FRED: Han var overbevist om at
...
FRED: Han var overbevist om at kristendommen ikke kunne forsvares rasjonelt. – Når jeg kunne bli kristen kan hvem som helst bli det, sier Curt Rolleri. Foto: Jonas Adolfsson
Curt Rolléri gikk fra skråsikker ateisme til kristen tro
Del
Den radikale kursendringen overrasket både Curt Rolléri og hans omgivelser. Gud sto ikke på agendaen i hans barndom. Heller ikke i voksenlivet var det plass til Gud.

– Jeg har alltid vært en trofast ateist, sier Curt og legger til at det ikke bare var kristen tro han avviste. Også UFO-fenomener, nyreligiøsitet og andre religioner ble kvernet til smuler i hans rasjonelle kjøttkvern.

Han levde bra i sin ateisme. Han kjente hverken på tomhet eller noen eksistensiell krise.

Tvert imot. Psykiateren trivdes med livet, jobben og familien.

– Jeg kan ikke si at jeg savnet noe som helst, helt ærlig, sier Rolléri.

LES: - Slapp av, jeg skal ikke be for deg

Rolig og rasjonell

Han snakker rolig og framstår akkurat så rasjonelt som man kan forvente av en psykiater.

Curt Rolléri forteller hvordan hans grunnfestede ateisme begynte å sprekke opp en anelse på slutten av 90-tallet. Det skjedde i forbindelse med en jobbreise til Israel .

Han passet da på å gå langs Via Dolorosa , veien som Jesus skal ha vandret fram til sin egen henrettelsesplass. For Curts del var vandringen en ren turistattraksjon.

– Er jeg i Paris , tar jeg turen opp i Eiffeltårnet , er jeg i Jerusalem så må jeg besøke Klagemuren og gå Via Dolorosa, forklarer han.

Men ved en av stasjonene langs lidelsens vei ble han overveldet av en merkelig følelse. Og Curt stoppet opp.

– Det var en følelse av fred og ro, og den var helt ny for meg.

Men neste morgen hadde han ristet opplevelsen av seg. Og snart var han tilbake i Sverige der kona Marianne ventet på ham.

Alphakurs

Marianne var skikkelig sugen på åndelige opplevelser, ifølge psykiateren. Hun pleide å gå på seanser og oppsøkte New Age -miljøer. Da et vennepar inviterte ekteparet med på Alphakurs i Hagakyrkan i Sundsvall var ikke Marianne sen om å takke ja.

Ut fra taktiske hensyn lot Curt være å protestere.

– Jeg tenkte at jeg kunne være med på kurset og stille noen vanskelige spørsmål, sier Curt, som var overbevist om at han ville vinne enhver debatt.

Han smiler når han tenker tilbake og forsikrer at det ikke var snakk om noen lengsel etter Gud.

På kurset lyttet den erfarne psykiateren høflig på forelesningene. Litt skuffet måtte han notere at det faktisk var en viss logikk i de kristne resonnementene.

– At det skulle være logisk var det viktigste for meg, forklarer han.

LES: - Religionsfrihet også for ateister

Ble lydhør

Men når det ble tid for spørsmålsrunden var Curt på offensiven. Kurslederne ble stilt til veggs av den slagferdige kursdeltakeren, blant annet med det klassiske spørsmålet om hvordan en god Gud og verdens lidelser kan eksistere samtidig.

– Der fikk jeg kanskje ikke noe ordentlig svar, sier Curt, som på tross av det fortsatt var lydhør for innspillene som kom. I følge ham selv var grunnen til det at ingen prøvde å tvinge ham i en spesiell retning.

– De forsøkte ikke å motbevise det jeg sto for. De bare refererte hva som står i Bibelen .

– Jeg vil døpes

Da Alphakurset var slutt valgte Curt å melde seg på fortsettelseskurset, det såkalte Betakurset. Halvveis i det kurset slapp han bomben: I sommer skal jeg la meg døpe.

– Jeg hadde godtatt teorien, sier han med henblikk på den kristne troen.

– For meg føltes det logisk at det finnes en Gud som sørger for at universet og alt det fantastiske i det fungerer, forklarer han.

I Curts tilfelle lå beslutningen utelukkende på et intellektuelt plan. Noen overveldende følelser var det ikke snakk om. Men å tro at Jesus er Guds sønn, at han døde på et kors og senere sto opp igjen, det kunne Curt gå med på.

Tverrvending

Den skråsikre ateisten, mannen som alltid krevde gode argumenter for å ta noen avgjørelser, hadde dermed snudd 180 grader. Han ble døpt i 2005. Det skjedde i et fjellvann i nordre Jemtland der Curt ofte hadde vært og fisket.

Iført våtdrakt og med familie og venner som vitner, ble han døpt i det iskalde vannet. Han forteller også om hvordan solen, etter å ha vært usynlig et par dager, plutselig dukket fram fra skyene.

– Den skinte ned på oss da vi gikk ut i vannet og da jeg ble døpt. Det varte i 30 sekunder og etterpå skinte ikke solen mer den dagen, forteller Curt, svært fascinert.

– Om man skal snakke om tilfeldigheter, så var det en mikroskopisk liten sjanse for at solen skulle titte fram på dem måten. For meg var dette selvsagt en hilsen fra Gud, sier den tidligere ateisten med en barnslig glede.

Sint på Gud

Han og Marianne begynte å gå på gudstjenester i Hagakyrkan i Sundsvall. Men i 2009 ble Marianne rammet av kreft. Rett før hun døde bestemte hun seg for at også hun ville la seg døpe.

– Hun ble døpt i sjøen her nede, sier Curt og peker ut gjennom vinduet mot en formidabel naturscene i det solen er i ferd med å gå ned over det lille skogsvannet.

Konas død ble en prøvelse for Curts tro. De hadde jo bedt til Gud om helbredelse for henne, og nå var Curt skikkelig sint på Gud.

– Jeg kjente meg sveket av ham og følte at jeg trengte noe mer for at min tro skulle holde gjennom denne prøvelsen, forklarer han.

Den hellige ånd

I den situasjonen valgte Curt å prøve å få bekreftelser på Den hellige ånd, den tredje personen i Guddommen som Bibelen beskriver som «hjelperen».

Fram til da hadde Curt nøyd seg med å tro på Gud Fader og Gud Sønnen, Jesus Kristus. I flere gudstjenester ba han om forbønn for å bli fylt av Den hellige ånd. Den siste gangen var på en lovsangskonferanse i Örnsköldsvik.

– Da kom Den hellige ånd over meg. Det var så sterkt at først ikke klarte å reise meg fra benken jeg satt på. Jeg gråt, ikke av sorg, men fordi det føltes så bra.

Etter det har Den hellige ånd vært nettopp den hjelperen som Curt hadde lengtet etter.

– Før dette hadde troen utelukkende handlet om logikk for meg. Men nå har jeg fått oppleve at den kristne troen også inneholder kraft og styrke, forteller han.

Fantasi og virkelighet

Tidligere hadde hav avfeiet dette som fantasi. Men nå vet han at det er virkelig.

– Gud er så stor og når vi blir fylt av hans kraft er det ikke så rart at vi reagerer på ulike måter, ved for eksempel å gråte eller le.

Skeptikeren Curt Rolléri har snudd helt om. Ikke bare tror han på Jesus, han elsker ham og har fått kjenne hans kraft.

I Hagakyrkan er Curt engasjert i frivillig arbeid. Han er med i ledelse, men er også forbeder, møtevert og møteleder. Hver uke møter han sin egen «Voksegruppe», syv gode kristne venner som møtes i hverandres hjem. Det serveres kaffe og kaker, de støtter hverandre, leser Bibelen og ber sammen.

Curt elsker det.

Indre trygghet

– Hva er du har i dag som du ikke hadde tidligere?

– Framfor alt har jeg fått en ro og en fred, en indre trygghet som jeg savnet tidligere.

Curt underslår ikke at livet kan by på opp- og nedturer, også for kristne. Men forskjellen mellom nå og før er at han nå har en adresse han kan bringe sine frustrasjoner til.

– Jeg kan prate med Gud når som helst, og jeg vet at han hører og handler.

– Kristendom handler om en relasjon, påpeker han.

– Det er det som er selve kjernen med å være kristen, at jeg har direkte kontakt med vår Herre.

– Har du noen råd til den som ennå ikke har tatt imot Jesus, del den som kanskje nettopp er ateist?

– Gå på et Alphakurs. Men ikke for at du skal bli kristen, bare for å høre hva kristen tro egentlig handler om. Jeg tror at nesten alle som har gått et Alphakurs er positive etterpå. Også de som ikke er blitt kristne.

En ting er han inderlig overbevist om etter sin egen helomvending: Om han kunne bli en troende kristen, så kan hvem som helst bli det.