Følte seg trygge blant narkosmuglere

– Mange går i kirken på søndag og driver med narkosmugling resten av uka, sier Jarle og Yngvild Hofstad. I 14 år var de misjonærer i Honduras.

Flyr du forbi regnskogen i Honduras, kommer du til det avsidesliggende steppelandskapet La Mosquitia. I denne bushen lever urfolket miskito på 10-30.000 personer et enkelt liv. I Honduras har Jarle og Yngvild Hofstad med barn vært misjonærer i 14 år.

LES: Hvordan oppfylle misjonsbefalingen?

Honduras’ historie er preget av statskupp og militærdiktatur, og gjengkriminalitet og narkotikakarteller gir dem verdens høyeste drapsstatistikk, ifølge NTB.

– Mange går i kirken på søndag og driver med narkosmugling resten av uka, sier Hofstad.

Miskito-folket var ikke unådd med evangeliet. Protestantiske kirker dominerer blant misjonsgruppene, ifølge nettbiblioteket encyclopedia.com. Men Hofstad så store behov for disippelgjøring og trening i bibelske prinsipper.

– «Alle» tror på Gud i Latin-Amerika. Den kristne karakteren er veldig svak, og det er mye løgn, tyveri og utroskap. Men når du så forvandlingen hos noen, var det verdt alt sammen, sier paret.

Orkanen Mitch

Da paret fulgte kallet til å bli misjonærer, skulle de egentlig til Colombia. Men da Jarle var ferdig med pilotutdanning i USA i 1998, ble det klart at Colombia var for farlig å dra til, der geriljatropper herjet og narkotikasmugling gjorde livet vanskelig.

Da dro Hofstad til Honduras i stedet, som skulle være et midlertidig opphold. Det endte med at de ble værende i landet som en del av Ungdom i Oppdrags (UiO) arbeid.

Men livet i Honduras var heller ikke fritt for farer. Det første året gikk de klar av den verste orkanen på 200 år i Latin-Amerika, som tok livet av 11.000 personer.

LES: Nepal – igjen en hindustat

Etter hvert eskalerte narkotikatrafikken kraftig også i Honduras. Men lenge før den tok overhånd startet misjonærene med å ta i mot team fra Ungdom i Oppdrag i Norge, Nicaragua og Costa Rica. Yngvild jobbet med ungdommer i de lokale menighetene i området og deltok på ungdomskonferanser i landsbyene.

I 2007 opprettet paret en UiO-base med disippeltreningsskole (DTS) som fikk seks årskull før familien forlot landet i 2012. Stort sett var det lokale miskitoer som var elever. I 2010 startet basen barneskole, der Hofstads datter Camilla var eneste utlending.

Fødte i flyet

Jarles jobb var å fly et tidligere bistandsfly fra MAF, hovedsakelig som ambulansefly og for å hjelpe andre misjonærer. Ofte var det gravide som trengte å komme raskt til sykehus, som var like ved landingsstripa og hjemmet til familien Hofstad.

– Det er i hvert fall to-tre som har fått navnet Jarle, smiler Yngvild.

Flere babyer ble nemlig født under selve flyturen.

– Noen rakk ikke fram før de fødte i flyet. Jeg måtte jo fly, så de måtte ordne seg selv. Det ble en tradisjon å kalle barna opp etter meg, forteller Jarle.

Han har også fløyet pasienter med slangebitt og noen med skuddsår etter stridigheter mellom narkobander. Da var det en trygghet at flyvirksomheten hadde gitt Hofstad et bredt kontaktnett i området av venner og bekjente.

– Vi kjente flere som var involvert i narkotikatrafikken. Jeg tror vi aldri følte det som en truende situasjon, utenom noen enkelttilfeller, sier han.

Venner med våpen

– Narkotrafikken ble ekstrem etter hvert. Først nådde den andre landsbyer der folk gikk rundt med svære våpen, og Jarle måtte være mer forsiktig. Vår landsby var egentlig rolig, forteller Yngvild.

Av og til var det også folk i menigheten som var involvert ved å ta i mot penger for å stå vakt.

– Og det er eksempler på noen kirkebygg som trolig var bygget med narkopenger, sier Jarle.

Han har opplevd å lande på små flystriper der nesten 100 bevæpnede vakter venter på fly fra Sør-Amerika med varer.

– Så begynner jeg å gjenkjenne flere av dem, og de vinker og smiler tilbake. De hadde tillit til meg. Sånn sett var det ikke truende situasjon. Men du kan komme på feil sted til feil tid, sier Jarle.

Han vedgår at han iblant har tenkt «hva er det jeg driver med, hvorfor er jeg her?».

– De forårsaker det litt selv, og så skal jeg risikere livet mitt for å redde dem, sier Jarle.

– Men i det store bildet reddet du mange liv. I stedet for å ta en dagsreise på elva til sykehuset, tok det tjue minutter med fly, skyter kona inn.

Taranteller

– Hvordan var det å ha med små barn ut i bushen som misjonærer?

– For de to eldste guttene var det et eldorado. De lærte å fange taranteller, var høyt og lavt og har mange minner derfra. En dag vi kom hjem lå det grønne fjær på trappa etter små papegøyer som flyr rundt om. På kjøkkenet stod 13 gutter og stekte noe i panna, så de fikk seg en liten bit hver, forteller Yngvild.

– Vil dere anbefale å være misjonærer så langt ute i gokk?

– Ja, absolutt. Vi har aldri følt et kall til Honduras spesifikt som land, men har kjent et kall til misjon og nasjonene. I flere år har det vært små skritt som har ledet dit. Livet er ikke lett der ute, men samtidig er det utrolig givende, sier Jarle.

– Du blir glad i folket og ser behovene deres når du er der. Gud lar hjertet vokse for dem du møter, sier Yngvild.