Første stopp på veien til resten av livet

Ikke alle flyktninger forlater hjemlandet sitt på grunn av krig. I leirene på den greske ferieøya Lesbos er årsakene og historiene mange.

Det pøsregner. I går var det sol. Stikkordet er kontraster.

På samme måte er det er stor forskjell mellom turistene som ligger langflate på solsenger ved et av øyas mange hoteller, og til flyktningleirene et lite stykke unna der folk fra Irak, Afghanistan, Pakistan og Syria ligger langflate i helt andre omgivelser – nemlig på sandbakken, i et lite telt, eller langs den støvete veikanten.

– Broren min anbefalte meg å dra til Norge. Men etter å ha undersøkt saken nærmere, bestemte jeg meg for Finland. Der er det enklest å få opphold, sier Adil Yosef til Dagen.

Den irakiske 23-åringen samtaler med en gruppe andre flyktninger i Camp Syria, en av de to flyktningleirene som ligger plassert en liten biltur unna Mytilene, hovedstaden på Lesbos. Hver dag ankommer flere tusen flyktninger til den greske ferieøya. De fleste blir ikke lenger enn tiden det tar å skaffe seg papirer. Deretter er det takk og farvel.

Det er også Yosefs plan. Han er klar på at alt er bedre enn det livet han levde der han kommer fra sør i Irak.

– Det går ikke an å drikke vannet. Dersom jeg vasker en hvit genser, blir den brun. Da jeg fortalte myndighetene om problemet fikk jeg beskjed om at dersom jeg sa min mening igjen ville de ta livet av både meg og familien min. De stjeler fra oss uten at vi kan gjøre noe. Det er de irakiske myndighetene som er terroristene, og ikke bare Daesh (Islamsk stat), sier han.

Ble lovet penger

Yosef, som studerte datavitenskap i hjemlandet, mener at de fleste irakere flykter av de samme årsakene han selv beskriver. Enkelte av de andre i gruppen han reiser sammen med, som for øvrig alle er på vei til Finland, forteller imidlertid om andre grunner bak valget sitt om å betale hele 5000 dollar, eller 41300 kroner etter dagens kurs, for å komme seg til Europa.

– Daesh tilbød meg penger for å forlate Mosul. 2000 dollar, sier en annen flyktning, som ikke ønsker å stå fram med navn og bilde.

Vedkommende, som sier han er 21 år gammel, er også del av reisefølget bestående av både kvinner og barn, med en majoritet av unge menn mellom 20 og 30 år.

– De betaler deg for å kjempe, og de betaler deg for å dra. Sannheten er at de dreper folk i stedet. Jeg så aldri noe til pengene jeg ble lovet, og så meg nødt til å flykte, fortsetter han.

21-åringen forteller at han studerte arabisk og engelsk i Irak. Han er klar på at det blir viktig å lære seg språket dersom han kommer seg til Finland.

– Det blir nok det aller viktigste.

Betalte 5000 dollar

Ti dager har det gått siden gruppen forlot Irak. Mannfolkene som står utenfor teltet, der kvinner og barn sitter i ly for regnet, er ikke i tvil om hva som har vært den verste biten til nå, og det er ikke rent få å velge mellom.

– Strekningen over havet fra Tyrkia til Hellas. Båten vår holdt på å synke. Den begynte å ta inn vann, og vi måtte øse det ut, sier Yosef.

– Som Titanic, skyter en av de andre inn.

Latter. Det blir fort stille igjen.

En av flyktningene viser fram et kutt han nylig har fått under det ene øyet.

– Det var de tyrkiske menneskesmuglerne som gjorde det. De dreper folk for penger, sier han.

Yosef forteller de andre flyktningene om finsk kultur.

– Vi kommer jo fra en sauna, er det én som sier.

Flyktningene betaler alt fra 500 til 5000 dollar for overfarten fra Tyrkia. Irakerne kan ikke sies å ha sluppet særlig billig unna.

– Noen av oss betalte 4000 dollar, mens andre betalte 5000. Det er prisen for et nytt liv, ikke bare for en båttur, sier Yosef.

Vil bidra i samfunnet

Om én dag går turen videre til Athen. Flyktninggruppen har skaffet seg billetter til den 12 timer lange ferjeturen det er fra Lesbos. Deretter håper de å kunne ta et fly fra den greske hovedstaden til Helsingfors.

– Det er det som har gjort turen så vanskelig. Vi er ikke et fattig folk. Vi har penger, men kan allikevel ikke reise på enklest mulig måte, sier Yosef.

Også han har en formening om hva som kommer til å være avgjørende for å bli en del av det finske samfunnet.

– Vi kommer i fred og vil bli en del av den finske kulturen. Vi ønsker å bidra. For eksempel vil jeg gifte meg med en finsk kvinne, sier han og tilføyer:

– Men noen av oss kommer nok til å dra tilbake.

– Irakere elsker landet sitt.

Følte seg velkommen

Fem minutter unna ligger hovedleiren Moria. Et piggtrådgjerde rammer inn det som er en grusvei som slynger seg mellom brakker og telt i en skråning.

Barn gråter og barn leker.

En liten gutt kaster småstein på et telttak og ser dem sprette ned på bakken igjen.

Pappa Mortasah Mohammedi (31) følger nøye med.

– Livet her er greit, sier han til Dagen.

– Vi har det vi trenger, fortsetter han.

Det er bare én dag siden han og familien på fem ankom Lesbos.

– Båtturen var farlig. Spesielt barna var redde. Og mange av kvinnene var engstelige, sier han.

På gresk side ble afghanerne møtt av en haug frivillige, noen av dem norske.

– Vi fikk tørre klær til barna og vann, sier han.

– Vi følte oss velkomne.

Vitne til terrorangrep

Mohammedi forteller at han har forlatt Afghanistan ved flere anledninger. Alltid har han vendt tilbake. Det kommer ikke til å skje denne gangen.

– Jeg har vært vitne til tre store eksplosjoner de siste månedene der det var flere som mistet livet. Jeg er rett og slett lei av livet i Kabul. Det finnes ikke jobb å få, og den siste tiden har hverdagen blitt mer og mer utrygg, sier han.

Mohammedi peker på sønnene sine som den viktigste årsaken til at han og kona Piher valgte å forlate landet.

– De har flere muligheter i Europa. Vi skal til Tyskland eller Sveits, men har ennå ikke bestemt oss helt, sier han.

31-åringen slapp hakket billigere unna enn flyktningene Dagen snakket med i naboleiren. For 500 dollar fikk han hele familien over til Hellas.

Han bekrefter at stemningen på tyrkisk side er panisk, fordi folk vet at flere europeiske land har valgt å stenge sine grenseoverganger. Denne kunnskapen har ikke afghanerne.

– De har ikke peiling på hva som foregår i Europa, men de vil dra så fort som mulig. Mange frykter også IS. Folk dør, sier han.

«Er vi sikre nå?»

Firebarnsmoren Ragnhild Abrahamsen (33) er utdannet sosionom og arbeider til daglig på psykiatrisk avdeling i Stavanger. Den siste uken har hun imidlertid vært en av mange frivillige som har tatt imot flyktninger som Mohammedi og familien hans.

– Jeg ble kvalm av å sitte hjemme og klage på at ingen gjør noe med det som skjer i Europa for tiden, og de banale diskusjonene om hvor mange flyktninger vi skal ta imot i Norge, sier hun til Dagen.

Abrahamsen har hatt noen sterke opplevelser i løpet av tiden på Lesbos, men hun har klart å distansere seg fra det følelsesmessige og konsentrere seg om oppgavene. Noen ting er allikevel vanskelige å glemme.

– Det var en båt som lå midt ute på havet mellom Tyrkia og Hellas. Det gikk så vidt an å se den. Jeg hørte bare skrikene fra menneskene om bord, sier hun.

Hun lister opp noen sitater fra båtflyktninger som akkurat har fått fastland under beina etter flere timer på havet.

«Er vi sikre nå?»

«Hvilket land er vi i?»

– Det første disse menneskene trenger er et smil, sier hun.

– Som natt og dag

Abrahamsen sier hun er glad for at det bare er en dag til hun skal reise hjem.

– Hver dag her føles som en uke, sier hun.

Hun forstår at enkelte nordmenn kan ha vanskelig for å skjønne at mennesker som tar selfies med smart-telefonene sine og utstråler rikdom kan være flyktninger i nød. Selv har hun hatt noen ganske så absurde erfaringer.

– Og de aller mest velstående jeg har møtt var klare på hvor de skulle: Til Norge.

– Det er ekstra vanskelig å fortelle denne typen flyktninger at i natt skal dere sove ute.

– Men så har du flyktninger som er tydelig preget av situasjonen. De har skuddskader og bærer preg av traumatiske opplevelser. Det er som natt og dag.