På veien for ungdommen

– Å få være til stede når unge ­mennesker tar det ­viktigste valget i livet, kan ikke sammenlignes med noe annet, sier ekteparet kolnes.

– Mannens oppgave i livet er å vente på kona.

Finn Kolnes ler en lang og god latter, men det tar ikke lang tid før kona gjennom 49 år runder hjørnet og slår følge.

– Skal vi finne oss et roligere sted, så vi får pratet skikkelig, spør Else Grethe.

Dette rolige stedet blir ekteparets trofaste sommer- og følgesvenn, campingvognen, en 20 år gammel Hobby. Sprudlende taffelvann settes fort på bordet inne i vogna.

Sammen i tjeneste

Som pensjonister nyter Finn og Else Grethe Herrens gode og glade dager. Det har de valgt å gjøre på en måte som er til velsignelse for flere enn dem selv.

– Når man kommer i en viss alder, kan man si nei til mye, uten at man egentlig trenger å begrunne det. Jeg opplever at muligheten til å si nei, faktisk gjør det mye lettere å si ja når man blir spurt om å hjelpe til, sier Finn.

Sammen med kona er han en trofast gjenganger på en rekke stevner og ungdomsfestivaler, som Skjærgårds Music and Mission, TenOase, krussetreffet i Kragerø og Impuls i Stavanger, for å nevne noen.

Selv om Finn akkurat har rundet 78 år og feirer 14 år som pensjonist, har han ikke tenkt å gi seg med det første.

I sommer, i likhet med så mange ganger før, er ekteparet Kolnes på sin faste sommerturné. Den starter på Skjærgårds, hvor han i tretten og hun i tolv år har bidratt i Nikodemusteltet. På Skjærgårds har de til og med en spesialplass til campingvognen.

– Beste plassen på hele festivalområdet, slår Else Grethe fast.

Nikodemusteltet er den delen av musikkfestivalen som representerer forbønn- og veiledningstjenesten.

– Det er dit ungdommene kommer med spørsmål, behov, problemer og bønneemner. I løpet av uka er det mange ungdommer som kommer tett på eget liv og noen føler seg mislykket i møte med andres, i hvert fall tilsynelatende, vellykkethet. Da er det godt å ha noen å snakke med, noen som har levd en god stund, sier Else Grethe.

Hun setter stor pris på å få være med i veiledningstjenesten, men høydepunktet er når deltakerne inviteres til nattverd.

– Det er en fantastisk opplevelse når flere tusen ungdommer kommer fram for å motta nattverd. For noen er det kanskje første gangen. Å få være til stede når unge mennesker tar det viktigste valget i ­livet kan ikke sammenlignes med noe annet.

Styrker ekteskapet

Else Grethe kan ikke forestille seg et liv uten å stå i tjeneste sammen med Finn.

– Det er fantastisk å stå i tjeneste sammen som ektepar. Jeg vet ikke hvordan det skulle ha vært uten. Å leve side om side på den måten har hatt enorm betydning for oss og for ekteskapet, forteller hun.

Finn har en mer humoristisk tilnærming.

– Det gjør at vi holder ut med hverandre, flirer han og får en dult i siden av kona.

– Engasjement tar mye tid, og det at vi kan dele noe av det vi begge synes er så givende, har vært et bærende element i ekteskapet. Det er noe av det som gjør at vi er vi. Det er liksom det som er Else Grethe og Finn, bemerker han.

Møttes i England

Det var mens Else Grethe gikk på bibelskole i England og Finn jobbet på Sjømannskirken i London at de to møttes for første gang. Nå som hun bodde utenlands kunne hun jo benytte muligheten til å se mer av den engelske hovedstaden. Derfor meldte hun seg som frivillig ved kirken, for å hjelpe til med julefeiringen der. Det var Finn som ble betrodd oppgaven om å finne ut mer om denne jenta fra Ålgård.

– Broren min i Norge kjente til henne, og ga Else Grethe en god nok anbefaling, forteller han og klukkler.

Kona ler godt hun også.

Men det var først da de begge flyttet tilbake til hjemlandet at de egentlig fikk øynene opp for hverandre.

– Og vi giftet oss i 1967, ett år etter at vi traff hverandre på ny i Stavanger, forteller Else Grethe.

– Tok det virkelig så lang tid, utbryter Finn og regner på det.

– Ja, det var kanskje et helt år, kommer han fram til.

Forsørget hverandre

Finn hadde tjeneste i Det Norske Misjonsselskap og bodde i Bergen. Da de giftet seg flyttet Else Grethe etter, men siden Finns jobb innebar en god del reising ble kona værende igjen hjemme alene.

– Eller ikke hjemme, for jeg jobbet jo. Å være selvstendig og å kunne forsørge meg selv har alltid vært viktig, understreker Else Grethe.

Ett år ut i ekteskapet flyttet de til Stavanger, og Finn utdannet seg til sosionom. Da var det Else Grethe som sørget for mat på bordet, gjennom jobben som produksjonssjef i Nomi Forlag, hvor hun var i tre år, fram til fusjonen med Luther Forlag. I 1973 begynte hun i Statoil, først som sekretær og deretter som personalkonsulent.

– En av oss måtte jo jobbe, ler hun.

Da Finn var ferdigutdannet, var det Else Grethe som fant veien tilbake til skolebenken.

– Vi hadde vært gift i tolv år uten å få barn, så jeg tenkte at jeg heller måtte satse på noe annet i livet, enn å få barn. Men så ble jeg gravid rett etterpå, forteller hun.

Ekteparet er enige om at sønnen Finn-Erik er deres største ­gave og glede i livet.

– Det er et før og et etter Finn-Erik, understreker Finn.

Brenner for ungdom

Som nyutdannet sosionom fikk han fort jobb innen kriminalomsorgen på Bethaniastiftelsen i Stavanger, et senter som ga unge bo- og arbeidstrening.

– Jeg har alltid hatt en svakhet for mennesker som har rotet det til for seg selv. Det er så lite som skal til for å falle utenfor samfunnet, og det kunne like gjerne ha vært meg. Jeg tror det har vært en ekstra motivasjon for å bruke mye tid og energi på ungdom, sier han.

Følger unge på reisen

Dagen møter ekteparet Kolnes på Oase. Selv om de er deltakere på VoksenOase, tar de ofte turen innom TenOase, ungdomsmøtene på sommerstevnet. Når sant skal sies, foretrekker Finn TenOase.

– VoksenOase er litt kjedelig, synes han.

– Men det kan du ikke skrive, sier Finn til konas lattermilde hoderisting.

– Jeg opplever at de unge, om det er på tross av eller på grunn av vår alder, setter uforbeholdent pris på at vi her. Det er noen ungdommer vi møter fra år til år, og det er både givende og spennende å følge med på deres reise og utvikling, forteller Else Grethe.

Begge to synes unge mennesker har en inspirerende ærlighet på ­livet.

– Ungdom deler og forteller åpent og sårbart om tingene de står i. De utfordrer og stiller spørsmål. Der vi voksne ofte er tradisjonelle og kanskje litt satte, er de unge mye mer kreative, sier Finn.

Gjennom flere år har han opplevd en ung generasjon som har travle foreldre og som i stor grad er opptatt med sitt. Han mener at siden de to nå kvalifiserer i besteforeldrekategorien, oppfattes de som ufarlige.

– For mange er gamle mennesker i besteforeldrealder noe trygt og stødig. Besteforeldre er noen som har god tid og mye godteri og som man ikke trenger å prestere overfor. Ungdom vet at de ikke trenger å konkurrere med oss, og det gjør at de slapper godt av i vårt selskap, sier Finn.

Svelger noen kameler

Ekteparet er fullstendig klar over at når de er på ungdomsfestivaler er de med på ungdommenes premisser. Derfor har de svelget noen kameler opp i gjennom.

– Vi deltar på de unges arena, og som gamle mennesker kan vi ikke komme og si at slik gjorde ikke vi det da vi var unge. Vi kan ikke klage over at lyden på møtene er for høy. Men av og til lurer jeg på hva de unge holder på med, ler Finn.

Likevel kan han ikke tenke seg en mer betydningsfull pensjonisttilværelse.

– Tenk om det bare skulle ha vært oss to. Nei, tenk så kjedelig!

– Vi lever er et rikt liv, istemmer kona.

Opp gjennom årenes løp er det mange som har spurt hvor ekteparet henter energien fra. Men den bare er der, skal vi tro Finn og Else Grethe.

– Jeg blir jo trøtt, men livet blir jo ikke bedre av å sitte på baken heller. Å få være til stede som en hjelp og oppmuntring for andre mennesker, er det som holder oss i live, sier Else Grethe, til bifallende nikk fra sidemannen.

– Jeg er klar over at jeg er i sluttfasen og i en oppløpsfase av livet, men så lenge jeg har tid og krefter til å engasjere meg, så gir jeg alt jeg har og er, slår han fast.

Sammen, og hver for seg

Som misjonærbarn og oppvokst i Kina har Finn i mange år kjent på en sterk utfartstrang. To ganger i året reiser han til utlandet i fire uker om gangen. Fram til nylig har han også ledet flere bibelskoleturer til Ozamis på Filippinene. Han tror eventyrtrangen er en arv fra misjonærfaren.

I tillegg til veiledningstjenesten er Else Grethe aktiv i integreringsarbeidet i menigheten de hører med i. Hver mandag møter hun trofast opp og hjelper flyktninger med å lære norsk.

Finn kan ikke få skrytt nok av kona.

– Hun tar på alvor det Jesus sier om å bry seg om andre. Hun er til stede og lever evangeliet ut i praksis. Det er helt fabelaktig, slår han fast på vegne av ektefellen som smiler tilbake.

– I tillegg tilfredsstiller det mitt behov for kontakt med andre mennesker, utfyller hun.

Ektepar til velsignelse

– Hvor mye vi har betydd for andre?

Finn ser nesten forfjamset ut når han hører spørsmålet.

– Det er jo helt umulig å svare på, i hvert fall objektivt. Men jeg håper jo at vi har fått bety noe for andre, og det at vi år etter år har blitt spurt om å være med på Skjærgårds og i andre sammenhenger, tyder kanskje på at vi har hatt betydning for noen, sier Finn.

Ikke rent sjelden møter ekteparet mennesker som ønsker å fortelle hvilken innvirkning de har hatt.

– Når man har gått et langt stykke vei med og hjulpet noen å finne fotfeste, gir det mye glede og tilfredsstillelse å se at de lykkes i livet og har det godt med seg selv og Gud, forteller Else Grethe.

* En god oversikt over det som skjer i Kristen-Norge i sommer finner du på Stevneguiden.no