BIBELEN: Professor emeritus ve
...
BIBELEN: Professor emeritus ved Menighetsfakultetet, Oskar Skarsaune, mener en nylesning av Bibelen er nøkkelen til å forstå hvordan evolusjon og kristen tro skal forholde seg til hverandre. Foto: Eivind Algrøy
– Jeg er blitt en biblisist
Del
Oskar Skarsaune mener det kan bli for mye begreper og for lite bilder i kristen tenkning.

Det var under et foredrag om evolusjon og tro på NLA Høgskolen Bergen at teolog og professor emeritus Oskar Skarsaune kom med den uventede annonseringen. Biblisisme er vanligvis brukt som en negativ karakteristikk av det som anses som trangsynte, bokstavtro bibellesere. Når Skarsaune setter seg selv i den båsen legger han imidlertid noe litt annet i det.

– Slik som skapelsestekstene har blitt forstått og tolket i mye tradisjonell kirkelære så er problemene betydelige, medgir han. Men han sier at om en ser på dem med friske øyne, informert av evolusjonsteorien, så blir problemene mindre.

– Det er min umiddelbare opplevelse, sier professoren.

Debatten

I foredraget utforsket Skarsaune hvordan kristne forholdt seg til Darwins teorier både før, under og etter utgivelsen av verket «Artenes opprinnelse». Og slik det gjerne er i polariserende spørsmål har ettertiden forstått dette i lys av tolkning av enkelthendelser. En slik hendelse i et visst vitenskapelig selskap har hatt en stor påvirkning, forteller Skarsaune.

Oskar Skarsaune. Foto: Privat

Det var The British Association of the Advancement of Science som hadde trommet sammen til møte. Det var egentlig en amerikaner som skulle forklare den siste tids utvikling i Europa når det gjaldt artenes opprinnelse, men det som stjal showet for ettertiden var en replikkutveksling som etter sigende fant sted mellom Oxford-biskop Samuel Wilberforce og Darwin-representanten Thomas Henry Huxley.

Biskopen kom med en bemerkning om at Huxley fikk snakke for seg selv når han sa at det ikke gjorde noen forskjell for en mann om hans forfedre var aper. Huxley skal ha parert elegant med at det var en større skam å være i slekt med en mann som gikk løs på vitenskaplige spørsmål uten innsikt.

– Saklighetsnivået på begge innlegg kan diskuteres, men toneangivende gjengivelser forteller at hele forsamlingen brøt ut i latter og biskopen satte seg ned. Han ble latterliggjort og tapte debatten, forteller Skarsaune.

Ingen argumenter

I ettertid har dette blitt stående for mange som erkescenen på hvordan kristne forholdt seg til Darwins teorier. Kristne hadde ingenting av saklig vekt å komme med. Men Skarsaune forteller at Darwin selv er et eksempel på en vitenskapsmann som ikke anså skapertro og vitenskap for å være uforenlige.

– Han bidro ikke på noen måte i denne type polariserte og latterliggjørende debatter. Selv skrev han om Wilberforce sin anmeldelse av «Artenes opprinnelse» at den var uvanlig intelligent og at den pekte på vanskene ved teorien, forteller teologiprofessoren.

LES: Plan og spontanitet hos pinsens bestevenner

Han mener at Wilberforce i realiteten bidro med en holdning om at det kun var vitenskapelige argument som gjaldt i møte med Darwins teorier. Han ville ikke bruke Skriften som argument. Biskopen var briefet av en av datidens store biologer, Richard Owen, som stod for et annet syn på artenes opprinnelse.

– Han hadde altså konsultert en vitenskapelig autoritet.

Darwin

MF -professoren nevnte flere eksempler på kristne teologer som stod frem og støttet utviklingslæren som fullt ut forenlig med Bibelens skapelsesberetning. Den britiske professoren og presten Charles Kingsley var venn av Darwin, og de to brevvekslet.

Kingsley mente at det var en vel så nobel tanke at Gud har skapt urformer med potensial til utvikling i seg, som at Gud grep inn med spesielle skapelsesakter på noen steder i historien.

Darwin merket seg og var opptatt av støtten fra en del teologer, forteller Skarsaune. I et etterord til Artenes opprinnelse skriver Darwin at han ser en storhet i at livet ble pustet inn i noen former, eller en, og så har utviklet seg.

– Legg merke til hvor uanstrengt Darwin bruker uttrykket «Skaperen pustet inn». Det ser ikke ut som om Darwin har noen problemer med å forene teisme med evolusjon. Når det gjelder gudstro sa han at han har vaklet en del. Men han var aldri ateist.

Skarsaune tror problemet for Darwins gudstro oppstod i møte med evolusjonsmekanismenes brutalitet. Det ble vanskelig å forene dette med troen på en god skapergud.

– Det gjorde at han hadde problemer med å helhjertet skrive seg inn som teist, sier Skarsaune.

Hele skapelsen

Wilberforce avviste altså utviklingsteorien med utgangspunkt i andre vitenskapelige posisjoner. Kingsley og Darwin mente de var forenlige med en teistisk forståelse av skaperverket. Den amerikanske botanikk-professoren Asa Gray var en annen kristen som støttet Darwins konklusjoner. Gray hadde forsynt Darwin med botaniske prøver og var en av de få innvidde før Darwin publiserte sitt hovedverk.

LES OGSÅ: – Senket terskelen til Guds hus

Gray skrev i 1960 at i stedet for å plassere Guds skaperhandling inn i huller i rekken av hendelser, burde man plassere hans skapende akt i den helhetlige skapelsesakten, fordi Gud hadde gjort naturen i stand til å bringe frem nye livsformer. Dette koblet han med hvordan kristne anser hvert barn for å være skapt av Gud, til tross for innsikten vi har i hvordan det hele foregår.

Fra USA

Det var dette synet som ble adoptert av teologiske tungvektere som James Orr og Benjamin Warfield, som var sentrale i artikkelserien «The Fundamentals» som ved starten av 1900-tallet skulle sette det evangelikale skapet på plass igjen etter lang tid med liberal påvirkning.

– I 1921 hadde heller ikke Ole Hallesby noen problemer med evolusjonslæren. Han bejaer den, med et lite forbehold ved menneskets skapelse fordi han ser at her er det mye på spill. Bortsett fra det har han ingen problemer med evolusjon, sa Skarsaune og stiller det retoriske spørsmålet:

– Så hvor kommer denne forbitrede motstanden fra når slike tungvektere ikke hadde noen problemer med evolusjonsteorien?

Selv mener han at svaret er adventister og dispensasjonalister fra USA som av forskjellige grunner hadde behov for å datofeste verdens tilblivelse. Han mener også at en fotnote i King James Bible kan ha vært viktig. Den setter nemlig verdens skapelse til natt til 23. oktober 4.000 år før Kristus.

– Det ble betraktet som den normative lesning, sier Skarsaune.

Han mener altså at et nytt blikk på tekstene kan hjelpe til med å løse opp i det som kan se ut som en uløselig konflikt mellom Bibelens tekster og vitenskapens teorier.