Hollywoods pastor
De fleste pastorer forsøker å få menigheten til å vokse. Erwin McManus (56) forsøker å få den til å bli mindre.
For et år siden talte menigheten Mosaic i Hollywood, Los Angeles 8.000 mennesker.
Pastor Erwin McManus er sikker på at den hadde vært dobbelt så stor hvis det ikke hadde vært for ham.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Pastoren er allergisk mot kristne som ikke ønsker forandring, og han har nærmest gjort det til en sport å flytte forsamlingen fra et lokale til et annet. I løpet av dette året må noen tusen medlemmer finne seg et nytt lokale igjen.
– Folk spør meg hvor. Jeg svarer: Det vet jeg ikke.
Her taler McManus om «håp i en desperat tid», i hjemmemeningheten Mosaic:
Flere taler og videoer kan du se her.
Pastor og kunstner
Menigheten Mosaic er ikke som menigheter flest. Den består mest av kunstnere, kreative, futurister og innovative mennesker.
De fleste store menigheter i Los Angeles befinner seg utenfor sentrum, mens adressen til Mosaic er 7107 Hollywood Boulevard.
Pastor Erwin McManus er kjent blant filmfolk i Hollywood. Nylig ble han invitert hjem til regissøren bak noen av «Fast and Furios»-filmene.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Pastoren har selv laget flere kortfilmer og dessuten designet vesker. Men det er først og fremst som pastor i Mosaic at McManus har blitt kjent.
Husker ikke pappa
Historien om McManus kunne likevel tatt slutt nesten før den hadde begynt. For allerede da Erwin var i magen til sin 19 år gamle mor forsøkte hans far å gjøre slutt på det spirende livet.
– Jeg vet ikke om jeg husker min virkelige far, eller om jeg bare husker det folk har fortalt meg om ham, sier McManus.
McManus sitter rolig på en barkrakk på bibelskolen Substans i Bergen og forteller.
Den rødrutete skjorten har glidelås på ermene i stedet for knapper. Den er lengre enn skjorter flest. Buksene i harem-stil er sydd i grått ull. Det kullsvarte håret er greid bakover, og ansiktet forteller at McManus ikke er en hvit middelklasseborger fra Texas.
Han kommer fra El Salvador. Navnet på den spanske republikken betyr «Frelserens republikk». Ikke at det betydde noe for McManus. Han kom til å vokse opp uten noe kjennskap til frelseren.
Knust buddha
Erwin vokste også opp uten kjennskap til sin far. Han har blitt fortalt at faren var lingvist og snakket 12 forskjellige språk, men også at han var alkoholiker og voldelig.
Da Erwin enda var i morens mage dyttet hans far henne ned en trapp for å gjøre slutt på livet til fosteret. Moren brakk foten, men Erwin overlevde fallet.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Faren dro, og moren fødte Erwin. Men kort tid etterpå forlot også moren sine to sønner. Erwin og hans storebror Alex vokste opp hos besteforeldrene.
Bestefaren var ateist, men trodde samtidig på reinkarnasjon. Etter fem år kom moren tilbake for å hente sønnene sine. De flyttet fra El Salvador til Miami. Moren var søkende og prøvde både jødedom og buddhisme. Hun brakte en buddhastatue hjem i huset for å få orden på problemene sine.
– Men ingenting ble bedre, og statuen endte opp med å bli knust i bakgården, forteller McManus.
– Jeg er ikke gal!
Men selv om de Erwin var gjenforent med sin mor hadde de første årene satt spor. For å lindre smerten fra barndommen flyktet Erwin inn i bøkenes verden.
– Jeg kunne ikke få meg til å lese en eneste bok jeg fikk av læreren, men jeg leste alle bøkene på biblioteket som handlet om mytologi. Jeg kjente til alle de nordiske gudene. De ble mine helter. På en måte forsøkte jeg å finne min egen historie i historiene til disse.
Etter hvert begynte han å lese science fiction, og han oppdaget at den var en form for moderne mytologi.
– Fantasiverdenen ble nesten mer virkelig enn den jeg levde i. Den hjalp meg å flykte, og heltene her var de eneste virkelige vennene jeg hadde.
Da Erwin var 12 år gammel sa moren og stefaren at de ville sende ham til psykiater.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
– I dag er det jo populært med psykiater. Hvor jeg bor i L.A. er du ikke kul hvis du ikke har to-tre stykker, men på den tiden var psykiatri forbundet med at du var gal. Jeg husker at jeg ropte til mine foreldre: Jeg er ikke gal, jeg er ikke gal, jeg er ikke gal. Jeg innså at jeg hørtes gal ut, og tenkte at jeg i hvert fall kunne få sjekket meg selv. Hvis jeg var gal ville jeg ønske å vite det.
Hvorfor lever jeg?
Etter mange tester skjønte psykiateren og familien at Erwin ikke var gal. Han ser tilbake i dag på den vanskelige perioden og konkluderer med at han egentlig var på jakt etter en grunn for å leve.
– Jeg var ikke på leit etter himmelen, og ikke redd for å havne i fortapelsen. Jeg ønsket bare en mening med livet. Hvorfor eksisterte jeg? Hva var meningen med det hele?
Erwin kom ut av grunnskolen uten noe særlig karakterer å vise til. Han tok ulike jobber og tenkte: Dette er livet mitt. Slik blir det. Men etter en stund bestemte han seg for å forsøke å skape en fremtid for seg selv. Han troppet opp på kontoret til rektoren ved et universitet i North Carolina og sa: Jeg trenger at du tar meg inn på universitetet.
Rektoren svarte med å vise til søkeprosedyren. Men Erwin ga seg ikke: Hvis jeg søker med de papirene jeg har, kommer jeg aldri inn. Jeg vil at du skal se på meg og bestemme deg for om du vil gi meg en sjanse.
Blant genier
Rektoren bestemte seg for å gi den unge mannen en sjanse. Men fordi han kom inn så sent var det ingen ledige plasser i noen klasser med unntak av klassen for de aller flinkeste elevene. Her havnet McManus.
– Jeg kom i klasse med alle geniene. Og for første gang begynte jeg å se på meg selv som annerledes. Plutselig ble skolen enkel for meg. Jeg fikk A i de fleste fag.
På universitetet ble McManus interessert i filosofi.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
– Ikke fordi jeg var så intellektuell, men fordi jeg søkte etter meningen med livet.
Merkelig religion?
Under studiene fikk McManus en telefon fra sin mor som fortalte at hun hadde blitt en kristen.
– Jeg ante ikke hva det var, men hvis det gjorde henne lykkelig, så gjorde det meg lykkelig.
McManus syntes likevel det var merkelig. Han følte at han hadde en bedre etisk standard enn henne, og likevel var det hun som nå var kristen.
– Jeg tenkte: Hvilken religion er det, liksom?
Begge de yngre søstrene til Erwin ble også kristne. De sa til ham at de ikke ville at han skulle havne i helvete, men bli med dem til himmelen.
– Jeg tenkte: Hva? Hvorfor har jeg nå plutselig blitt dømt til evig ild?
Broren til Erwin var ateist. Men så begynte også han å gå i kirken.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Møtt med kjærlighet
Det som skjedde i familien til Erwin fikk ham selv til å oppsøke kristne.
– For meg var de virkelig fantastiske. De fortalte meg om Jesus, og jeg argumenterte imot. Jeg vant ofte argumentasjonen, men de sa bare at de fortsatt trodde. Så jeg tenkte, de tapte argumentasjonen, burde de ikke da tro på det jeg tror på? Men det gjorde de ikke, og de fortsatte å invitere meg.
Erwin opplevde mye kjærlighet og omtanke fra det kristne fellesskapet. Det som skjedde i gudstjenesten, derimot, virket helt irrelevant for ham.
– Det var kor med lange kapper, og jeg skjønte ikke hvorfor det var salmeboken som lå i benkeradene og ikke Bibelen.
Nervøs av troen
Likevel vokste troen på innsiden hos Erwin, og det gjorde ham nervøs.
– Det bekymret meg at jeg nå begynte å tro, for det skulle jeg jo ikke gjøre.
Da han skjønte at han var i ferd med å bli en kristen spurte han kjæresten, som bodde i en annen stat, om hun kunne komme og besøke ham. Han tenkte at hun kunne få ham på bedre tanker. Men da hun kom på besøk begynte McManus bare å gråte.
– Hun ante ikke hva som pågikk i livet mitt, men jeg visste hvorfor jeg gråt. Jeg innså at hun ikke kunne fylle tomrommet i sjelen min. Og jeg var desperat.
Erwins bror, Alex, ble også en kristen. Men ifølge Erwin tok det ham to år før han skjønte at det fantes en himmel.
– Jeg husker at han ringte til meg og ropte i telefonen: Erwin, vet du at det fins en himmel?
Mistet pusten i kirken
Erwin kapitulerte og tok imot Jesus. Men han fikk lite opplæring i kristen tro. Det er han glad for i dag.
– Det eneste jeg fikk høre var: Les denne boken, be til Gud, lytt til hva han sier, og fortell andre om Jesus.
Erwin dro tilbake til skolen og trodde at det var dette alle kristne gjorde. Innen tre uker hadde Erwin startet en organisasjon for å nå skolen for Jesus. Flere kom til tro.
– Folk sa til meg at jeg måtte utdanne meg til pastor for jeg hadde så mye pasjon.
Da Erwin kom til Southwestern Baptist Theological Seminary fikk han høre at Gud ikke talte til mennesker i dag på den måten han hadde opplevd det.
– For meg var det litt som når man blir forelsket i en jente, og så møter man familien og finner ut at man ikke liker familien. Jeg var forelsket i Jesus, men hadde problemer med resten av familien. Jeg følte meg ikke hjemme i kirken. Det var som om jeg mistet pusten.
Fra Dallas til LA
McManus spurte hvor han kunne finne en plass der han kunne gjøre en forskjell. Det førte til et arbeid blant kriminelle og prostituerte i Dallas. Det resulterte i to menigheter.
I 1993 flyttet McManus til Los Angeles og ble pastor for menigheten Mosaic. Etter drøye 20 år blir menigheten beskrevet som kulturelt relevant, men det var aldri et mål for McManus.
– Mitt mål var å nå vennene mine. Det ble Mosaic.
Dør uten nye ideer
Pastoren mener de fleste menigheter og kirkesamfunn er alt for konforme.
– De har mye rom for læresatser, men lite rom for tro, mye rom for overbevisning, men lite rom for kreativitet.
Han kan heller ikke skjønne hvorfor det virker som om kirken er mer opptatt av å dyrke fortiden i stedet for å forutsi fremtiden.
– Vi elsker våre tradisjoner mer enn våre barn. Vi har stjålet kirken fra Jesus. Mitt kall er å sette menigheten fri for den unge generasjonen, og det kommer jeg til å holde på med til jeg dør, sier McManus og fortsetter:
– Du vet, gamle folk kan se tradisjonelle ut. Men visste du at de ikke er tradisjonelle fordi de er gamle? De er tradisjonelle fordi de var det allerede da de var unge. Det fins mange 22-åringer som er mye mer konservative enn det jeg er. De er eldre enn meg, for de ble gamle veldig fort. Jeg kommer derfor til å dø yngre enn dem for jeg kommer alltid til å skape, være kreativ, komme opp med nye ideer. For hvis jeg ikke gjør det, er det bedre at jeg er død, sier McManus.
Mister medlemmer
Stadige endringer er ikke alltid like populært blant kirkegjengere. Det gjør at Mosaic har mistet mange medlemmer. Det gjør ikke noe, ifølge McManus.
– For mange menigheter handler vekst om hvor flinke de er til å stjele medlemmer fra andre kirker. Jeg bestemte meg tidlig for at jeg ikke skulle stjele medlemmer fra andre.
For å hindre at kristne kommer til Mosaic har McManus gitt klar beskjed om hvilke folk han vil ha i menigheten.
– Jeg vil ha de som tar med seg sine ikke-kristne venner. Så billetten inn til vår menighet er en ikke-kristen venn. Hvis de bare vil komme fordi dette er en kulere menighet vil vi ikke ha dem her. Jeg er trøtt av å høre kristne si: Jeg får ikke mat i menigheten min. Problemet er at de er tykke. De trenger ikke mer mat, de trenger å trene.
McManus mener at det foregår en kristen bulimi i menighetene. Kristne kommer, de spiser, men tar ikke næringen i bruk, så de kaster det opp igjen, og kommer tilbake og spiser neste uke.
– Jeg er ekstrem
Men selv om McManus ikke er interessert i å få medlemmer fra andre kirker er det mange som blir kristne i Mosaic som går til andre menigheter, ifølge pastoren. En av grunnene er at Mosaic flytter seg rundt, de oppretter nye campus og legger ned andre.
– Det har skjedd at jeg har gått opp på scenen og sagt: Nå skal vi ikke ha kirke her mer. Vi flytter. Folk sier til meg at jeg ikke må gjøre det. Men jeg er ekstrem. Det er slik jeg er. Og jeg vil ikke ha en kirke fullstappet med kristne fra andre menigheter, som kommer til oss med sin bagasje. De skaper ikke en sunn kultur likevel. De som argumenterer imot endringer i menigheten vår er de som ikke tar med seg ikke-kristne. De som tar med seg ikke-kristne venner elsker alle endringene vi gjør. Vet du hvorfor? De elsker mennesker.
Aldri eid bygninger
McManus kaller seg for både ekstrem og idealist, og han tror Mosaic hadde talt over 20.000 medlemmer hvis det ikke hadde vært for McManus sine stadige forsøk på å kvitte seg med folk.
– De som har vært sammen med meg alle disse årene sier til meg: Du har gjort det vanskelig for oss. Vi er en megamenighet allerede, men jeg forsøker å holde menigheten liten. Pastorteamet kan si ting som: Å, nei. Nå gjør han det igjen. Nå vil han gjøre menigheten mindre, forteller McManus og ler.
Med jevne mellomrom går menigheten gjennom perioder hvor pastoren krever mer av folk. Noe som betyr at en del forlater menigheten og blir med i andre menigheter.
– Men jeg bryr meg ikke. Jeg mener, når vi gir fra oss troende får vi andre menigheter til å vokse. Det fins menigheter som har tusen mennesker som kom til tro i vår menighet. For når du når innovatører, når du også nostalgikere, men nostalgikerne blir ikke så lenge hos oss fordi vi forandrer oss hele tiden. Vi ønsker ikke å gjøre ting fast og forutsigbart. I 20 år har vi ikke eid vår egen bygning. Vi har vært over hele byen. Og jeg har møtt folk som sier at de ikke kunne finne oss. De hadde lett i over tre måneder, sier McManus.
1000 nye troende
I løpet av det kommende året må Mosaic flytte igjen. McManus har ikke peiling på hvor.
– Folk spør meg. Jeg svarer: Jeg vet ikke. Det er en vidunderlig trosreise.
Sist påske hadde Mosaic 8.000 mennesker samlet.
– Det er mange mennesker å flytte på. Jeg har ikke peiling på hvor vi skal plassere dem.
Mosaic har ikke hatt en bygning som er stor nok for alle som går der. Derfor har de samlet seg på fem ulike steder både i og utenfor downtown Hollywood.
– De som går i Mosaic vet ikke hvor mange vi egentlig er. Noen tror at vi bare er 400. Vi gjør ikke noe poeng ut av det. Sist måned hadde vi over 1000 mennesker som kom til Jesus i løpet av 30 dager. Det er utrolig, jeg aner ikke egentlig hvordan det skjedde, sier McManus.
– Jeg er en futurist
Selv om mange i Mosaic er nyfrelste og ikke aner hvor stor menigheten er, har McManus blitt lagt merke til. Allerede i 2007 ble Mosaic omtalt i en årlig kirkerapport i USA som en av landets 50 mest innflytelsesrike og innovative menigheter i USA. McManus ble samme år omtalt som en av de mest innflytelsesrike kristenlederne. Journalister beskriver gjerne menigheten som en hipstermenighet, men McManus er uenig i beskrivelsen.
– En hipster lengter etter å leve et liv han aldri har levd. De er derfor nostalgiske for et liv de aldri har levd. Men jeg kan ikke være hipster, for jeg er 56 år gammel og har levd et liv jeg ville ha. Jeg er ikke nostalgisk, jeg er futurist, sier han.
Hollywood-kjendiser
McManus har også blitt et navn blant kjente regissører i Hollywood. Han er på talefot med Darren Aronofsky, regissøren av Noah-filmen. For ikke lenge siden ble han invitert hjem til en fest i huset til regissøren for noen av «Fast and Furious»-filmene. 300 mennesker var samlet i huset til regissøren for å se på Super Bowl.
– Jeg fikk aldri sett kampen, for regissøren introduserte meg for nye folk hele tiden. Alle ville snakke med meg om tro. Det morsomme er at han aldri har vært i kirken vår, men sier han tilhører den. Han oppfører seg som om han går der hver uke. Han er min beste evangelist, sier McManus.
For kort tid siden fortalte regissøren at han hadde begynt å tro på Gud.
– Han har ikke begynt å tro på Jesus ennå, men å tro på Gud var et stort steg for ham.
Sjelevinner
Å lede mennesker til Jesus er noe McManus gjør hele tiden.
– Jeg er faktisk ganske god til det. Jeg har antagelig ledet over 10.000 mennesker til Jesus. Jeg vet ikke hvordan jeg ikke skal ha samtaler med folk. Egentlig er jeg ikke så sosial. Jeg er introvert, og jeg vil ikke alltid prate med folk, men det er veldig merkelig. Folk kontakter meg hele tiden. Jeg har vært på fly, og jeg har sittet med store headset for å fortelle folk rundt meg at jeg ikke er tilgjengelig. Folk har banket på øreklokkene mine fordi de vil prate, forteller McManus.
McManus tror ikke man trenger å finne ut hvordan menigheten skal vokse.
– Men trenger heller å finne ut hvordan den skal stoppe å vokse. Kirken vokser naturlig. Alt som er friskt vokser. Hvis du stopper å vokse, dør du.
På besøk hos Pinsebevegelsen
1600 ledere på alle nivåer i Pinsebevegelsen var samlet til konferanse i Vestfold første helgen i februar. Der var også Mosaic-pastor Erwin McManus.
Du kan se første talen han holdt i videovinduet under. Resten av talene hans, samt de fleste andre talene på Led15, finner du ved å trykke på denne linken.
