Ærlig lovsang

Jeg prøver å si til konen min hver dag at jeg elsker henne. Det tror jeg hun er glad for. Men jeg tror ikke hun hadde vært like glad hvis dette var det eneste jeg sa.

Det finnes hauger av sanger om hvor vakker og nydelig Jesus er, og om hvor høyt vi som troende elsker ham. Og dette er naturligvis betimelig - ingen fortjener vår kjærlighet og hengivelse mer enn ham.

Også Bibelen inneholder sterke kjærlighetserklæringer fra den troende til Gud. Men som feilbarlige mennesker har vi i bunn og grunn ikke så mye å skryte av når det gjelder vår egen hengivenhet. Det er noe å tenker over for dem som velger hvilke sanger som skal synes i kristne gudstjenester og møter.

De store erklæringene kan over tid oppleves hule hvis de ikke blir fremført i sin rette sammenheng. I den grad vi kan si at vi elsker Jesus, gjør vi ikke det ut av intet - eller på grunn av oss selv. Vi elsker fordi han elsket oss først, leser vi i Johannes' første brev. Da skulle det også være naturlig at lovsangen har rom for det som er kjærlighetens grunnlag. Og det er her den moderne lovsangen blir utfordret.

Selv kjenner jeg meg aldri så stemt til lovsang som når jeg får ta del i sanger hvor evangeliet blir utbrodert, hvor Guds vesen blir beskrevet. Etter å ha sunget om ufortjent nåde, om det dyrebare offeret, om Guds gode vilje, er den naturlige slutningen å uttrykke takknemlighet og kjærlighet overfor Gud. Hvis jeg først kan få synge om hvem Gud er, kommer lovprisningen som en naturlig konsekvens.

Og denne kjærligheten er ikke betinget av godt vær. Denne kjærligheten kan leve også i smerte. Kjærlighetens fundament er ikke bare gode følelser. Jeg sier ikke til konen min at jeg elsker henne bare de dagene vi begge er hoppende glade. Jeg prøver også å fortelle hva det er ved henne jeg setter så stor pris på. Og vel så viktig som hva jeg sier er naturligvis at jeg viser min kjærlighet til henne gjennom måten jeg lever på. Er det ikke slik også i forholdet vårt til Gud?

Selv har jeg i nesten 20 år ledet lovsang i menigheten jeg tilhører. Det har jeg stort sett opplevd som et privilegium. Men det har vært perioder hvor jeg har funnet det vanskelig å skulle imøtekomme den opplevde forventningen om å bidra til en bestemt følelsesmessig opplevelse.

Selv opplever jeg det å lovsynge Gud som en mer emosjonell sak enn noen gang tidligere, det er ikke det. Takknemligheten for evangeliets budskap har fremkalt flere tårer de siste årene enn det som var tilfellet da jeg var yngre.

Men med tiden kjenner jeg meg mer og mer ubekvem med å la lovsangen komme til uttrykk gjennom sanger jeg ikke kan identifisere meg med.

Det er neppe særlig overbevisende for konen min hvis hun hører meg si de voldsomste ting om hennes skjønnhet mens hele resten av livet mitt vitner om at jeg ikke står inne for det jeg sier. Ordene jeg bruker, betyr noe. Det holder ikke å bare opprette en samlebetegnelse som heter «lovsang» eller «kjærlighet» og så hevde at det ikke er så nøye hvilke ord sangene eller kjærlighetserklæringene inneholder.

Slik er det kanskje enda mer overfor Gud, fordi vi ikke kan se ham. Det er slett ikke slik at det for et menneske bare er enkelt å forholde seg til Gud. Kjærligheten til ham kan ikke være betinget av at vi har alt på plass. Kjærligheten til Gud vil til enhver tid også ha noe gåtefullt eller uforståelig ved seg. Kjærligheten blir ikke mindre av den grunn.

Jeg vil gjerne være med og bidra til en kristen sang- og musikkultur hvor vi mener alvor med det vi synger. Hvor målet ikke er å lete frem de sterkeste ordene språket inneholder, men å finne et sannferdig uttrykk hvor hvordan vi forholder oss til den Gud vi kjenner. Sangene kan være nye eller gamle, rolige eller raske, gå i dur eller moll. Men jeg vil gjerne at de skal være skrevet slik at det er mulig for meg å ta del i dem med både hjerte og tanke uten å gå på akkord med den jeg selv er og det jeg står for.

En tilbedelse som baserer seg på at jeg legger lokk på de tankene og følelsene jeg faktisk bærer inne i meg, kan neppe sammenlignes med den tilbedelse i ånd og sannhet som Jesus snakker om i Johannes' evangeliums fjerde kapittel.