NY BISKOP: Jan Otto Myrseth fo
...
NY BISKOP: Jan Otto Myrseth forteller om sin trosvandring og vegen inn i Den norske kirke. Foto: Birgit Opheim
Fra utbrent karismatiker til biskop i Den norske kirke
Del
En katolsk storebror gav den utbrente Jan Otto Myrseth åndelig fornyelse. Den kommende biskopen forteller om sin uvanlige trosreise.

Søndag 23. september blir Jan Otto Myrseth vigslet til biskop i Tønsberg domkirke. Han har kjøpt hus på Nøtterøy, men er tilbake i Bergen i anledning avskjedsgudstjenesten og tar i mot Dagen på det som i åtte år har vært domprostkontoret hans.

Fra fjerde etasje på Bryggen har han hatt utsikt over alt en vestlending kan ønske seg: fjell og fjord så langt øyet kan se.

Sunnmøring

61-åringen omtaler seg selv som «en landsens gutt fra Sunnmøre», merket i sjel og sinn av familiebakgrunnen; en bestefar som ble født utenfor ekteskap og en far født i trange kår men som også lyktes som fabrikkgründer og for det meste hadde oppunder 100 personer på lønningslisten.

Myrseth tror også at han er preget av det dype alvoret som følger en oppvekst i umiddelbar nærhet til naturen og dens voldsomme krefter; sjøen som ikke ga tilbake fedrene som var ute på fiske og fjellras som la gård og grunn i grus.

DET STERKESTE: Den nye biskopen har sterke opplevelser knyttet til gudstjenesten. – Å stille seg fremfor Gud på vegne av en menighet, er livets maksimum. Her står jeg på hellig grunn, sier biskop Jan Otto Myrseth. Foto: Birgit Opheim

Det var likevel en brann som skulle sette dypest spor i Jan Otto Myrseths liv.

Den 19. desember 1961 brant barndomshjemmet ned til grunnen. Han var fire og et halvt år og stod og så på flammene som slukte alt familien eide. Også julegavene.

– Pappa hadde et syn den natten. Han så familien i Guds hånd. Selv om alt gods var borte, hadde vi det viktigste intakt.

Tanken har gått i arv: Det er de nære personene Myrseth peker på når Dagen spør om hvem som har betydd mest for hans kristentro. I 50 år var faren søndagsskolelærer for barn i bygda. Moren, som døde 53 år gammel, hadde en stor plass i hjertet hans.

– Hun tok meg på fanget og lærte meg å be.

Men også storebroren, som i år 2000 forlot Den norske kirke til fordel for Den nordisk-katolske kirke, er sentral i den kommende biskopens liv. Ottar Myrseth er sokneprest i Ålesund, i et lite kirkesamfunn som holder stand mot kvinnelige prester og likekjønnet samliv.

Jan Otto Myrseth har beveget seg i motsatt retning. Han har gitt klart uttrykk for at han er glad for at kirken nå kan anerkjenne homofiles kjærlighet fullt ut gjennom ekteskapsinngåelse.

– Klarte ikke å finne hvile

Sett utenfra kan vandringen virke lang fra Jesus-bevegelsen og karismatisk fornyelse til ståstedet han forfekter i dag.

Myrseth forteller at bakgrunnen hans har gitt ham en tillitsfull tro på at Gud er med i gode og onde dager.

En viktig overgang kom imidlertid etter fire år i Ungdom i Oppdrag.

– Jeg hadde brent lyset i begge ender, hadde behov for å hente nye krefter og klarte ikke å finne hvile i troslivet mitt.

Morens død, ekteskapet med Merete og ønsket om å studere kom samtidig med en lengsel etter å finne fastere grunn under føttene enn det han opplevde hadde karakterisert ungdomsårene med begeistring, glød og utadrettet virksomhet.

– Jeg ble fascinert av det min storebror representerte. Ottar var en raus og tålmodig mentor som besøkte meg flere ganger da jeg var med i Ungdom i Oppdrag. Selv om våre kristendomsformer stod langt fra hverandre, ga han meg referanser og input som gjorde at jeg fikk lengsel etter å hente næring utenfor meg selv og finne en fortøyning i det objektive, det sakramentale.

Etter mange år der han opplevde at mye dreide seg om hans egen åndelige temperatur, ble Jan Otto Myrseth ledet til en hvile i vissheten om at han var elsket av Gud.

– Gjennom den solide, lutherske forståelsen av sakramentenes betydning i en troendes liv og muligheten til å flytte inn i et bønnespråk og virkelig be med Bibelens ord, slik en gjør i tidebønn og liturgi, fikk jeg en aha-opplevelse, forteller biskopen in spe.

Han omtaler denne tiden som en «krise» og tror det kan henge sammen med tomhetsfølelsen han fikk etter tapet av moren og oppbruddet fra fellesskapet og tradisjonen han hadde vært del av i hele ungdomstiden.

– Trengte en solid plattform

Opplevelsen var likevel nødvendig, mener han:

– Hvis jeg med trygghet og frimodighet skulle gå inn i en tjeneste som prest, så trengte jeg den solide plattformen. Jeg trengte noe fastere enn mitt emosjonelle apparat.

Han tok praktikum i 1989 og har vært i Den norske kirke siden.

Listen over styreverv og roller på teologens CV er lang og allsidig. Det er også arbeidserfaringen hans. Han har vært både ungdomsarbeider, lærervikar, ekspedisjonsmedarbeider, vaktmester, samt drosje- og bussjåfør før han ble vikarprest i 1989, den gang også i Tunsberg.

– Å være prest er den mest fantastiske jobben en kan ha, sier Myrseth.

– Med hånda på hjertet: Ingen ting er mer meningsfullt hvis en ved Guds nåde kan vise mennesker vei til Gud og harmoni med andre, sier han.

Har temperament

Myrseth har over 20 år bak seg i bispedømmet som han nå skal tilbake til. Her har han også vært sokneprest, sykehusprest og prost. Kona hans, Merete, er fra Åmot i Modum, og han har svigerforeldre på over 90 år som det nå blir lettere å holde kontakt med.

I forbindelse med nominasjonen har trebarnsfaren beskrevet seg selv som grunnleggende optimistisk, humørfylt og uhøytidelig, ryddig og direkte. Han tror andre omtaler ham som folkelig og samlende, nærværende og tydelig.

Overfor Dagen bekjenner han at han er temperamentsfull.

– Jeg tror det som berger meg er at jeg er opptatt av å gå tilbake og be om tilgivelse når jeg har gått for langt. I pastoralbrevene blir det presisert at en tilsynsmann skal ha kontroll over seg selv, så jeg ser nødvendigheten i det, ler han.

Sørger

Den ferske biskopen beskriver sin arbeidsgiver, Den norske kirke, som en mangfoldig størrelse.

– Det er noe av dens styrke, og det er også vår utfordring.

Han sørger over dem som har valgt å forlate kirken de siste 20 - 30 årene, blant disse også familie og venner.

– Men jeg gleder meg også over alle som er blitt værende. Alle som tenker at kirketilhørighet ikke er noe du velger på et torg, men er noe du er født inn i, sier han.

Myrseth sier han fullt ut anerkjenner andres rett til å gjøre sine valg «når nøden tvinger». Likevel kjenner han selv det som et ansvar, en forpliktelse og en glede å kunne tviholde på at det er Jesus Kristus som er grunnvollen for fellesskapet som han tilhører.

– Så får hver enkelt ta ansvar for byggeprosjektet som de har del i.

Den kommende biskopen i Tunsberg ser ikke bort i fra at det kan være nødvendig at det er partier blant de kristne.

– Det ser ut til at Paulus anerkjenner at det er diskusjoner og uenighet. Det er ikke en fallitterklæring for en kirke. Vår enhet stikker langt dypere enn alle de enkeltstandpunkter som kirken rommer.

Forkynne evangeliet

Myrseth trenger en lang tenkepause når Dagen spør hva som er hans egen yttergrense, hva som ville fått ham til å legge ned sitt embete.

– Så lenge vi kan forkynne evangeliet klart og rent, som jeg mener vi kan, vil jeg som biskop også oppmuntre alle, uavhengig av posisjon i det ene og andre spørsmål, til frimodig å gjøre det fra sin overbevisning.

Han er ikke helt fornøyd med sitt eget svar:

– Jeg svarte kanskje ikke helt, for jeg ser det ikke for meg, men en kirke som ikke er fri, som er underlagt diktatur eller sensur, kan jeg ikke være en del av.