Det nye og gamle sorteringssamfunnet
Som kristne har vi en plikt til å la oss engasjere med varme hjerter og klare argumenter for disse menneskenes frihet og likhet med oss selv, skriver Morten Dahle Stærk.
Det er selvsagt få som er komfortable med å bli beskyldt for å fremme sorteringssamfunnet. Bortsett fra noen få kontroversielle utspill er vi heldigvis stort sett enige om at vi vil og bør ivareta mangfoldet i vårt samfunn.
Likevel skjer det en stille sortering av mennesker med for eksempel Downs syndrom som opprører mange av oss kraftig.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
At sorteringen skjer ved et individuelt valg og ikke ved en statsmakt med onde hensikter, gjør det vanskeligere å føre en kraftfull motstand mot et samfunn som kun har rom for dem som er vellykket ut fra overfladiske kriterier.
Hvilken sammenheng er det mellom fortidens rasistisk motiverte befolkningsprogrammer og dagens stille sortering?
Professor i psykiatri, Nils Johan Lavik, har en svært interessant gjennomgang av rasismens intellektuelle røtter i boken med samme navn.
Hans påstand er at rasisme ikke oppstod fra det uvitende og grumsete folkedyp, men i intellektuelle akademiske miljøer.
Det var den tyske legen Johann F. Blumenbach som introduserte rasebegrepet i vitenskapelig sammenheng allerede ved sutten av 1700-tallet.
På samme måte som planter og dyr ble delt inn i ulike klasser, foreslo han å dele inn menneskeheten i fem raser. Mot slutten av 1800-tallet blir denne tenkningen forsøkt underbygget av akademikere fra medisin, psykiatri, genetikk, psykologi og antropologi.
I 1883 introduserer Darwins fetter Sir Francis Galton begrepet eugenikk – en lære om å forbedre den biologiske kvaliteten til befolkningen i et samfunn. Man skulle gjennom ulike programmer sørge for at dem med antatt gode arveegenskaper fikk mange barn og tilsvarende begrensninger blant de med dårlige. På et overordnet plan var selvsagt den hvite sivilisasjon som var den mest opphøyde. Det var den som behersket jorden, og dens kall var å styre verden.
I mellomkrigstiden blir de første systematiske forsøkene med statlig befolkningskontroll gjennomført i en rekke land i Europa. Tvangssterilisering var blant de mest dramatiske inngrepene i enkeltmenneskers frihet som ble innført.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Norge fikk sin steriliseringslov i 1934, og frem til lovens avskaffelse i 1977 ble rundt 3000 mennesker sterilisert. En lang rekke av disse var «sinnssyke» eller «åndssvake».
Vebjørn Selbekk skrev 3. juni om den katastrofale rollen « Norsk misjon blant hjemløse» spilte i den rasistiske politikken overfor taterne.
Les kommentaren: Rasisme forkledd som misjon
I Tyskland ble en ny steriliseringslov innført allerede i 1933 med sterk bruk av tvang. Nürnberglovene fra 1935 forbød ekteskap mellom «raserene» tyskere og jøder og andre raser.
Etter angrepet på Polen i 1939 sendte Hitler ut et dekret som påla leger å foreta barmhjertighetsdrap på den unyttige delen av befolkningen. Man kunne ikke, ifølge føreren, holde liv i «unyttige mennesker» mens landets beste ungdom døde på slagmarken.
Dermed ble det tragiske eutanasiprogrammet innført med dertil katastrofalt resultat. Denne politikken kulminerte med Nazitysklands systematiske nedslakting av jøder, utviklingshemmede, homofile og sigøynere fra 1939-1945.
Er det så noen sammenheng mellom de omfattende statlige befolkningskontroll-programmene og dagens sortering av foster i Norge?
Man har tross alt tatt et omfattende oppgjør med både tvangssterilisering og ikke minst utryddelsen av annerledes mennesker under Naziregimet. Det ville være umenneskelig å sammenlikne hver enkelt kvinne som tar abort på grunnlag av den såkalte eugeniske indikasjon for de grusomme overgrepene som ble gjort mot enkeltgrupper i store deler av forrige århundre.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men for å sitere Nils Johan Lavik: «En slik avvisning av en historisk analogi med nazismen betyr naturligvis ikke noen underkjennelse av de store farer og etiske problemer som er knyttet til denne diskriminering ved livets begynnelse».
Med andre ord: Uansett hvilken forbindelse til tidligere tiders eugeniske programmer man finner, er den stille sortering av foster med «uønskede» sykdommer og tilstander et stort etisk problem som krever en organisert, intellektuell, kreativ og moralsk motstand.
Som kristne har vi en plikt til å la oss engasjere med varme hjerter og klare argumenter for disse menneskenes frihet og likhet med oss selv.
