Barn og bønn

Journaliststudenten Klaus har aldri tidligere vært del av en menighet. Nå har han besøkt seks ulike forsamlinger, og Salem er en av dem.

Les om journaliststudenten Klaus her

«Svein er 50 år.» Slik starter 11-gudstjenesten i Salem søndag 15 februar. Det er en typisk vinterdag i Bergen. Ikke noe snø på bakken, og ikke kaldere enn at Torgallmenningen må belage seg på flere kortere visitter fra regnet de neste timene.

De romslige lokalene i Sigurds gate 6 ikke er ikke like bortskjemt med tanke på oppmøte denne morgenen, som da Salt Bergenskirken hadde møte for et par uker siden. De som er til stede, og spesielt barna, gir imidlertid greit med lyd fra seg.

Jeg tar meg selv i å følge med på to unger som løper opp og ned langsidene fra alteret og til den bakerste rekken med stoler. I et så stort lokale kommer man kanskje opp i toppfart på den strekningen? Jeg er fristet til å prøve – gjør det ikke. I det ene øret mitt har jeg dunkingen fra beina deres mot underlaget. I det andre øret hører jeg en stemme som mumler noe om Bibelen og Jesus. Jeg prioriterer, og vender blikket mitt framover mot scenen.

Jeg forstår at det ikke nødvendigvis er jeg som har vært uoppmerksom. Mannen som snakker virker usikker, som om han holder en Power Point-presentasjon for første gang. Det er ikke mye kraft eller overbevisning å hente. Jeg får med meg at Svein, navnet som ble omtalt i begynnelsen av seansen, til daglig er pastor i menigheten. Ellers er det ingenting som taler til «de som ikke har vært her før». Jeg finner meg selv i en kamp mellom mumlingen fra scenen, de høylytte barna og min egen overbevisning, der alle inntrykkene virker å ha som mål å nå helt inn.

Ikke misforstå, jeg er glad i barn.

Det er bare vanskelig å konsentrere seg når man sitter med hendene foldet. Stille bønn virker plutselig så fjernt.

Det hele slår meg som internt. Og det kan stå som en karakteristikk for hele opplevelsen min den første halvdelen av gudstjenesten. Så skjer det noe.

En ny person griper mikrofonen. Han snakker om menneskehandel med utgangspunkt i Bergen. Han viser fram en video av en kreftrammet gutt på min alder. Alt er så ekte, og det er umulig å ikke henge med.

Prekenen står som den rake motsetningen til møtets innledning.

Når prekenen er god er det akkurat som om ingenting annet betyr noe. Verken musikken, eller hvordan du blir møtt som ny i menigheten. Eller, jeg trekker tilbake musikken – den er viktig. Poenget mitt er at jeg ikke går i kirken for å bytte ut mine ukristne venner med nye kristne venner. Jeg går i kirken for å bytte ut en søndag uten åndelig innhold med en søndag som lever og berører og gir meg krefter.

Det er der prekenen kommer inn, og denne søndagen er den god, i hvert fall på enkelte punkter.

Når jeg går hjem etter møtet er jeg mer bekymret for samfunnet vårt enn jeg er fylt med Den hellige ånd, og ordet som går igjen i hodet mitt er «halvveis».