Ingen samtale om hva som er sant
De forenes i troen på at troens innhold har lite å si i praksis – så lenge man respekterer hverandre og har et godt fellesskap.
En brevveksling kan faktisk bli en spennende bok. Særlig når ulike meninger og livssyn brytes mot hverandre med ærlig vilje til å blottlegge egne erfaringer, tanker, tvil og følelser.
Boka «Presten og ateisten» er nettopp utkommet med to forfattere.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Didrik Søderlind er rådgiver i Human-Etisk Forbund og redaktør for tidsskriftet Humanist. Han er ateist. Men ikke av typen Richard Dawkins, som forkaster all religion som skadelig overtro.
Søderlind har skrevet boka Kristen-Norge: En oppdagelsesreise (2010). Han liker å utforske det religiøse landskapet. Sammen med gode venner driver han klubben Kjettersk Kjeller, som arrangerer akademiske foredrag om det obskure og okkulte.
Felles interesser
Stian Kilde Aarebrot har vokst opp som pinsevenn. Nå er han prest og daglig leder av nettverket Substans, som ønsker å omsette kristen tro til handling. Han er sentral i menigheten Sub Church i Oslo, der han etablerte Sub Scene, menighetens konsertsal med vekt på rock og ekstrem-metall. D
et er deres felles subkulturelle interesser som har brakt de to sammen som venner. Men livssynet skiller. Didrik bekjenner seg som ateist, Stian som kristen.
Leve uten å puste
Korrespondansen foregår over et snaut år. Det er umulig å lese brevene uten å bli engasjert. For begge bretter ut sine tanker, men også sitt privatliv – dette er jo blitt en motesak i vårt Se og Hør-pregede facebooksamfunn.
De to utfordrer også hverandre. Didrik lover å be i to uker, Stian lover å la være.
Eksperimentet faller som ventet dårlig ut. Å be til en gud man ikke tror på, er ingen bønn.
Å være kristen uten å be, er som å leve uten å puste.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Didrik blir utfordret til å skrifte. Og gjør det. Men hva er egentlig et skriftemål uten tro på en Gud som kan tilgi?
Begge gir uttrykk for tvil på egen tro. Men begge er enige om at de har landet på en tro som fungerer godt for dem selv. Slik kan de respektere hverandre og være gode venner.
Objektivt
Under lesningen blir jeg slått av at samtalen deres føres innenfor en felles postmoderne diskurs. Det innebærer at sannhetsspørsmålet er lite interessant.
Dialogen dreier seg ikke om det jeg tror er objektivt sant. Det greier seg lenge om livssynet mitt fungerer godt for meg selv og skaper fellesskap med likesinnede.
Didrik er ingen dogmatisk ateist som fornekter alt som ikke kan dokumenteres ved naturvitenskapen.
Perifer plass
Stian fremstår også som ganske frigjort fra kirkens lære.
Bibelen lærer at det ikke finnes frelse utenom troen på Jesus Kristus. Likevel har Kristus en helt perifer plass i dialogen. Betydningen av Jesu soningsdød og oppstandelse er ikke tema. Samtalene dreier seg ikke om frelse og fortapelse.
Stian skriver at han tviler sterkt på at vi skal havne på forskjellige steder etter døden. Stian tror at kristne og muslimer tror på samme gud. Han ser Jesus som et forbilde og vil at alle skal oppleve seg anerkjent og verdsett. Han tror på Bibelen som rettesnor for livet, skriver han.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Men ekteskap mellom homofile synes han er helt i orden. For menneskene som skrev Bibelen, var barn av sine tider, kan vi lese. Inntrykket blir at Stian velger å tro det i Bibelen han er enig i og legger til side det han ikke kan svelge.
Terapeutisk kirke
Didrik lurer på om det å ha en tro eller et livssyn er en slags mestringsstrategi og om gudstjenesten er en slags gruppeterapi.
Jeg er redd for at denne karakteristikken treffer den postmoderne kirken ganske godt. Langt på vei er kirken blitt en terapeutisk institusjon som gir hvert individ trøst til å leve sitt eget liv med god samvittighet. Det finnes ingen bred og smal vei. Gud er en kjærlig gud som er snill og ufarlig for alle.
Ingen konfrontasjon
Der dette er utgangspunktet, vil forkynnelse til frelse og omvendelse være et fremmedelement.
Boka «Presten og ateisten» er ingen konfrontasjon mellom tro og vantro, ingen samtale om hva som er sant. Den gjengir en dialog mellom to postmoderne individer.
På en måte representerer de to ulike tradisjoner. Men de forenes i troen på at troens innhold har lite å si i praksis – så lenge man respekterer hverandre og har et godt fellesskap.
I så måte avspeiler de den rådende tidsånden.
