NETTVERK: På Normisjons genera
...
NETTVERK: På Normisjons generalforsamling kom noen av de mest interessante utspillene – om temaet er organiseringsform og strategi. Landstyreformannen uttalte at han opplever Normisjon mer som ett nettverk enn en organisasjon. Hva betyr det i tilfelle? spør Kristian Lande. Foto: Johanna Hundvin Almelid
Mer misjon eller kaos?
Del
Generalforsamlinger i NLM og Normisjon ble avholdt i sommer. Vårt Lands sjefredaktør løftet i den forbindelse frem følgende spørsmål: Hvordan vil en stor misjonsbevegelse, startet i 2015, organiseres? Så annerledes dagens realitet at svaret vil gjøre vondt, konkluderte han.

Godt plassert i Tsjekkia fulgte jeg med på generalforsamlingene gjennom nettaviser og hjemmesider. Stort engasjement. Økonomiske utfordringer. Færre misjonærer. Ønske om flere. Sterke meninger om hvor man skal satse. Erkjennelse av en ny misjonstid, ikke lenger Vesten til resten, men fra alle steder til alle steder.

Normisjon s GF kom noen av de mest interessante utspillene om temaet er organiseringsform og strategi. Landsstyreformannen uttalte at han opplever Normisjon mer som ett nettverk enn en organisasjon. Hva betyr det i tilfelle? Samtidig lanserte generalsekretæren en handlingsplan med få ord og mye åpenhet. Noen tydelige retningslinjer, og så mange åpne felter – en invitasjon til grasrota: Ta initiativ! Er Normisjon inne på noe? Eller er de på bærtur?

LES: Ser ingen vasstette skott

For ganske nøyaktig ti år siden vokste et gryende kall inni meg. Misjonærkall hadde jeg hatt en stund. Jeg hadde til og med vært i samtaler på Normisjons hovedkontor og meldt meg som misjonærkandidat. Jeg var klar til å reise til Mali. Men så vokste det og vokste det. Jeg kjempet med Gud, jeg ville til Afrika. Men han gjentok: Europa.

Til slutt gav jeg etter. Din vei, Gud. Jeg gikk spent tilbake til hovedkontoret. Fortalte om kallet, og lurte på hva som kom til å skje. «Vi har ikke penger, men dette heier vi på, dette står vi bak». Og slik ble det. Fra dag en til i dag har jeg og etterhvert vi opplevd å ha støtte og heiarop, ingen økonomiske bidrag, men stor frihet. De siste årene har vi også vært ansatt i Normisjon – med eget ansvar for å skaffe penger.

Tidligere generalsekretær i den engelske misjonsorganisasjonen ECM, Richard Tiplady, skrev i 2003 to bøker om misjonsbevegelser i en postmoderne tid. Han beskriver hvordan våre store misjonsselskaper grunnlagt på 1800-tallet ble organisert på samme måte som andre frivillige organisasjoner på den tiden. Det var det hensiktsmessige.

Så tar han opp dagens globaliserte og postmoderne verden. I dag spiser vi ikke bare kjøttkaker og lapskaus i Norge. Kinesisk, meksikansk, italiensk, indisk, kebab... Vi kan velge mat fra en hel verden. I en småby i Norge. Og vi kan enkelt dra nesten hvor som helst i verden – og spise den samme maten der. Det er mulighetenes verden. Og det er identitetskrisens verden. Tiplady beskriver hvordan dagens bevegelser organiseres (hvis det kan kalles organisering) – og løfter realistisk frem at det gir misjonsbevegelser store muligheter og store utfordringer.

Normisjon kan ikke gjøre alt, leser jeg en del sier. Jeg vet ikke om jeg er enig. Hvis vi fortsetter og organisere oss som misjonsselskapene på 1800-tallet, så kan vi ikke det. Men hva om vi følger tidsånden på dette punktet (og klarer å gjøre det bare på dette punktet)?

Hva om vi gir frihet til enkeltmenigheter, enkeltforeninger, enkeltmennesker – til å gjøre misjon der Den Hellige Ånd leder? Hva om vi våger og gi slipp på kontrollen? Kan det hende at det vil føre til en multiplisering av misjon? Er vi realistiske, vil det også føre med seg stor utfordringer. Penger. Teologi. Fokus på de unådde. Langsiktighet.

Penger. Hva om vi våget å la hver og en misjonær stå for innsamlingen av egne midler? Vår erfaring er at det var utfordrende i starten, men at Gud bar, og at mennesker som ellers ikke hadde støttet Normisjons ytremisjonsarbeid, gjør det.

Teologi. En stor utfordring. Men egentlig uansett. Også med dagens organiseringsform. Det som trengs uansett organiseringsform er ledere som våger og stå frem med tydelig og nådefylt forkynnelse. Postmoderne menneskers vil uansett ikke la seg kontrollere av organiseringsform. Her trengs forkynnelse av Guds ord, ikke kontroll.

Fokus på de unådde. Også her tror jeg på forkynnelse. Om ledere forkynner, og enda bedre – viser meg eget liv, tror jeg vi kan holde oppe trykket på og gå til stedene med ingen eller få troende.

Langsiktighet. Ungdom i Oppdrag har i dag de norske langtidsmisjonærene som er ute lengst. De siste tiårene har det blomstret frem mange små selvstendige misjonstiltak i Norge. Noen har ikke ønsket å være en del av de eksisterende organisasjonene, noen har ikke fått frihet til og være det. For et år siden opplevde NLM det «problematisk at NLM-ansatte starter nytt misjonstiltak».

Jeg aner ingen ting om prosessen som førte til at Sarepta ble et selvstendig tiltak og ikke en del av NLM. Men jeg antar at det ikke er siste gangen et slikt initiativ vil komme – vi lever i en postmoderne og global verden. NLM oppleves som veldig flinke på å forkynne tydelig og klart – både teologi og kall til de unådde. Det gir potensial for den store skuten.

Kan den nå enda flere med mange livbåter ute i tillegg? Og hva trenger Normisjon, for at nettverket som vi er i ferd med å bli, skal bli en gjennombruddskraftig misjonsbevegelse – ikke en gryterett av kaos? Tydelig forkynnelse av kall og teologi, tror jeg. Ikke begrensninger, men tydelighet. La oss ta den helt ut både i frihet og tydelighet.

Veteranmisjonær Alf Halvorsen snakket i et intervju med Dagen under GF om «frislepp av misjonærer». Er det tid for det? Er du klar for det? For det er grasrota som må komme med initiativene i de tomme punktene i handlingsprogrammet.