OVERTAKELSE: Francois represen
...
OVERTAKELSE: Francois representerer en gjennomsekularisert europeer som faktisk ikke er i stand til verken å innse eller langt mindre møte utfordringen den muslimske maktovertakelsen representerer, skriver Tarjei Gilje. På bildet ser vi forfatter Michel Houellebecq. Foto: Albert Gea
Når Frankrike blir islamisert
Del
Det er på høy tid å snakke mer presist om religion enn å late som om alt er én og samme sak.

Underkastelse. Foto: Bokomslag
Anmeldt bok:

Tittel: Underkastelse

Forfatter: Michel Houellebecq

Forlag: Cappelen Damm

Utgivelsesår: 2015

Antall sider: 265

Den franske forfatteren Michel Houellebecqs roman «Underkastelse» har de siste månedene vært gjenstand for mye debatt.

Boken ble utgitt samme dag som redaksjonslokalene til Charlie Hebdo i Paris ble angrepet. Samme dag prydet en tegning av nettopp Houellebecq også forsiden av bladet.

Når den norske utgaven nå er kommet, har blant andre SV-nestleder Bård Vegar Solhjell beskrevet den som en påminnelse om hvor viktig det er å kjempe for politikken som en fortsatt sekulær arena. Men det er ikke den eneste mulige tolkningsrammen for denne boken.

Husmor-renessanse

Underveis i lesingen har jeg flere ganger spurt meg selv hva slags bok dette egentlig er. Svaret på det spørsmålet er i dette tilfellet ganske avgjørende for hvordan man forstår den. For hvis «Underkastelse» er ment som et gjennomført seriøst forsøk på å beskrive et mulig fremtidsscenario, bærer beskrivelsene med seg flere store svakheter.

Jeg kan blant annet vanskelig se for meg at europeiske kvinner på bred front vil finne seg i å bli nærmest bortvist fra høyere utdanning, og langt på vei også fra det alminnelige arbeidslivet, og ført tilbake til en tradisjonell husmorrolle, hjulpet av kraftige statlige subsidier. Jeg kan heller ikke se for meg at europeiske akademikere vil finne seg i å måtte konvertere kollektivt til islam uten nevneverdige protester. Men jeg tror heller ikke det er slik Houellebecq har ment at vi skulle lese denne boken.

Gang på gang leker han med språket, med bilder og ord. Han skriver at «Mannens kjærlighet er ikke annet enn takknemlighet for gitte nytelser», han harselerer lett med den moderne hangen til sushi, han beskriver nærmest lett sarkastisk et samlivsmønster hvor to mennesker først i 50-60-årene egentlig er interessert i å flytte sammen, omtrent når interessen for mat blir større enn interessen for sex.

Muslimer til makten

Spørsmålet blir så om hele boken skal forstås som satire, eller om det også er snev av alvor inne i bildet. Og det oppfatter jeg at det er. Selve grunnkonseptet, hvor muslimer kommer til makten i et tradisjonsrikt europeisk land ved hjelp av den politiske venstresiden, for å holde de radikale høyrekreftene unna, er ikke det mest utenkelige. Og det er heller ikke helt uten hjemmel i virkeligheten å lure på om europeernes religiøse fremmedgjøring har svekket evnen til å innse de kulturelle og politiske konsekvensene av å gi islam en større plass i samfunnslivet. Men hvilken islam er det vi eventuelt vil se utfolde seg i Europa om noen tiår? Det vet ingen av oss.

Ensomt liv

Bokens hovedperson, litteraturviteren og universitetslæreren Francois, befinner seg midt i 40-årene. Han er enebarn, uten kontakt med foreldrene som også dør med relativt kort tids mellomrom. Han har egentlig ikke noen venner, men innleder mer eller mindre årlig forhold til nye studiner. Interessen for å etablere varige forbindelser har foreløpig ikke overgått trangen til å utforske.

Fra et kristent ståsted fremstår Francois som en lett karikert utgave av en slik europeer som har mistet fotfestet og trenger å møte den Gud som forfatteren Joris-Karl Huysmans – Francois’ faglige spesialfelt – møtte. Francois befinner seg midt i en forsåvidt vellykket akademisk karriere, men lever et ensomt liv. Når så den muslimske maktovertakelsen kommer, er han mer mottakelig for nye impulser enn han kanskje hadde trodd.

Sporene skremmer

Islamiseringen skjer selvsagt såpass gradvis at de kraftigste varsellampene unnlater å ringe. Og det er ikke noe sharia-styrt Frankrike vi møter i denne boken. Men de samfunnsendringene som blir beskrevet, er likefullt dramatiske. Og i et Frankrike hvor de innbyrdes spenningene har truet med å føre landet ut i borgerkrig, blir forandringene gjennomført til tankevekkende lite motstand.

70 år etter andre verdenskrig skremmer fortsatt de høyreekstreme sporene i vår egen relativt nære fortid. Når uroen i det franske samfunnet tiltar, vil derfor både politikere og media bidra til at konfliktene ikke eskalerer. Da fremstår tross alt den vennlige Mohammed Ben Abbes, leder av partiet Muslimsk brorskap, som et langt mindre fryktinngytende alternativ.

Det er for øvrig verdt å merke seg at Houellebecq flere ganger understreker hvordan det negative forholdet til Israel og jødene absolutt blir opprettholdt av Muslimsk brorskap. Her stikker antipatiene dypere enn forsøkene på å fremstå moderat.

Verdivalg

Jeg leser også «Underkastelse» som en kritikk av den generasjonen forfatteren selv vel må kunne sies å tilhøre, nemlig 68-erne. Et sted i boken blir de beskrevet som «utdøende progressive mumier, sosiologisk blodfattige, men trygt plassert i medienes elfenbenstårn, hvorfra de ennå var i stand til å slynge ut forbannelser over tidens elendighet og den kvalmende stemningen som bredte seg ut over landet.» Ikke sånn å forstå at dette uten videre er forfatterens egen oppfatning, men tidligere på samme side lar han en av karakterene påpeke at Ben Abbes, altså den muslimske partilederen, hadde forstått «at valget ikke ble avgjort på økonomiens felt, men på verdienes. Det er ikke minst der Muslimsk brorskap møter for lite motstand.

Mangler språk

Hvis jeg skal prøve å oppsummere, og det med fare for å tolke boken i overkant velvillig fra mitt eget utgangspunkt, kan budskapet i «Underkastelse» forstås slik: Francois representerer en gjennomsekularisert europeer som faktisk ikke er i stand til verken å innse eller langt mindre møte utfordringen den muslimske maktovertakelsen representerer. Visst har han kunnskap. Men den er likevel utilstrekkelig. Han mangler et språk, et begrepsapparat, for å forstå hva det er som skjer.

Moralsk kompass

Noen har prøvd å lese denne boken som nok en bekreftelse på at all religion må ut av samfunnslivet. Sludder. Det er på høy tid å snakke mer presist om religion enn å late som om alt er én og samme sak.

Boken er snarere en beskrivelse av hvor svakt menneskene står når de mister et verdimessig fundament utenfor seg selv. Francois’ moralske kompass har blitt svekket av hans egen samtid. Bare det å påpeke dette vil for en del bli oppfattet som utidig moralisering. Dermed blir poenget presis bekreftet. Men hans akademiske karriere gjør ham ikke lykkelig. Seksuell utfoldelse uten forpliktelse gir heller ikke mer enn forbigående glede.

Muslimsk brorskap bygget seg opp med en forståelse av at «den som kontrollerer ungene, kontrollerer fremtiden, punktum». Det viktigste punktet, ja, det eneste virkelig viktige punktet, i deres politiske program, handlet derfor om oppdragelse. Og siden vi så nødig vil politisere familien i våre dager, får de gjennomført sitt religiøst-politiske program lettere enn noen kunne ane.

bård vegar solhjell,charlie hebdo,europa,frankrike,islam,joris-karl huysmans,michel houellebecq,paris,sharia,underkastelse