Bibelens ukjente superpredikant

Velutdannet og veltalende. Apollos får mange lovord i Det nye testamentet. Hva vet vi egentlig om denne ivrige predikanten?

Han kommer inn i bildet rundt år 52. Stedet er storbyen Efesos, i dagens Tyrkia ved munningen av elven Kaystro. Opprinnelig kommer Apollos fra Aleksandria i Egypt. Vi vet ikke så mye om reisen hans før han plutselig står i synagogen og forkynner. Men et bilde trer frem gjennom flere omtaler.

– Det er tydelig at han har vært en viktig og interessant person, men vi vet mindre om ham enn Paulus og Simon Peter. Slikt pirrer nysgjerrigheten. Apollos har vært en het kandidat i diskusjonen om hvem som er forfatteren av hebreerbrevet, forteller Jostein Ådna. Han er professor i NT ved Misjonshøgskolen i Stavanger og spesialist på blant annet den historiske Jesus og misjon i Det nye testamentet.

LES: Et lekmannsmøte med perspektiver

– Hvorfor har man sett for seg Apollos som en mulighet?

– Hebreerbrevet inneholder mye tolkning av GT. Den slags dypsindige tolkninger er typisk for Aleksandria i Egypt, det vet vi en del om fra Filon av Aleksandria som levde samtidig med Jesus og Paulus.

Ikke skille

Lukas beskriver Apollos som en person som er opplært i Herrens vei, ikke kjenner den kristne tro fullt ut, som står i en jødisk synagoge og taler både til jøder og messias-troende jøder.

– Hva sier dette om Apollos’ samtid, Ådna?

– Den oppmerksomme bibelleser vil kunne forstå at på dette tidspunktet så fantes det ennå ikke noen klare skiller mellom jødedom på den ene siden og kristendom på den andre som to forskjellige religioner. Troen på at Jesus fra Nasaret er Messias oppstod blant jøder og næres og utvikles på grunnlag av det alle jøder har felles i sine hellige skrifter, nemlig løftet om Messias, sier Ådna som forteller at jødedommen var preget av et mangfold av bevegelser som levde side ved side i ivrig diskusjon.

– Dette er et bilde som funnet av Dødehavsrullene har beriket for oss.

Side om side

Hvordan kom så Apollos til tro? Det vet vi ikke. Men i Apollos hjemby Aleksandria var det stadig forbindelser med Det hellige land og Jerusalem på 30- og 40-tallet. Det kan ha vært jøder som var inspirert av døperen Johannes og hans forkynnelse av én dåp, knyttet til en radikal omvendelse. Kanskje hadde disse jødene også med seg elementer fra Jesu forkynnelse.

– Vi vet at Johannes-bevegelsen eksisterte side om side med Jesus-bevegelsen i flere tiår. Her var det nok kombinasjoner på kryss og tvers som gjør det godt tenkelig at en ung og begavet mann som Apollos blir berørt av forkynnelsen, og tilegner seg troen på Jesus i en litt uavklart versjon.

Omfavnet av Paulus

Lukas har antagelig fått gjenfortalt synagoge-episoden fra andre kristne. Muligens fra det Jesus-troende jødiske ekteparet Priska og Akvilas, som nylig var kommet til byen. De var sannsynligvis blant jødene som ble forvist fra Roma av keiser Claudius i år 49 og var kommet til Efesos via Korint der de hadde samarbeidet med Paulus om etableringen av en menighet. De var til stede da Apollos underviste, og inviterte ham hjem for å gi ham enda grundigere kjennskap til Guds vei.

– Det er åpenbart at Paulus var positiv til Apollos, siden han i ettertid har oppfordret ham til å reise tilbake til Korint.

Apollos sa først nei, men etter hvert dro han tilbake til menigheten.

Opplæringen fra Priska og Akvilas må ha fått brikkene til å falle ned på rett plass, siden apostlene støtter Apollos første besøk, og Paulus siden ber ham dra tilbake.

– Paulus ser ikke på Apollos’ forkynnelse og virksomhet som et alternativ til sin egen, men som et supplement, sier Ådna og viser til bildet av Paulus som sår og Apollos som vanner.

Hedningejubel

Med sin bakgrunn fra Egypt er Apollos som et glimt fra en del av kirkehistorien vi ikke får tilgang til. Rundt år 200 er den kristne kirke stor og utbredt i Egypt, men vi har ikke hørt noe særlig om det hverken fra Lukas, Paulus eller noen av de andre forfatterne.

– Aleksandria ble fra år 180 og frem til godt ut på 300-tallet det viktigste sentrum for teologi i Oldkirken. Det må ha vært misjon til Egypt, men vi er dessverre ikke informert om den, sier Ådna.

Det er ikke tilfeldig at vi møter Apollos i en synagoge. De kristne var på den tiden bare representanter for den nyeste bevegelsen innen jødedommen, som først ble kalt Veien. I synagogene møtte de blant annet såkalte gudfryktige hedninger som var tiltrukket av jødedommen. De som ikke ennå var blitt proselytter, altså ikke hadde konvertert til jødedommen, så forkynnelsen som frigjørende. Den stilte ikke krav til omskjæring og dermed å følge Moseloven.

– Antageligvis ergret en seg over at hedningene som gav synagogen legitimitet og trygghet, går over til Paulus. Da øker spenningene. Og etter hvert blir det slutt på at de kristne får slippe til, sier professoren som tror de «gudfryktige hedningene» var viktige for at kristendommen ikke forblir en bevegelse innen jødedommen.

En stor apologet

Apollos skal komme til å bli en av de store trosforsvarerne i den første kirke. Han «ble ved Guds nåde til stor hjelp for dem som hadde kommet til tro. For han satte jødene ettertrykkelig på plass når han i åpent ordskifte beviste ut fra skriftene at Jesus var Messias.» En stor apologet altså, i en tid der konflikten mellom de Jesus-troende og jødene etter hvert skulle hardne til og skillelinjene bli mer avklart.

I Korint skal Apollos komme til å få stor betydning for menigheten som Paulus hadde plantet der. Og i sitt brev til Titus som Paulus antageligvis skrev midt på 60-tallet nevner han igjen Apollos. Altså mer enn ti år etter at han først tar ordet i synagogen i Efesos, og samtidig skaper seg en plass i Bøkenes bok.