Han er sjef for 20.000

Kristian Sveinall Øgaard gikk på videregående da han opplevde at Gud kalte han til å bli prest. Nå tar han over han over som ny leder i Acta.

Det blir et intenst halvår for den nyansatte lederen i Acta barn og unge i Normisjon. Om fire uker skal han gifte seg, og i løpet av høsten skal han avslutte teologistudiet ved Menighetsfakultetet kombinert med at han er på vei inn i ny jobb.

Et lyspunkt

Acta er en av Norges største kristne barne- og ungdomsorganisasjoner, og er et skikkelig lyspunkt i en misjonsbevegelse som strever med dårlig økonomi, og som har måttet si opp folk som et resultat av det.

Acta har tilsammen rundt 20.000 medlemmer rundt om i landet, så overgangen fra å være ungdomsarbeider i Nittedal menighet i Akershus like nord for Oslo, blir stor.

– Hvorfor vil du bli Acta-leder?

– Det er fordi jeg tror at organisasjonen er i en helt unik posisjon i Norge. Den har et tydelig Kristusvitnesbyrd og en bredde i arbeidsformer med god mulighet til å nå bredt ut, kanskje mest gjennom Den norske kirke. Derfor ligger det store muligheter der, og de gleder jeg meg til å utforske.

Dyktig teolog

– Du blir av mange regnet som en av de fremste teologene i din generasjon. Hva tenker du om det?

– Det er ikke mine ord, men jeg registrerer at noen mener det, og det er hyggelig. Min teologiske kompetanse er en del av det som gjør meg skikket, men enda viktigere er at du vil noe med teologien. Kunnskap for kunnskapens skyld er ikke avgjørende, men hvis jeg med min teologiske kompetanse kan gi et tydelig Kristus-vitnesbyrd og hjelpe Acta til å ha sunn og god teologi, da er jeg beæret over det.

Dagen treffer Øgaard på generalforsamlingen i Grimstad. Der får han et unikt innblikk i en organisasjon som engasjerer mange, men som også har sine tydelige utfordringer. Foreløpig er han bare tilhører, men ved neste generalforsamling blir han trolig å se på talerstolen.

Prestekall

26-åringen fra Bergen fikk et tydelig prestekall da han gikk tredje året på videregående. Det skjedde på en nyttårsleir, og predikanten talte om å bryte grenser.

– Det hadde kanskje ikke så mye med selve budskapet å gjøre, men etter møtet satt jeg med en sterk opplevelse av at jeg skulle bli prest. Det var en tanke jeg aldri hadde tenkt før, så jeg ba Gud om å sende mennesker som kunne bekrefte kallet.

I tiden som fulgte, var det flere som uavhengig av hverandre kontaktet Øgaard og sa at de syntes at han burde bli prest.

– Det tok jeg som et tegn, forteller han.

– Kjente du glede ved det?

– Ja, og erfaringen har ført til at aldri har angret, eller at jeg har tenkt at jeg burde studert noe annet enn teologi. Jeg opplever at jeg har et tydelig kall til å bli prest, og at det er i den tjenesten Gud vil ha meg.

Glad i å lytte

Øgaard beskriver seg som en person av det visjonære slaget, som er glad i å lytte og lære. Han håper på mer enn «et jevnt godt år» i Acta, for å si det sånn.

– Vi har et stort oppdrag, og vi skal sette oss mål som vi må jobbe for å nå, og vi kan gjerne være kreative i arbeidsmåter. Hvilken samfunnsutvikling ser vi, og hvilke muligheter åpner seg?

– Hva er behovet for Acta, slik du ser det?

– Det er noe av det jeg vil bruke god tid på. Jeg trenger tid til å bli godt kjent med de som driver arbeidet lokalt og regionalt, for å høre hvor skoen trykker. Vi gjør jo mye godt allerede. Utfordringen er hvordan vi kan utnytte det gode arbeidet som allerede er der, og gjøre det enda bedre.

Disippelgjøring

Acta har et uttalt mål om å jobbe med disippelgjøring, og medvandring er et naturlig element i det. Som ungdomsarbeider i Nittedal har Øgaard selv hatt en eldre person som han har delt tro og liv med.

– Det har vært en veldig god erfaring.

Han fremhever spesielt det å lese Bibelen sammen med noen.

– Det har vært utrolig rikt. Når du leser alene, kan det bare bli ord. Når jeg leser den sammen med en annen, åpner det seg mye mer. Sammen bruker vi også tid til å tenke gjennom hvordan vi kan gi videre det vi har lest. Det er jo min jobb, og noe jeg trenger å jobbe med i mitt daglige liv.

Kontinuitet

– Hvordan skal man få barn og unge i Acta til å fortsette videre i Normisjon?

– Her må vi gjøre noe, og der tenker jeg at medvandring kommer inn. For hvis du i ungdomsårene har hatt en voksen å forholde deg til som har vært en del av en Normisjonsforening, så vil veien mellom de to organisasjonene være kortere. Personlig gleder jeg meg til å jobbe sammen med skolene våre, og se hvordan vi kan bruke dem til å styrke Normisjonsidentiteten.

Øgaard peker på betydningen av å være forankret i et fellesskap.

– Vi lever i en fragmentert kultur der vi i mindre grad har tilhørighet til et sted. I samfunnet ellers er det helt akseptert å skifte partner, og man bytter ofte jobb. Det gjør noe med tilværelsen. Derfor tror jeg det er ekstra viktig at man i ungdomsårene har en relasjon til en voksen som kan gi en trygg forankring, sier han.