VONDT: – Det er vondt at jeg a
...
VONDT: – Det er vondt at jeg aldri fikk snakket med min mor, forteller Jan-Erik Strandberg. Han holder fram det eneste bildet som er funnet av hans mor. Foto: Ove Eikje
Jan-Erik (75) ble adoptert – og overlevde Holocaust
Del
Norsk-jødiske Liv Bodd var bare 16 år da hun fødte en sønn i 1942. Sju måneder senere ble hun deportert til Auschwitz og drept. Gutten ble adoptert bort og overlevde krigen. Her forteller Jan-Erik Strandberg sin dramatiske historie.

– Da jeg ble myndig som 21-åring, hadde hun som jeg trodde var min biologiske mor noe viktig på hjertet. «Sett deg ned, for jeg har noe jeg må fortelle deg», sa hun.

LES OGSÅ:

Så tok hun fram første bind i bokserien «Våre falne», pekte på et lite bilde og sa: «Dette er din mor, og hun var bare 16 år». Så slo hun sammen boken, og det ble ikke sagt noe mer, forteller Jan-Erik Strandberg til Dagen.

I boken var det et bilde av moren og følgende tekst: «BODD, LIV, syerske, Lørenskog. Født 6. januar 1926 i Oslo, datter av Salomon David Bodd, f.1898, og Rakel f. Reiff, f. 1897, begge i Litauen. Ble arrestert 26. november 1942 og deportert til Tyskland samme dag sammen med hele familien. Videre skjebne ukjent.»

Sjokkerende opplysning

Jan-Erik Strandberg forteller at han ble sjokkert da han fikk denne beskjeden av sin adoptivmor.

– Jeg visste ikke en gang at jeg var adoptert og hadde aldri fått noen signaler om dette. Denne hendelsen satte sitt preg på meg for ettertiden. Jeg ble nesten handlingslammet, forteller en åpenhjertig Strandberg.

Det er første gang han går offentlig ut i mediene med sin helt spesielle historie.

OVERLEVDE: Jan-Erik ble adoptert bort. Slik overlevde han holocaust. Foto: Kristianne Marøy
– Etterpå hatet jeg denne boken der det stod om mor. Noen ganger lurte jeg meg imidlertid til å se på bildet av henne. Men jeg la ikke merke til resten av min nære familie som led samme skjebne som min mor, sier han.

Lørenskog

Dagens utsendte reiser ut til Fjellhamar i Lørenskog kommune og finner de sju snublesteinene, som i 2015 ble lagt ned som et minne om Bodd-familien. De bodde like ved i et kummerlig hus uten innlagt vann.

La oss skru tiden 75 år tilbake. De sju personene i denne Bodd-familien er blitt karakterisert som livsglade og hyggelige mennesker. Foreldrene var Salomon David (skredder) og Rakel Reiff.

LIV BODD: Det eneste bildet som finnes av hans mor, Liv Bodd, som ble bare 16 år gammel. Foto: Jødisk museum i Oslo
De fikk fem barn, og det var to tvillingpar: Arvid og Mary Dora (født 1922), Bjørn Benjamin og Liv (født 1926) og Isak (født 1927).

Arrestasjon

Farfaren Leiser Wolf kom fra Litauen til Norge i 1901 og var handelsagent. Han var gift med Janta Stiris. De bodde i Oslo.

Far til Liv ble arrestert 23. juni 1941 i forbindelse med den tyske aksjonen mot statsløse jøder og ble løslatt 14. juli. Men bare en uke senere ble faren pågrepet igjen, og senere sendt til Berg fangeleir sammen med andre mannlige jøder. Han skulle aldri mer bli en fri mann.

15 år og gravid

Liv bar på en hemmelighet som etter hvert ble mer og mer synlig. Hun ble gravid sommeren 1941, bare 15 år gammel.

Faren til barnet var fem år eldre og jobbet i konfeksjonsbransjen på Strømmen.

Alle jøder måtte fylle ut et spørreskjema, og det er gripende å holde Livs skjema i hendene. Dette har hun sannsynligvis fylt ut selv, og det er datert 7. mars 1942.

Her skriver Liv at hun ikke er medlem i noe religionssamfunn og er ugift. Hun har fullført folkeskole og står oppført som syerske. I tillegg har hun norsk nasjonalitet men har skrevet at hun er statsløs.

Det er tankevekkende at disse opplysningene ble fylt ut bare tre uker før hun fødte sin sønn.

PLEIEMOR: – Søster Gudrun gav meg livet. Hun reddet meg i en veldig vanskelig situasjon, forteller Jan-Erik Strandberg, som her er sammen med sin pleiemor. Foto: Privat
 

Kjente moren

Jan-Erik Strandberg har i årenes løp prøvd å få kontakt med folk som kjente moren, men med magert resultat.

Den tidligere politikeren Leon Bodd (1924-2014) var morens tremenning, og han har fortalt litt om henne.

– Leon hadde lekt sammen med min mor og har fortalt at hun var en søt jente, forteller Strandberg.

Den nærmeste naboen til Bodd-familien i Lørenskog har også fortalt at han traff Liv. Men han så henne aldri at hun var gravid. Han kunne også fortelle at kjæresten kom syklende til Liv flere ganger.

MINNESTED: – Det er veldig sterkt å være her, sier Jan-Erik Strandberg, som står på minnestedet for deportasjonen av norske jøder ved Akershus-kaien i Oslo. Foto: Ove Eikje
 

Fødsel i Oslo

Da fødselen nærmet seg, reiste Liv til Oslo. Her tok hun inn hos sine slektninger.

– Jeg tror at jeg kom til verden under en hjemmefødsel, og datoen var 29. mars 1942. Det er i alle fall ikke registrert noen fødsel under hennes navn på Rikshospitalet. Men det er mulig at dette ikke ble protokollført, for det var en stor risiko for en jødisk kvinne å føde et barn på den tiden, konstaterer Jan-Erik Strandberg.

Han fikk bare ni dager sammen med sin mor.

Jan-Eriks oldefar, Leiser Wolf Bodd, var opptatt av hvordan det skulle gå med den vesle gutten.

Da Jan-Erik Strandberg var blitt myndig som 21 åring, fikk han et brev fra overformynderiet i Bærum om at det var overført noen penger til ham. For tre år siden mottok han kopi av et dokument som ble funnet under et jødeoppgjør i 1952. Det viste at oldefaren og to av hans sønner hadde avsatt 12.000 kroner til gutten som de aldri skulle bli kjent med.

ISHOCKEY: – Jeg har selv spilt ishockey i flere år, forteller Jan-Erik Strandberg. Her står han ved bildet av den jødiske ishockeyspilleren Jørn Goldstein i Jødisk museum i Oslo. Foto: Ove Eikje
 

Deportasjon

Den 26. november 1942 ble Liv arrestert sammen med moren Rakel og sin fire år eldre søster Mary Dora. Mennene i familien var blitt arrestert tidligere og innsatt på Berg fangeleir ved Tønsberg.

Nå ble hele familien sammen med farmor og farfar drevet ombord i D/S Donau om morgenen og sendt til Auschwitz.

Ved ankomsten til den beryktede konsentrasjonsleiren ble Liv sendt direkte i gasskammeret og drept, sammen med sin farfar, farmor, mor, søster og yngste bror. Den grufulle hendelsen skjedde 1. desember. Faren Salomon David og sønnene Arvid og Bjørn Benjamin levde til 1943. De døde henholdsvis 26. januar og 20. februar. Dette betyr at hele denne familien ble utslettet i Auschwitz.

VÅR FALNE: I første bind av denne bokserien fikk Jan-Erik Strandberg for første gang se bildet av sin mor og lese om henne. Foto: Ove Eikje

En reddende engel

Da Jan-Erik Strandberg var ni dager gammel, ble han sendt til Statens husmorskole på Stabekk, hvor det var et barnehjem med seks-åtte senger.

– Her dukket min livredder opp, og det var søster Gudrun. Hun jobbet på barnehjemmet. «Jeg måtte ta meg av denne gutten», har hun fortalt. Det er ikke tvil om at hun reddet livet mitt. Jeg er dypt takknemlig for det hun gjorde for meg, sier en beveget Strandberg.

Etter at han hadde bodd på barnehjemmet i ett år, våget ikke søster Gudrun å ha han der lenger. Tyskerne var stadig på jakt etter jøder. Det var fare for at de kom til barnehjemmet for å kontrollere beboerne. Hvis det ble kjent at han hadde en jødisk mor, var han i faresonen. Derfor tok Gudrun han hjem til sin familie i Bærum for å gjemme gutten.

DØDSSKIPET: Liv Bodd og hennes familie ble drevet ombord i D/S Donau. Totalt 529 jøder var med da skipet gikk fra Oslo havn den 26. november 1942. Foto: Georg W. Fossum, NTB scanpix
 

Døpt to ganger

Jan-Erik Strandberg har fått høre at hans biologiske far besøkte barnehjemmet en dag. Faren skal ha fortalt at han ikke var i stand til å ta seg av gutten på grunn av dårlig økonomi.

Gudrun ville gjerne at gutten skulle døpes og få et navn.

«Du kan kalle ham Jan-Erik Haug», sa faren.

Jan-Erik ble døpt i 1944, men faren var ikke til stede. Hans bror stilte imidlertid som fadder for gutten.

– Jeg ble værende hos Gudruns familie en periode. Hun ville gjerne adoptere meg, men hun var bare 18 år gammel, så dette var vanskelig. Gudrun skaffet meg en familie i Bærum. Jeg var først pleiesønn og ble adoptert i 1948, og det var en grei oppvekst, forteller Strandberg.

I 1948 ble han døpt på ny for å få sitt nåværende etternavn.

SNUBLESTEINER: Det er laget snublesteiner etter Liv Bodd og hennes familie i Lørenskog. Foto: Ove Eikje
 

Leting etter faren

Jan-Erik Strandberg har undersøkt nærmere hvem som var hans far og fikk tak i navnet hans. Men han tok ikke kontakt og traff aldri sin biologiske far.

– Han visste hele tiden om meg og kunne oppsøkt meg om han ønsket det. Men det skjedde aldri. Hans adferd var nok ikke i min favør. Far døde i 2010, og jeg har vært og lagt ned blomster på graven hans, forteller Strandberg.

Han har senere truffet noen slektninger etter sin far.

Storebror i familien

Søster Gudrun har vært i tankene til Jan-Erik gjennom hele livet. Hun fylte 94 år for en måned siden og bor på et sykehjem.

– Hun smiler når jeg kommer på besøk. Da jeg var der tidligere i høst, fortalte hun at «der kommer han som jeg reddet under krigen», forteller han.

Gudrun ble gift og fikk tre barn. Men bildet av Jan-Erik har hengt på veggen sammen med de andre barna, og han blir sett på som storebror i familien.

FØRSTE GANG: Dette leste Jan-Erik Strandberg for første gang som 21-åring om sin mor. Foto: Ove Eikje
– Søster Gudrun gav meg livet. Hun reddet meg i en veldig vanskelig situasjon, understreker Jan-Erik.

Tiet

Strandberg la et tett lokk over sin helt spesielle bakgrunn. I oppveksten unngikk han å fortelle at han er jøde. Men han mener nå at tiden er inne til å fortelle sin historie i forbindelse med at det er gått 75 år siden hans fødsel under dramatiske omstendigheter.

Jan-Erik Strandberg har ikke noen eiendeler etter sin mor. Hjemmet deres i Lørenskog ble konfiskert etter at familien var deportert, og det var ingen ting igjen etter krigen.

Han har engasjert historikeren Helen Østbye for å finne spor etter henne.

– Vi fant fram til gamle skoleprotokoller i Lørenskog kommune, og her var det også informasjon om min mor. Hun var fritatt for religionsundervisning og var syk en periode. Vi fant også hennes karakterer på skolen, forteller Jan-Erik.

INSTRUKS: Her er instruksen som gikk ut fra den 25. november 1942 om pågripelse av jødene. Foto: Statspolitiet
– Det er vondt at jeg aldri fikk snakket med min mor. Hun var i grunnen et barn som selv fikk et barn. Men jeg har ofte tenkt på hvilke tanker hun som ung mor hadde ombord på M/S Donau på vei til utslettelse, sier han stille.

– Er bitter

– Hva er dine tanker om at din mor og hele hennes familie ble deportert og drept i Auschwitz?

– Det var bare en årsak til at dette skjedde – og det var at de var jøder. Jeg må innrømme at jeg er bitter på det norske folk. Det var norske politimenn og norske drosjer som deltok under jødeutryddelsen. Dette er fortsatt sårt for meg. Hvordan er det mulig å gjøre noe slikt? Hvordan kunne dette skje, spør Strandberg.

Han har aldri vært i Auschwitz og regner heller ikke med å komme dit.

– Jeg tror ikke at jeg makter påkjenningene ved å komme til det stedet. Men jeg har funnet mitt minnested ved snublesteinene til min familie i Lørenskog. Her kan jeg også tenne et lys og minnes dem som jeg aldri skulle få møte, sier han.

Jødiske røtter

Jan-Erik Strandberg er blitt stadig mer opptatt av sine jødiske røtter og har kontakt med flere av sine slektninger i Bodd-familien. Han er også med i styret for venneforeningen til Jødisk museum i Oslo og er ellers noe engasjert i det jødiske miljøet.

– Jeg føler at dette er riktig for meg. Men jeg har aldri praktisert en jødisk tro, for det er for sent for meg å gå inn i det, sier han.

D/S DOANU: – Her ved Akershus-kaien lå D/S Donau da 532 jøder ble jaget ombord den 26. november 1942. Foto: Ove Eikje
 

Exit for familien

Sammen har vi ruslet ned til minnestedet for deportasjonen av norske jøder ved kaien nedenfor Akershus festning. Her står bare noen tomme stoler uten seter. Det er stille på kaien i dag. En skulle ikke tro at det tidligere har skjedd grusomme ting nettopp her.

Men for 75 år siden lå D/S Donau ved kaien. Den gangen var det redselsfulle scener da jødiske barn, voksne og gamle ble brutalt jaget ombord på skipet. Blant de 529 jødene som var med på denne transporten, var også hele familien Bodd fra Lørenskog.

– Det er følelsemessig veldig sterkt å være her. Jeg vil helst være alene i min sorg. Her var exit for familien min, og det er så vanskelig og uforståelig det som skjedde. Ingen av dem skulle komme tilbake, sier Jan-Erik Strandberg stille.

Mette-Marit tilbake til jødisk markering