Erkebiskop Salibas dør er alltid åpen

Fattige, flyktninger, turister og journalister får alle et kyss og en kopp kaffe hos den syrisk-ortodokse kirkens overhode i Beirut.

Jeg er altfor sen til møtet med erkebiskop Saliba, men det gjør ingen ting, forsikrer han. Jeg blir anvist plass i en sofa med myke, røde plysjputer, får en kopp beksvart arabisk kaffe i hånden og beskjed om å vente aldri så lite.

– Vi skal snakke sammen lenge. Jeg må bare få unna noen saker først, forsikrer erkebiskopen og smiler så hjertelig at jeg straks føler meg som hjemme.

Dét gjør alle de andre menneskene i rommet også. Erkebiskopens kontor er fullt av folk, og forværelset likedan.

– Dette ekteparet er fra Mosul. De måtte flykte da IS angrep i fjor sommer, opplyser erkebiskopen, mens han avslutter en diskusjon med fire svartkledde prester.

– Den ene presten bor forresten i Sverige, skyter han inn på nytt.

– Göteborg, presiserer presten selv. Sverige har en av de største gruppene syrisk-ortdokse kristne utenfor Midtøsten.

En niese

Hans fulle navn og tittel er Theophilus George Saliba, syrisk-ortodoks erkebiskop av Libanon-fjellet og Tripoli. Den syrisk-ortodokse kirken regner seg som ett av verdens eldste kirkesamfunn. Erkebiskopen har vært øverste leder i Libanon i 55 år.

Så snart de fire prestene har forlatt rommet, tar han på seg den karakteristiske, svarte hetten med 13 hvite kors – ett for Jesus og hver av disiplene. Så er han klar til intervju. Han er i gang før jeg rekker å stille spørsmål:

– De river oss opp med røttene fra våre fedreland. De ikke bare dreper oss, de tar fra oss både historien og fremtiden, sier han med adresse til terrorgruppen IS. Lenger kommer han ikke.

Niesen kommer inn og kysser ham på hånden og kinnet. Hun er fra Syria, men har fått innvilget asyl i Tyskland. Snart skal hun reise. De to snakker lavt og fortrolig sammen.

Et par fra Mosul

Syria. Erkebiskopen forteller at de har fire bispedømmer i landet. I bispedømmet Yazera, i nordøst, har 80 prosent av de kristne reist.

– Landsbyene i nord er tømt for kristne. Homs er tømt for kristne. Bare noen få steder i Damaskus er det noenlunde trygt.

Stort bedre er det ikke i Irak.

– Det blir verre dag for dag. Folk har ikke penger, ikke arbeid, ikke sikkerhet.

Telefonen ringer, og erkebiskopen svarer.

– Lørdag er en svært travel dag, sier han unnskyldende.

Mannen fra Mosul som venter tålmodig på å få bære frem ærendet sitt, bekrefter det erkebiskopen sier. Da IS angrep 6. juni i fjor, flyktet de hals over hode. I året som har gått, har ekteparet bodd i Erbil, hovedstaden i den kurdiske, selvstyrte regionen i Nord-Irak. Det var ikke noe blivende sted. For tre dager siden kom han og konen til Beirut.

– De tok huset mitt, verkstedet mitt der jeg solgte traktordeler. Alt.

Som så mange andre håper han å få en ny start, et annet sted i verden.

Mennesker i nød

Libanon er blitt et eneste stort venterom, et land der flyktningene oppholder seg mens de venter på å komme videre.

– På det meste hadde vi over 4000 familier her fra Syria og Irak. Nå har over halvparten reist, til Tyskland, Sverige, Canada, Australia. De er spredt over alt, sier erkebiskopen, mens han signerer regninger, svarer på flere telefoner og utveksler kyss med enda flere besøkende.

Kirken har alltid gjort sitt ytterste for å hjelpe mennesker i nød, men den voldsomme flyktningstrømmen fra Syria og Irak, har strakt hjelpeapparatet forbi bristepunktet.

– Folk trenger hjelp til mat, medisiner, husleie, skole til barna. Vi deler av det vi har og får penger fra kirkene våre i Europa, USA og Australia, men vi klarer ikke å hjelpe alle, sier han.

Bryllupsgjest fra Australia

Jeg forsøker å spørre hvordan kirken tar seg av flyktningenes åndelige behov, men når ikke igjennom. Enda flere gjester kommer inn på kontoret, som på alle måter bærer preg av stor aktivitet. Erkebiskopens kunstferdig utstoppede kontorstol er okkupert av en stabel bøker og innrammede bilder. På det massive skrivebordet troner papirstablene høyt. Kirkens overhode har sett seg nødt til å installere et lite ekstra-skrivebord som han sitter og jobber ved.

Den neste som kysser erkebiskopens hånd er Edvard Gregory. Han kommer fra den syrisk-ortodokse kirkes fjerneste utpost, fra Australia. Nå er han i Beirut for å delta i bryllupet til en slektning. Han blir begeistret når det viser seg at erkebiskopen kjenner faren hans, som utvandret fra det østlige Tyrkia da han var ung.

– Vi som tilhører den syrisk-ortodokse kirken har sterkt samhold. Kirken betyr mye for oss. Det er vanlig å droppe innom erkebiskopen for å hilse på, sier Edvard og får meg til å spekulere på hvordan det hadde tatt seg ut om Den norske kirkes preses skulle hatt åpen dør på samme måte.

Forelsket nederlender

Det er en forunderlig stemning i det lille rommet. Erkebiskop Saliba setter standard med sin inkluderende gjestfrihet. Mennesker som var fremmede for hverandre for bare noen minutter siden, smiler, nikker og begynner å prate sammen som gamle kjente.

– Døren min har alltid vært åpen, i alle de 55 årene jeg har vært her. Dette er folkets hjem. Jeg er deres tjener, sier erkebiskopen og lar seg omfavne av enda en ung mann.

Det er Arious Touma, som bor i Nederland og kommer sammen med kjæresten Christina Zaitoen fra Syria. De to skal gifte seg, men fordi det ikke finnes noen nederlandsk ambassade i Syria lenger, må de ordne papirene i Libanon i stedet. Når de likevel er i byen vil de også ha med seg en velsignelse fra kirkens overhode og et bilde av seg og ham, som de kan henge på veggen i sitt fremtidige hjem.

– Vi er så glade i kirken. Vi går alltid og besøker den, sier Aroius.

En kreftsyk far

Det kommer aldri noe svar fra erkebiskopen på hvordan kirken tar vare på flyktningenes åndelige behov, men det er ikke nødvendig. Han lever ut svaret rett foran øynene mine. I den lange rekken av mennesker som kysses og omfavnes, er en ung gutt fra Irak som er funksjonshemmet og som har fått et hjem i erkebispegården. En ung kvinne som er bekymret for sin alvorlig kreftsyke far, får varme og trøstende ord. Så åpner erkebiskopen skrivebordsskuffen og drar frem en konvolutt med penger som han gir henne. Det er til kreftbehandlingen. Den slags er svært dyrt i Libanon. Ofte er kirken nødt til å bidra, når fattige sognebarn ikke har penger til livsnødvendig behandling.

– Hele situasjonen i Midtøsten er en tragedie. Problemene er overveldende, men vi forsøker å vise styrke gjennom vår svakhet, sier erkebiskop Saliba.

– Hva tenker du om fremtiden?

– Vi lever i håpet. Kristendommen handler alltid om håp, svarer han.