SNUBLESTEIN: Med sitt kraftige
...
SNUBLESTEIN: Med sitt kraftige utbrudd går «klippen» Peter i Satans ærend. Klippen er med ett blitt til snublestein. Foto: Eliana Aponte
Klippen blir snublestein
Del
Til dagen og teksten

Fastetiden, påskens forberedelse, begynner ikke med Fastelavnssøndag men med Askeonsdag. Fastetiden har to hovedmotiver: Den kristnes kamp (kamp- og seiermotivet) og Jesu lidelse (pasjon). Samtidig var og er fasten en botstid og en tid for ettertanke over hva det koster å følge Jesus: For disippelen som for Mesteren går veien gjennom kamp til seier.

Teksten leder oss til et høydepunkt i Matteusevangeliet: Peters bekjennelse ved Cæsarea Filippi (v. 13−20) er både et topp-punkt og et vendepunkt i Jesus-historien, ifølge Matteus. Etter at Jesus har kalt Peter for en klippe, forbys disiplene å si at Jesus er Messias. Her lå det sprengstoff i form av nasjonalistiske forventninger. Det er to enheter i teksten: V. 21, som rommer Jesu første lidelsesforutsigelse, gjengitt i indirekte tale, og v. 22−23, som rommer en kraftig ordveksling mellom Peter og Jesus.

Dypere inn

V. 21 begynner med et foranstilt «fra da av», som angir at nå begynner Jesus å forutsi sin lidelse og død. Et nytt, gåtefullt tema vil dermed – fra nå av – bli det store uromomentet i kretsen omkring Jesus. Peters bekjennelse til Jesus som Messias ble ikke benektet – han er det! – men Jesus må begynne å klargjøre egenarten ved sin Messias-gjerning.

«Hvem sier folk at jeg er?» spurte Jesus (16,13). Lidelsesforutsigelsene om Menneskesønnen – de er tre i tallet og med stigende intensitet og detaljrikdom – krysset hovedstrømmen i samtidens jødiske forventninger. Tittelen «Menneskesønnen» ga i jødiske ører en klang av høyhet, og Messias-betegnelsen ga tilsvarende assosiasjoner av makt. Menneskesønnen var ventet som den endelige hersker og verdensdommer, jf. Dan 7,13f og Matt 25,31ff.

I det hele synes tanken om lidelse i forbindelse med den kommende frelserskikkelse å være et randfenomen i jødedommen. Trolig har en slik kombinasjon bare levd i grupper av de «stille i landet», som pleide tradisjonen om en Herrens lidende tjener ut fra tekster som Jes 53.

Når Jesus bringer inn lidelsesperspektivet på sin egen gjerning, bringer han derfor inn noe nytt i forhold til den offisielle jødiske tenkningen. Skjematisk kan vi si at høyhetsforestillingene fra Dan 7 og lidelsesperspektivet fra sangene om Herrens lidende tjener i Jes 42−53 har møtt hverandre i Jesu selvforståelse og sendelsesbevissthet. Høyhet og lavhet, guddommelig og menneskelig, er forent i Jesus Kristus. Dermed står vi ved det paradoksale i Jesu person.

I teksten videre forutsies den rollen som Det høye råd, synedriet, vil komme til å spille i Jesu lidelseshistorie. Det høye råd besto av de tre gruppene som er nevnt her: «De eldste» omfattet overhodene i de gamle, aristokratiske familiene. Disse utgjorde synedriets innslag av lekfolk. Videre omtales «yppersteprestene», som utgjorde det øverste presteskapet ved tempelet, mens de «skriftlærde» var teologene, noe som samtidig innebar at de var juristene.

V. 22−23 viser tydelig hvor fremmed Jesu tale om sin lidelse var i samtiden. Peters reaksjon er tydelig og sterk. Han tar Jesus til side (proslambanein) og prøver å irettesette ham med en sterk avvergingsformel: «Gud fri deg, Herre!» Igjen fører Peter ordet på disiplenes vegne.

Når Jesus irettesetter, minner det om avvisningen av Satan i Matt 4,10. Peters reaksjon er også forståelig på bakgrunn av samtidens Messias-forestillinger, slik vi kort har omtalt dem ovenfor. Med sitt kraftige utbrudd går «klippen» Peter i Satans ærend. Klippen er med ett blitt til snublestein. Fristelsessituasjonen fra Matt 4 foreligger på nytt – men nå ved disippelkretsens talsperson! I fristelsen i ødemarken gjaldt det muligheten til å vinne herredømme over verdens riker. Nå er fristelsen der til å bøye av fra veien som peker mot lidelse og død. Dypest sett er det samme sak det går om: fristelsen til å forlate den veien gjennom lidelsen som Gud i sin frelsesplan hadde stukket ut. Dessuten måtte det ha vært fristende å tre inn i en eller annen politisert Messias-rolle for å leve opp til folkets forhåpninger om frigjøring fra fremmedåket.

LES: De siste 100 andaktene

Det å bøye av fra lidelsesveien var nok selve ur-fristelsen for Jesus. Plasseringen av fristelsesberetningen hos Matteus (4,1−10) like etter fortellingen om dåpen i Jordan (3,3−17) gir et vink om det. I himmelrøstens utsagn ved Jordan er henspillingen til Jes 42,1 og dermed til sangene om Herrens lidende tjener, tydelig til stede. Poenget er egentlig å uttrykke: Dette er min Sønn, han skal realisere det som den profetiske rollen «Herrens tjener» innebærer. Ved sin motstand rokker Peter ved Guds frelsesplan gjennom Jesus. Det er derfor Jesus kaller Peter en snare. Skandalon betyr «felle», «noe som bringer en til fall».

Vi merker oss at Peter ikke blir vist bort slik som Satan i Matt 4,10. Peter anvises plass bak Jesus. Peters plass er å følge etter sin Mester! Til sist setter Jesus fingeren på det springende punktet: Peter ser for kort! Han har bare sans for Jesu jordiske skjebne. Peters drøm var kan hende et jordisk Messias-rike. Det er mulig at også Peter, på samme måte som Judas Iskariot, hadde sin bakgrunn i selotkretser. At Gud har lagt et frelsesråd som «må» (dei, v. 21) fullføres, har Peter liten sans for. En motivering for at Jesus må lide, gis ikke. Guds plan er unndratt menneskelig kunnskap, men her blir det i alle fall klart at lidelse og død er den egentlige gjerning for Jesus. Det er tekstens samlede sikte.

Det hviler en guddommelig nødvendighet over Jesu lidelse. Menneskelig kortsynthet står i grell kontrast til Guds frelsesråd. Jesu lidelsesvei skulle vi selv ha gått. Det er dommen. At Jesus går den i vårt sted, det er et kjærlighetens mysterium. I Jesu vandring mot korset ligger dommen over oss – og samtidig vårt håp, jf. 2 Kor 8,9. Når Peter forsøker å blokkere denne veien, røper han − på vegne av oss alle! – den mangel på innsikt som menneskeslekten har. De skjønner ikke hva som tjener til fred for dem selv. Derfor ligger det også et kall til bot i denne teksten.

Ut i livet

Tiltalen kommer som et spørsmål: Ser du kjærligheten som ikke sparer seg for det høyeste offeret? Og ser du at du selv, i din egen situasjon, trenger at Jesus må gi dette høyeste offeret?

Troen hører at Jesu lidelse og død er drevet fram av en guddommelig nødvendighet. Jesus går inn i rollen (GT er dreiebok!) som oppfyllelsen av sangene om Herrens lidende tjener.

Takken retter seg mot Jesus for hans trofasthet – hans lydighet til døden.