Ikke propaganda, men vanlig journalistikk

Livssynsfeltet er undervurdert som journalistisk fagområde. Utfordringen går både til oss i de kristne avisene og til mediene for øvrig.

Utgitt på Cappelen Damm Akademisk/IJ-forlaget 2015

------------------------------------------------

Hadde NRK-journalist Siv Kristin Sællmann en dobbeltrolle da hun intervjuet den nye Agder-biskopen iført et lite kors rundt halsen?

Var korset egnet til å trekke hennes journalistiske integritet i tvil?

Dette spørsmålet har engasjert mange. Som vi kunne lese i Dagen siste uke, skal det nå forskes på denne historien.

Men spørsmålene Sællmann stilte biskop Stein Reinertsen, bar ikke preg av at hun la noen demper på sin journalistikk fordi hun selv er kristen. Reinertsen måtte gjøre rede for hvorfor han ikke ville vie fraskilte, om det var feigt av ham å skyve ansvaret over på andre og om han var åpen for å forandre standpunktet sitt. Selve spørsmålet er slett ikke avklart. Sællmann har tatt av seg korset når hun opptrer som nyhetsanker, men debatten fortsetter.

Se TV-intervjuet i NRK her:

Sekulært=nøytralt?

Siv Kristin Sællmanns kors på halsen har nok vært en viktig inspirasjonskilde til valget av tittel på NLA-førstelektor Hilde Kristin Dahlstrøms svært lesverdige bok om livssynsjournalistikk.

Hun begynner med å påpeke at alle mennesker har et livssyn. Med det legger hun et avgjørende premiss for hele boken, og hun berører også den kanskje viktigste grunnen til at en slik bok trengs.

For i det kristne Norge, med en tusen år lang kristen historie bak oss, har det bredt seg en forestilling om at et sekulært verdensbilde er mer nøytralt enn et religiøst.

Derfor kunne man forstå Siv Kristin Sællmann som en aktivist på sin kristne tros vegne i møte med biskopen, selv om spørsmålene hun stilte ham ikke bar preg av det.

En ateistisk journalist hadde neppe blitt oppfattet som en aktivist på gudsfornektelsens vegne om hun eller han hadde stilt de samme spørsmålene uten et kors rundt halsen.

Objektive journalister

En av de mest seiglivede vrangforestillingene om journalister er at vi er objektive. Det er vi stort sett aldri. Vi har alle en historie som preger oss. Den preger også våre holdninger og vurderinger.

Journalister er ikke unntatt fra dette. Derfor er det nyttig å drøfte journalistenes rolle, og hvilken betydning vår egen bakgrunn har for sakene vi lager. Men selve journalistenes personlige integritet er bare ett av flere viktige spørsmål som blir grundig behandlet i Dahlstrøms bok.

Hovedanliggendet hennes er snarere å fremme behovet for et forsterket søkelys på selve feltet. Antakelsen om at religionene kom til å dø ut skulle for lengst være avkreftet.

Aftenpostens tidligere kulturredaktør Knut Olav Åmås blir i boken sitert på at islams inntog blant oss har bidratt til å stimulere en bredere religionsdebatt. Dermed skulle emnet være mer aktuelt enn på lenge.

Dessverre står ikke den samlede religionskompetansen i Medie-Norge i noe rimelig forhold til dette. Stoffområdet har lav prestisje, ikke ulikt den holdningen vi ser til religionsfaget i skolen.

Derfor vil nok en del av dem som «burde» lese Dahlstrøms bok velge å overse den. Livssyn er ganske enkelt ikke viktig nok.

Faglig forsømmelse

Men det er her den grunnleggende feilvurderingen skjer. Livssyn er svært viktig, enten det er religiøst eller sekulært. Hva vi tenker og tror om livets store spørsmål, om hvem mennesket er, om hvorfor vi lever, hvor vi kommer fra og hvor vi skal hen har stor betydning for hvilke meninger og holdninger vi har til ulike spørsmål.

Det er naivt å tro at man kan skyve alt som ikke kan bevises vitenskapelig ut av den offentlige sfære. Og med denne forståelsen på plass, er det en stor faglig forsømmelse å overlate livssynsfeltet til seg selv. Snarere burde pressen på bred front se det som en del av sitt oppdrag å arbeide grundig og systematisk med dette feltet for å avdekke hvilke utviklingstrekk som foregår, hvilke trender som er rådende, og hvilke verdier som vinner terreng.

Kompetanse

Det fortelles at teologiprofessoren og misjonshøvdingen Carl Fredrik Wisløff en gang troppet opp i Dagbladets sportsredaksjon og spurte om de hadde jobb til ham. Wisløff ble spurt om han hadde noe greie på sport. Til dette skal han ha spurt retorisk tilbake om det å ha greie på stoffområdet var noen forutsetning for å få jobb i Dagbladet.

Historien er talende. Spørsmålet er ikke først og fremst om den aktuelle journalisten er kristen, human-etiker, muslim eller buddhist, men om hun eller han forstår det fagfeltet som er til behandling. Det er særlig her Hilde Kristin Dahlstrøm argumenterer grundig og godt for at livssynsfeltet rommer en lang rekke saker og spørsmål som i høy grad har allmenn interesse.

4,7 milliarder

Dahlstrøm forespeiler at boken blant annet skal være en konkret guide til feltet, og lever opp til sin intensjon. Hun presenterer en hel rekke saksfelt hvor også vi i Dagen må erkjenne at vi har mye ugjort. Ett spor er å følge pengene. Selvsagt er dette relevant også i kristne sammenhenger.

Statsstøtten er en sak for seg. Hvordan blir pengene fordelt, og hva går de til?

Pinsevennene har gaveinntekter på omkring 300 millioner, Frelsesarmeen omkring 215 millioner og Misjonssambandet på 179, kan vi lese.

Dette er svære pengesummer. Blir de gjenstand for behørige journalistiske undersøkelser?

Medlemmene i paraplyorganisasjonene Digni og Norme har til sammen 7.00 ansatte, og omsatte i 2013 for ikke mindre enn 4,7 milliarder kroner totalt. Dette alene skulle hjemle en mer omfattende undersøkende journalistikk enn den som finner sted i dag.

Åndelig makt

Dahlstrøm peker videre på maktdimensjonen i livssynssammenhenger. Én ting er hvilket livssyn sentrale personer har, hvem de dermed kjenner, og hvordan dette påvirker jobben de gjør. I tillegg er det ofte relevant å spørre hvilken makt lederne i de respektive sammenhengene har. Ikke bare i marginale frikirkelige sammenhenger, men også i de store organisasjonene og Den norske kirke.

I hvilken grad finnes det sekteriske trekk i ulike sammenhenger? Hvilke ledere tåler å bli imøtegått av en undersøkende journalist? Og selvsagt: Hvordan er kjønnsaspektet ivaretatt i ulike sammenhenger?

Mange sammenhenger har fortsatt en teologisk forståelse av ulikheter i menns og kvinners tjeneste, men blir disse praktisert i forhold til det som faktisk er læren? Og finnes det uformelle, og kanskje uuttalte maktstrukturer som går utover det teologien gir dekning for?

Forfulgte kristne

Dahlstrøm skriver også et kapittel om forfulgte kristne. Her vil vel de fleste være enige om at den kristne pressen over tid har viet feltet en annen type oppmerksomhet enn den sekulære. Men allerede i 2007 kunne vi lese i fagbladet Journalisten om forfulgte kristne som en glemt sak. Også blant sentrale politikere har vi de siste årene sett en økende bevissthet om dette. Kanskje kan vi tillate oss å tro at den systematiske journalistikken over tid har bidratt til denne bevisstgjøringen.

«En av oss»

For oss i Dagen er det ikke minst interessant å lese kapitlene som handler om hvordan religiøse miljøer selv forholder seg til journalister. Dette kan vi si en del om. Og forskjellene er store.

Et av de grunnleggende spørsmålene er om både ledere og andre medlemmer av et gitt trossamfunn overhodet har tillit til at den aktuelle journalisten kan og vil behandle dem på en ordentlig måte. Hvis svaret på dette spørsmålet er nei, er utgangspunktet for vanlig journalistisk virksomhet vanskelig alt fra starten av.

Vanskelig kan det også være hvis kildene vet at journalisten selv er kristen eller representerer et uttalt kristent medium, og dermed forventer at journalisten skal opptre som «en av oss». Ikke så sjelden opplever vi at en undersøkende eller kritisk vinklet reportasje blir oppfattet som fiendtlig.

Kristne journalister

Selv har jeg mange ganger opplevd det paradoksalt at de fleste journalistene jeg har jobbet med her i Dagen, selv er oppriktige troende mennesker som dypest sett ser på sitt journalistiske virke som en del av deres kristne gudstjeneste.

Troen er dermed ikke et hinder for å være en dyktig journalist, men tvert imot et utgangspunkt for å være nettopp det. Da er det ikke så vanskelig å forstå at det kan oppleves sårende dersom kilder trekker journalistens kristne integritet i tvil dersom en sak ble vinklet annerledes enn de selv hadde ønsket seg.

Av stor betydning

Livssyn er uten tvil av stor betydning også i dagens Norge. Og slik demokratiet i stort trenger en kritisk og undersøkende presse, tror jeg også at kristne miljøer har godt av at kompetente journalister undersøker om det er samsvar mellom liv og lære, og om ting i det hele tatt går riktig for seg.

Denne oppmerksomheten kan oppleves ubehagelig og noen ganger urettferdig. Men for å bruke en parallell fra debattspalten: Når noen skriver et innlegg jeg er uenig i, kan jeg velge å se det som en anledning til både å skjerpe og å fremme min egen argumentasjon.

Kanskje var ikke alt helt slik jeg først hadde tenkt. For den kristne kirkes del handler dette om å ta bort unødige hindre for evangeliets utbredelse. For samfunnets del gjelder det, som Dahlstrøm skriver til slutt, at «Ved å ta livssyn på alvor kan gode journalister bidra til å bygge bro og fjerne frykt».

Oppslagsverk

I tillegg til kapitlene Hilde Kristin Dahlstrøm selv har skrevet, bidrar også førstelektor Margunn Serigstad Dahle med to kapitler. Hun gjør grundig rede for selve livssynsbegrepet, og presenterer også en svært god oversikt over sentrale aktører på det norske livssynsfeltet. Dette kapitlet kan nærmest fungere som et oppslagsverk for journalister både i Dagen og i andre medier.

La meg også skyte inn at tre av mine kolleger, Vebjørn Selbekk, Astrid Dalehaug Norheim og Jarle Kallestad har vært blant Dahlstrøms sentrale kilder i arbeidet med denne boken. Jeg har prøvd å ikke legge uforholdsmessig stor vekt på deres uttalelser mens jeg har lest boken.