Unge vil bo kollektivt

Fra før har Ungdom i Oppdrag to bokollektiv i Bergen. I dag åpner organisasjonen base i byen mellom de syv fjell.

Susanne Hermansen, Magni Myklebust og Monica Sam sitter samlet foran telefonen når journalisten ringer. De holder på å legge siste hånd på verket før dagens åpningsfest. De er spent.

– Det er litt kaotisk, starter Hermansen.

– Kanskje mest inne hodene våre, det praktiske har vi vel bra kontroll på. Men så lenge Gud har kontroll så går nok dette bra.

Samfunnsengasjement

Det jentene er spent på er åpningen av det som blir Ungdom i Oppdrags niende base i Norge. Baser utgjør en stor del av organisasjonens struktur og brukes til alt fra kunstnerkollektiv til bibelundervisning. I Bergen er samfunnsengasjement ekstra viktig, i tillegg til fokus på misjon, evangelisering, bønn og lovsang.

– Vi vil starte en disippeltreningsskole som går over et helt skoleår. Vi ønsker at studentene skal være engasjert i et samfunnsområde, ut fra hvilke gaver og interesser de har. Det kan være et deltidsstudium, en deltidsjobb, kunstnervirksomhet eller et frivillig engasjement for en sak, forteller Hermansen.

Parallelt med studie eller jobb vil så studentene få undervisning ved basen.

LES: Skattefrie gaver strammes inn

Takler konflikt

Tre av de fire heltidsansatte skal bo på basen. Alle skal de jobbe tett sammen. Men krangling er de ikke bekymret for.

– Vi har ikke kranglet ennå. Men om det skulle oppstå en konflikt vil en prøve å snu det til noe som kan være med og danne og forme oss. Det er en mulighet til å vise forsoning. Man kan jo selvsagt bli ganske lei hverandre innimellom. Det er en del av pakken det. Man ser de utfordrende sidene med hverandre, men prøver å hente frem gullet, sier Magny ­Myklebust, som har vært involvert i Ungdom i Oppdrag i 12 år. Først på hovedbasen på Grimerud, før hun i 2009 kom til Bergen.

Tettere fellesskap

Fra før har Bergen to bokollektiv som er knyttet opp mot Ungdom i Oppdrag, såkalte disippelkollektiv. De tre jentene ser en tendens til at flere kristne søker sammen, ikke bare i menigheter, men i ­bofellesskap.

– Vi ser jo at folk søker å skape tettere fellesskap. Disippelkollektiv er kollektiv der de som bor sammen ønsker noe mer enn bare å dele på leien. En arrangerer fellesmiddager, har bønn og lovsang sammen, sier Hermansen. Magny Myklebust legger til:

– Det handler jo egentlig om å nå ut til mennesker rundt seg. At man vil ha et bønneliv sammen, et felles åndsliv og så gå ut sammen, invitere folk hjem. Det er i det hele tatt mange ting som fungerer bedre når man er et fellesskap. Eller, har potensial til å fungere bedre i hvert fall, ler hun.

– Det er jo mye ensomhet i samfunnet vårt. Da er det jo litt genialt fra Gud sin side å kalle folk til å bo mer sammen. Vi ser det i Apostelgjerningene to at de bodde sammen og delte på det de hadde. Sånn sett er dette kanskje litt tilbake til røttene, legger Hermansen til.

LES: UiO overtar hele Grimerud gård i 2015

Fest

Samtalen går mot en avslutning. De tre jentene må gå i gang med de siste forberedelsene til festen som skal holdes i lokalene til Frikirken i Bergen.

– Hva skal skje?

– Det blir en fest der vi ønsker å feire det vi tror Gud har lagt på hjertene våre, nemlig å starte opp UiO Bergen. Vi kommer også til å dele litt av det vi føler Gud kaller oss til. Så skal vi ha lovsang, forteller Hermansen.

– Hvem kommer?

– Det er jo et åpent arrangement. Vi har invitert venner og bekjente, men alle som vil kan komme sier Hermansen.

Unge mennesker

Andreas Nordli er på reisefot når vi ringer. I helgen skal han til Bergen for å åpne den nye basen. Det er ikke hvert år han åpner en ny base, sist var i 2012. Basestrukturen har fulgt UiO siden starten i 1972. Den første basen var i Trøndelag, en base som ble solgt for noen år siden. I 1975 ble basen på Grimerud etablert, og den ble etter hvert hovedbasen.

– Den gang var det et litt annerledes UiO. Det kom ut av Jesus-vekkelsen og bar preg av at det bare var unge mennesker og en korttidsmentalitet. Organisasjonen var en fornyelsesbevegelse innenfor Den norske kirke med blant annet en luthersk bekjennelse, forteller Nordli.

Bynære baser

Siden 1972, da ble UiO startet. Det kom ut av Jesus-vekkelsen. Et UiO som er litt annerledes nå. Da var det bare unge mennesker og det var en veldig korttidsmentalitet. Var en fornyelsesbevegelse innenfor Den norske kirke. Hadde en luthersk bekjennelse blant annet. Det var stort sett studenter i Oslo. Det var faktisk i Trøndelag, arvet et sted som ble det første senteret. Det ble solgt for noen år siden. Hovedsenteret ble Grimerud i 75. 40 år i år.

– En del av basene ligger utenfor de urbane strøk?

– Det er egentlig bare tre av ni som ikke ligger i nær tilknytning til by. Men da en startet var nok også preget av hippiebevegelsens tanker om selvberging og det å komme seg ut av byen. Det har nok påvirket plasseringen til en del av basene.

– Er det vanskeligere å rekruttere på landet?

– Det er kanskje umiddelbart mer attraktivt for unge mennesker i dag å være i en by. Men ikke for alle. Vi får også studenter som kommer til Meløy i Nordland på grunn av naturen og nettopp at det ikke er urbant. Og den største basen er jo Grimerud med over 100 fulltidsmedarbeidere. Den ligger ikke urbant til. Men til disippeltreningsskole er det nok lettere å rekruttere urbant.

Flere misjonærer

Og det ser ikke ut til å være noe i veien med rekrutteringen til annerledeslivet, enten det er på landet eller i byen. Ungdom i Oppdrag ligger an til rundt 280 studenter i år, når alle skolene har startet opp. Det inkluderer både disippeltreningsskoler og bibelskoler. I tillegg har en rundt 330 fulltidsmedarbeidere og 60-70 på deltid.

– Det er nok de høyeste tallene i vår historie.

Pilene peker altså oppover. Men ett tall er Nordli fortsatt utålmodig på. Antallet langtidsmisjonærer har ikke vokst den siste tiden.

– Vi har jobbet ganske strategisk med å øke antall langtidsmisjonærer. Men vi sendte ut veldig mange på midten av 90-tallet og steg fra veldig få til å passere 100 for en 12-14 år siden. Når noen av disse slutter er det naturlig å få en dupp i antallet. Det har vi ikke fått, vi har hatt et jevnt tilsig av misjonærer. Det gjør at jeg tror tallet vil stige igjen når vi er over trekkspilleffekten fra 90-tallet, sier Nordli og legger til at hver femte misjonær som var aktiv i år 2000 fortsatt er ute, 15 år etter.

Ligner kloster

Det er en klar trend i Ungdom i Oppdrag at unge mennesker trekker sammen i kollektiv - eller kommuniteter som en også kaller det.

– Hva er styrken ved basestrukturen?

– At en etablerer fellesskap som er disippelgjørende. Man kan sammenligne det med gamle kloster til en viss grad. Det handler om rytme selv om en ikke kaller det tidebønn. Bønn og bibelstudier til fast tid, pratisk arbeid som alle er med på og så evangelisering, misjon og barmhjertighetsarbeid både i nærmiljøet og utenfor Norge. Det er utviklende og stimulerende å bli en del av et slikt fellesskap. En kommer litt bort fra verden, ikke fordi den er farlig og skummel, men fordi det kan være bra i en periode for disippelgjøringen.

At stab og student bor på basen skaper et større læringsrom, tror Nordli. Han anslår at en tredjedel av læringen på en disippeltreningsskole skjer i klasserommet, mens resten skjer utenfor.

De fleste som er på UiOs baser er der i to-tre år.

– Så har du oss som er der lenger, sier Nordli og legger til at han og familien nå har kjøpt sitt eget hus.

Frykter boblen

Nordli har ikke problemer med å nevne de utfordrende sidene.

– Vår største utfordring er at hvis vi ikke passer på så kan vi fort bli en boble. Hvis vi disippelgjør studentene i en boble så kan det for noen bli virkelig utfordrende når man går videre til skole og universitet. Dette er vi blitt mer bevisst på de siste årene og jobber strategisk med.

Bobleeffekten like godt oppstå på urbane baser og kollektiv som de mer landlige, tror Nordli.

– En kan ende opp med å tenke at dette er det normale kristenlivet. Det er farlig.

Veien videre

– Kan du beskrive to typer baser som du tror vil være typisk for Ungdom i Oppdrag om 20 år?

– Man skal jo være forsiktig med å spå. Men en ser to typer baser vokse frem nå. Den tradisjonelle ligger gjerne urbant til, men også landlig, og særpreges av en veldig tydelig fulltidstanke.

Den andre typen som Nordli ser vokse frem er mer lik den som nå plantes i Bergen.

– Det er folk som ikke jobber fulltid hos oss, men er tilknyttet i form av at de er en del av en kommunitet. Kanskje har de jobb innenfor et av samfunnsområdene utenfor kirkesfæren. En ser på det kallet som like legitimt som kallet til misjonsmarken for å kunne øve innflytelse innenfor for eksempel utdanning eller media, og så etableres det kommuniteter ut fra det. Det ser vi skje i Bergen og Oslo.

Rammer og rytme

Nordli sier at unge som flytter inn i kollektiv er en klar trend. Bare i Oslo har Ungdom i Oppdrag mer enn 15 slike «disippelhus» eller bokollektiv. I Bergen er det to og også Trondheim er slike fellesskap under etablering.

– Det er noe som vokser frem, ja. Om denne trenden fortsetter så har Ungdom i Oppdrag slike kommuniteter i alle studentbyer i Norge. Så vil tiden vise om det er bærekraftig og vil fortsette.

– Hva er årsaken til at dette skjer, tror du?

– Det er et signal mot flyktigheten og det stadige jaget etter «the next thing». Jeg tror unge mennesker har behov for rammer og rytme. Det finnes et ønske om å leve et disippelliv i hverdagen og et ønske om ansvarlighet og dypere relasjoner. Noe av dette kan ikke et vanlig menighetsliv tilby når en møtes søndager og kanskje i en cellegruppe. Det er ikke i opposisjon til menigheten, men som et tillegg. De aller fleste som lever i slike fellesskap er jo aktive i en lokalmenighet.

Finnes utfordringer

Han legger til at de fleste som bor i slike kollektiv har bodd på en UiO-base tidligere.

– Kanskje savner en rytmen med bønn og bibelstudium før frokost, måltidsfellesskap og evangelisering.

– Finnes det utfordringer ved slike fellesskap?

– Åja, det er utfordringer, svarer Nordli kjapt.

– Det kan bli for tett. Når det er så relasjonelt, hva gjør du i det øyeblikket det oppstår en konflikt? Vi har ikke opplevd det ennå, men det kan skje. Så kan det være umodne mennesker der, noe vi er nødt til å være bevisst på. I Oslo og Bergen har vi bevisst koblet oss til mennesker som er godt voksne, nettopp på grunn av den faren. I Oslo er det flere godt voksne i 60-70-årene som er med og coacher, og det samme ser vi vokse frem i Bergen.

Håper på misjonærer

Når Nordli i dag ankommer Bergen for å åpne organisasjonens niende base har han med seg en drøm. Ikke en profeti, men et håp.

– Jeg håper at vi gjennom å få en disippeltreningsskole og fulltidsarbeid i Bergen skal kunne jobbe for å rekruttere flere langtidsmisjonærer til unådde folkeslag. At det om 50-70 år skal være flere Marie Monsen der ute. Det drømmer vi om å gjøre, selvsagt i samarbeid med andre. Og så håper jeg at vi skal kunne gi undervisning og serve lokalmenighetene med det de har behov for. Vi har ofte vært med på å innføre nye ting til menighetslivet. En del av drømmen er å gjøre dette også i Bergen.