Halleluja og Amen

Journaliststudenten Klaus har aldri tidligere vært del av en menighet. Nå har han besøkt seks ulike forsamlinger, og St. Paul er en av dem.

Les om journaliststudenten Klaus her

«Alle utlendinger har lukka gardiner», skriver den norske forfatteren Maria Navarro Skaranger. Slik føltes det også da jeg gikk inn den mektige døren til St. Paul i Bergen denne søndags ettermiddagen. Heller mørkt og dystert enn trivelig og lystig, og i stedet for gardiner – lukkede ansikter som alle var rettet mot alteret idet presten gjorde sin entré.

Noen ganger er det vanskelig å sette ord på følelser. Følelsen jeg satt med nå kan imidlertid best beskrives som fremmed.

Der alle hadde blikket rettet framover, skuet jeg rundt meg.

Der hele forsamlingen sang, lyttet jeg bare.

Og der alle lukket øynene for å be, lukket jeg dem i stedet og tenkte: Hva gjør jeg egentlig her?

Sist jeg befant meg på gudstjeneste i St. Paul var under bispesynoden i Vatikanet oktober 2014. I løpet av dagene synoden pågikk rakk jeg å overvære både polsk og tamilsk messe. Det var ikke enkelt å forstå noe av det som ble sagt. Det var imidlertid ett ord som gikk igjen: «Francis»

Det var ikke så mye mer jeg fikk med meg denne gangen, på engelsk messe. Høyttaleranlegget ga et ugunstig ekko, og når budskapet i tillegg ble fremført på gebrokken engelsk, ble jeg bare sittende og stemme i på «Halleluja» og «Amen».

Den katolske kirke i Norge har fått i underkant av 20 000 nye medlemmer i året de siste fem årene. Ifølge Statistisk sentralbyrå har kirken gått fra 67 000 medlemmer i 2010, til 140 000 medlemmer i 2014. Det gir grunn til å tro at kirken er vant til å ta imot nye mennesker.

Årsaken til at jeg valgte den engelske messen, er min oppfatning av nye landsmenn som kontaktsøkende i større grad enn vanlige nordmenn. Kanskje kunne dette gi meg en god inngang til å bli en del av menigheten?

Den gang ei.

Midt under seansen ba presten folk hilse på hverandre, men håndtrykkene som møtte meg var overfladiske og preget av rutine. De jeg møtte blikket til, så bort.

Det var heller ikke lett å følge liturgien.

Folk dyppet fingrene i en vannskål ved inngangen da de kom inn i kirken – mine hender var tørre.

Folk falt ned på knærne i bønn - det tok flere sekunder før jeg gjorde det samme.

Alle korset seg. Selv korset jeg meg på minst fem ulike måter. To varianter ganske underlige. Én variant ganske kreativ.

I ettertid har jeg lært at jeg skulle ha stått over nattverden ved å legge høyre hånd over brystet. I stedet gikk jeg der med resten av de frammøtte, og ba mine bønner til Maria.

Det hele føltes kunstig. Som pappbriketten på tungen min.

Men ikke musikken. Den var nydelig, melankolsk og givende, og det var den jeg tenkte på da gudstjenesten var ferdig.

Jeg gikk bort mot utgangen, stanset og dyppet fingrene mine i vannskålen. Jeg tegnet et kors før jeg ut av kirken og tørket meg på skjorten. Jeg hadde kommet med et åpent sinn. Nå gikk jeg med en ganske klar tanke om at jeg ikke kommer til å konvertere med det aller første.