Den sympatiske sosialist

Kunne SV-leder Audun Lysbakken passet inn på et norsk bedehus?

Fortellingen om den barmhjertige samaritan er en av Jesu mest kjente. Noe av poenget med historien er overraskelsesmomentet i at det var nettopp samaritanen som hjalp den skamslåtte mannen som var på vei fra Jerusalem til Jeriko. Ordene barmhjertig og samaritan hørte ikke uten videre naturlig sammen i jødiske ører. For en del konservative kristne vil kanskje en omtale av SVs leder som en sympatisk sosialist klinge omtrent like overraskende.

Men jeg har lest Audun Lysbakkens bok «Frihet sammen» med stor interesse. Her er definitivt ting å henge seg opp i, og det er ingen grunn til å vente noe ras av konservative kristne velgere i SVs retning. Men det er interessant å lese Lysbakkens bok med utgangspunkt i norsk lavkirkelig kristendom. For her er flere fellesnevnere enn man ser ved første øyekast. En ting er at KrF og SV har sammenfallende interesser i både klima-, fattigdoms- og flyktningpolitikk, som Lysbakken påpeker.

Idealisme

Mer grunnleggende er likevel den beundringsverdige idealismen som SV-lederen demonstrerer. Han snakker om at vi står overfor en miljøkrise, men savner en miljøbølge. Han etterlyser en Churchill som kan fortelle oss at nå er det alvor. Og han snakker om behovet for en global dugnad, for å møte det som gjerne blir kalt vår tids største utfordring. Bare smak på ordene: global dugnad. Det kreves en betydelig optimisme for å tro på noe slikt.

Audun Lysbakken er 37 år, og har ledet SV siden 2012. Det har ikke vært noen enkel oppgave. Hans egen avgang som statsråd ble en trist affære, og bidro ikke til å gjøre partilederoppgaven lettere. Men Lysbakken bærer med seg en dyptfølt overbevisning og et sterkt ønske om å gjøre det rette. Selv om trendene i tiden til de grader går imot ham. SV er et parti i krise, og det er for øyeblikket lite som tyder på noen dramatisk forbedring. Men Lysbakken holder stand. Han er ydmyk og åpen på egne vegne, og erkjenner at SVs nedgang de siste årene blant annet skyldes partiets egne strategiske valg.

Bøker i denne sjangeren vekker ikke alltid så stor oppmerksomhet. Lysbakken presenterer ingen sensasjonelle tanker her, men har ønsket en mulighet til å forklare resonnementene sine i en litt større sammenheng. Det lykkes han godt med. I den løpende politiske debatten kommer vi ikke alltid forbi den slagordpregede retorikken. Det taper demokratiet på. Derfor er slike bøker verdifulle.

Alvorlig mann

Og Lysbakkens type politiker er interessant på flere måter. Uten videre sammenligning har jeg tenkt på Dagfinn Høybråtens bok «Drivkraft» fra 2012. Begge disse bøkene er preget av omfattende og solide begrunnelser, og av at forfatterne kun i små glimt slipper leseren nært innpå seg selv. Begge disse politikerne er faglig sterke på den måten at de inntar velfunderte standpunkter, og er i stand til å begrunne disse. Samtidig passer ingen av dem helt inn blant den typen politikere som alltid har en punchline på lur og som vegrer seg for å gå inn i debatter som innebærer politisk risiko. Lysbakken viser til at KrFs Knut Arild Hareide har de beste vitsene og Sps Trygve Slagsvold Vedum det beste humøret, mens SV-lederen selv er en mer alvorlig mann. Men bak Lysbakkens alvor skjuler det seg et varmt og bankende hjerte. Det er derfor han så gjerne vil få frem nyansene i sine politiske vurderinger, for å understreke at politikk ikke minst handler om å ta vare på de svakeste, på å bygge et mer rettferdig samfunn.

Sterk overbevisning

Lysbakken toner ned den mest ytterliggående venstreradikale retorikken, og forsvarer den pragmatismen som måtte til for at SV skulle gå i regjering. I sin tenkning er han likevel opptatt av idealene, hva som er det rette. Det er ikke minst her at tilnærmingen hans har flere fellestrekk med den vi kjenner fra lavkirkelig kristendom. Ingen som besøker norske bedehus jevnlig kan unngå å legge merke til at konjunkturene på mange måter peker i gal retning. Men hvis overbevisningen er sterk nok, lar man seg ikke knekke av dette. Snarere enn å gi opp, ønsker man da å arbeide enda hardere for å snu utviklingen. For det er så mye på spill.

Forandringsparti

Samtidig poengterer Lysbakken at det er lett å gjøre et lite parti enda mindre. I krisetider går det fint an å maksimere enhver uenighet og forklare nedgangen med at de andre fløyene ikke gjør nøyaktig det en selv mener de burde. Han påpeker også at «et parti som vil forandre, må mobilisere støtte til konkrete forslag, ikke luftige mål». Og noe av SVs berettigelse finner han i at de er et forandringsparti, mens Ap i større grad er et bevaringsparti. Kanskje en viss parallell til bedehusbevegelsens forhold til Den norske kirke?

På sitt beste er SV en viktig stemme på norsk venstreside. Mens pragmatismen fort kan komme til å trumfe idealene, vil SV strekke seg lenger for å holde fast ved de løsningene de mener er bedre. Man kan være uenig med partiets politikk, men det er noe fascinerende med standhaftigheten.

Intoleranse

Nå skal det også sies at Lysbakken snakker om SVs angrep på «intoleranse i religiøse miljøer». Her er vi ved noe av det mest grunnleggende paradokset i selve tenkningen. For mens Lysbakkens hovedtese i boken er at frihet fungerer best i fellesskap og at frihet uten fellesskap bare fungerer for de få, er han ikke spesielt uvillig til å fortelle de religiøse miljøene hvilke grenser denne friheten har. Det at kristne mennesker på informert grunnlag inntar et annet standpunkt enn ham når det gjelder synet på likekjønnede ekteskap, blir effektivt avskrevet som intoleranse. Han er kanskje ikke helt uten intoleranse selv?

Virkninger

Det er naturligvis mange flere sider ved Lysbakkens politiske tenkning som kunne vært nærmere omtalt. En litt overraskende uttalelse er den om at SV-lederen «synes oljeplattformer er vakkert». Det har vi vel ikke hørt ham si så ofte.

En av bokens mest treffende illustrasjoner handler om bier (!). For hvem av oss har kan egentlig vise til noe sterkt engasjement for bienes ve og vel? Men med eksempler fra både USA, Storbritannia, Italia, Sverige Norge og Kina viser Lysbakken hvordan sammenhengene i naturen er slik at nettopp bienes ve og vel har enorm betydning for oss alle. Så sammensatt er faktisk verden. Så sammensatt er også politikken. Og: så sammensatt er også teologien. Vi ser ikke nødvendigvis virkningene av et bestemt standpunkt umiddelbart. Derfor må vi øve opp evnen til å tenke helhetlig og langsiktig.

Ikke muslimsk flertall

Lysbakken er forresten også innom muslimene blant oss. En av de viktigste frihetskampene for de nye sosialistene handler om å ta vare på det store fellesskapet, herunder innvandrere. Lysbakken påpeker at det ikke finnes noen sammenheng mellom islamsk tro og høye fødselsrater. Han avviser at muslimene er på vei mot flertall i Europa, og at andelen muslimer i Norge kan bli omkring syv prosent i 2060. Ingen av oss kan naturligvis vite noe sikkert om dette, men tallene maner i hvert fall til en viss ettertanke.

Noe nytt

Det er ingen ting i denne boken som tyder på at Audun Lysbakken står den norske bedehusbevegelsen spesielt nært. Og han er altfor hederlig til å drive populistisk velgerjakt. Men det er noe i selve verdensanskuelsen som ligner. En erkjennelse av at oppgaven er vanskelig, men nødvendig. At det ikke er nok å slå seg til ro med det bestående, men kjempe for det man tror på. Lysbakken er ingen marxist, og han avviser marxismens politiske lovmessighet. Men når han snakker om en ny sosialisme, snakker han ikke om noe brudd med sosialistiske idealer. Derfor tillater han seg følgende appell til dem som en gang har stemt SV, men ikke gjør det mer: «Vi ber deg ikke komme tilbake, men om å være med på noe nytt.».