). Her ser vi hvordan Jesus «vokser» ved å kalle disipler.

Ikke bare det: Dagens tekst fungerer som en bro i Johannesevangeliets oppbygning: Vi ser hvordan de første disiplene kommer fra døperkretsen (vers 35) og fra jødedommen (vers 47). Alle bevegelsene trekker derfor mot Jesus Kristus! Når vi også trekker inn synoptikerne, finner vi flere andre beretninger om at Jesus kaller (Matt 4,18–22; 9,9 med parallelltekster).

Det er ikke lett å harmonisere synoptikernes kallelsesfortellinger med Johannes’. Variasjonene viser vel at det ikke fantes én samlende rapport om hvordan Jesus kalte sine disipler til etterfølgelse. Det må åpenbart ha sirkulert ulike beretninger om kirkens første ledere og deres vei inn i Jesus-bevegelsen.

Dypere inn

Teksten begynner i vers 35f med at døperen Johannes enda en gang peker på Jesus som «Guds lam», jf. vers 29. To av døperens disipler hørte hva han sa og fulgte etter Jesus. De løsner derfor båndene til døperen og retter oppmerksomheten mot Jesus. De «fulgte» etter Jesus. Verbet «følge» (akolouthein) betyr ofte «å følge som disippel», men kan også brukes i nøytral mening uten den mer vektige forestillingen om «Jesu etterfølgelse» (11, 31). Slik brukes nok verbet her.

Det er sannsynlig at det var tidligere døperdisipler blant dem som ble Jesu læresveiner. Døperen hadde jo opptrådt som botspredikant, slik at noen som hadde stått døperen nær, må ha vært rede til å ta neste skritt.

Det er trosfellesskapet (menigheten) rundt Jesus som her begynner å ta form. Døperen hadde pekt på Jesus, og to personer hengte seg på ham. Jesus snur seg mot dem og sier: «Hva leter dere etter?» Ordrett står det: «Hva søker dere?» Dette spørsmålet er sentralt i hele Johannesevangeliet. Det er jo skrevet for å vise at Jesus kommer med det som menneskene søker. Men hva folk søker er ofte uklart. Svaret Jesus får her, røper nærmest forfjamselse: «Rabbi, hvor bor du?» Og Jesus innbyr: «Kom og se!» Dermed gikk de med ham dit han bodde.

Noe tilsvarende møter vi også i når Jesus kaller de andre disiplene (vers 40–51).

Jesu svar er knappe og rommer mange over- og undertoner disiplene ikke forsto. Men når de møter Jesus, blir de klar over hva de søker, og skjønner at de finner det hos ham. Fortelling etter fortelling i Johannesevangeliet munner ut i at Jesus fremstår med et gyldig svar på menneskers uavklarte situasjon. Det er et spenn i teksten mellom «kom og se!» i vers 38 og 46 – og «dere skal se» i vers 51. Det er gode grunner for å omtale Johannesevangeliet som et skrift for dem som «søker».

Andreas, Simon Peters bror, var en av de to som hadde hørt dø perens ord. Den andre var muligens evangelisten Johannes selv, «den disippelen som Jesus hadde kjær». Andreas var god til å føre folk til Jesus, se 6,8–9; 12,22, og det fikk betydelige følger: 5000 ble mettet, nye folk fikk kontakt med evangeliet og Simon ble disippel med nytt navn: Kefas eller Peter, som betyr «klippe» på henholdsvis arameisk og gresk, jf. Matt 16,18.

Invitasjonen til å komme og se fører i vers 43 til en fyndig kallelse: «Følg meg!», jf. Mark 1,17; 2,14. Her farges nok verbet «å følge» mer av momentet etterfølgelse. I de andre evangeliene er dette det første Jesus sier til Andreas og Simon. Og Jesus gjentar det som det siste ordet til Peter – etter sviket og rehabiliteringen (21,22).

Jesus går videre til Galilea, finner Filip og kaller også ham (vers 43).

Filip var fra Betsaida, den hellenistisk pregede byen som lå der elven Jordan renner inn i Gennesaretsjøen. Filip hadde, som Andreas, et gresk navn, og blir ofte omtalt sammen med Andreas (6,5–8; 12,20–22). Filip deler Andreas’ iver etter å innby til Jesu følge. Han finner Natanael. Han bærer et semittisk navn som betyr «Gud gir», eller «Gud har gitt».

Dette navnet finnes ikke hos synoptikerne, men dukker opp igjen i Joh 21,2. Han var fra Kana i Galilea, en landsby på veien oppe i høyden et stykke nord for Nasaret.

Filip presenterer ham de har funnet: Jesus fra Nasaret, han som loven og profetene har skrevet om. Natanael er åpenbart ikke særlig forventningsfull hva angår nabobyen: «Kan det komme noe godt fra Nasaret?» (Vers 46.) Natanaels forakt avspeiler de forventningene mennesker ofte møtte Jesus med. Hvis Gud hadde noe stort å komme med, ville det neppe skje gjennom en snekker fra nabolaget. Nei, kom med noe mer spektakulært!

Prologen i Johannesevangeliet fremholder at den samme Jesus har et preeksistent, kosmisk opphav, men menneskelig sett kommer han fra ringe kår. Derfor ble han også en snublestein for mange (6,42; 8,40–43). Filip gir seg ikke inn på noen argumentasjon, men deler bare sin egen erfaring: «Kom og se!»

Vi kan anta at Natanael etter denne invitten henger seg på Filip med en tanke om å bli bekreftet i sine fordommer! Jesus overrasker imidlertid ved å ta initiativet og hilse ham som «en sann israelitt, uten svik» (vers 47). Det må ha gjort inntrykk, for enhver israelitt kjente til det sviket patriarken Jakob gjorde da han stjal brorens velsignelse, 1 Mos 27,35. Bare den som er uten svik, kan tjene Herren, leste man i skriftene, Salme 32,2; Jes 53,9.

Natanael er overrasket. Det er tydelig at Jesus må ha en overnaturlig kjennskap til ham, jf. 2,25. Natanael er en «sann (alæthås) israelitt». Natanael må konstatere at Jesus tror mer på ham enn han selv har tiltro til Jesus. Jesus hadde sett Natanael sitte «under fikentreet». Kanskje betydde det at han satt og studerte Loven, ettersom rabbier ofte underviste under fikentrær. Å sitte under fikentreet er hos profetene også et bilde på den freden som vil råde på Herrens dag, Mika 4,4; Sak 3,10.

Natanael oppgir raskt sin skepsis, og uttrykker umiddelbart sin tro på Messias: «Rabbi, du er Guds sønn, du er Israels konge»(vers 49). Begge disse titlene tilsier at Jesus er den lovede Messias. Til tanken om Messias som Guds sønn, se 2 Sam 7,14. Dermed slutter Natanael seg til Filips ord i vers 45. Og kapitulerer.

Å følge Jesus er ikke noe man gjør fordi man er blitt imponert av overnaturlige fenomener.

Paulus skrev at vi vandrer i tro uten å se, 2 Kor 5,7. Og ifølge Johannes sa Jesus til den tvilende Tomas: «Salig er de som ikke ser, og likevel tror» (20,29). Natanael får høre at «du skal få se større ting enn dette» (vers 50), jf. 11,40. Vers 51 følger umiddelbart opp med en forklaring, innledet med den typiske formelen hos Johannes: «Sannelig, sannelig». Denne formelen er brukt 20 ganger hos Johannes, og anvendes for å gi vekt til en videreførende, utdypende uttalelse. «Dere skal se himmelen åpnet og Guds engler stige opp og stige ned over Menneskesønnen» (vers 51). Å se Menneskesønnens himmelske herlighet (1,14) er mer fundamentalt enn et eksempel på profetisk kunnskap!

Her spilles det åpenbart på fortellingen om patriarken Jakob som fikk et syn av en stige reist mellom jord og himmel, 1 Mos 28,10ff.

Å følge Jesus er å gå med ham som nå representerer broen mellom himmel og jord. Hvor man i 1 Mos 28,12 leser «stigen», står det nå i NT «Menneskesønnen». Veien til Gud går gjennom Jesus, jf. 14,6. Johannes ser i Jesus, Menneskesønnen, en varig forbindelse mellom himmel og jord, mellom Gud og mennesker, og bruker stigen og englene som beveger seg opp og ned for å uttrykke den tanken. Menneskesønnen er både i himmelen og på jorden (3,13). Han stiger ned for å gi verden liv (6,27.53), og han stiger opp til sin herlighet (6,2).

Ut i livet

Tiltalen er et «Følg meg!» som kaller meg til etterfølgelse i hverdagen. Hva vil det kreve at jeg bryter opp fra? Hvilke fordommer må jeg legge til side? Hva betyr etterfølgelsen for mine relasjoner og min livsstil?

Troen gjør en viktig oppdagelse i denne teksten, som har en rød tråd i verbet «å søke»: Det går et brospenn fra det første famlende møtet med innbydelsen: «Kom og se!» – til en full bekjennelse av Jesus som Menneskesønnen, han som utgjør den varige kontakten og formidleren mellom himmel og jord.

Takken følger av Jesu stående invitasjon til å komme og se – og erfare «større ting».