– Armenerne er et gjenoppstått folk

Hvor enn armenerne dro, var det første de gjorde å bygge kirke og skole. – Forfedrene våre dvelte ikke ved historien, de så fremover mot nye generasjoner, sier Paul Haidostian.

Han er president på det armenske Haigazian-universitetet i Beirut, en institusjon som er åpen for alle studenter, uansett nasjonalitet eller tro, men som opprinnelig ble grunnlagt for å tjene Libanons armenske befolkning.

For hundre år siden ble 1,5 millioner armenere drept under folkemordet i Tyrkia. Paul Haidostian er selv barnebarn av armenere som ble drevet på flukt og som klarte å etablere seg på nytt i Aleppo i Syria.

Les også: Druserne på flukt

Nå må mange armenere flykte igjen. Det armenske samfunnet i Syria er hardt rammet av borgerkrigen. For Haigazian-universitetets øverste leder er det en selvfølge å åpne dørene for studenter fra nabolandet, slik at de kan få en plattform å bygge fremtiden sin på.

Det er ikke tilfeldig at det nettopp er på dette universitetet, og hos denne presidenten, at studenten og gründeren Nazar Poladian, som vi skrev om i Dagen lørdag, har funnet sin base og sin mentor for nettverkene han nå bygger for syriske ungdommer. Når de unge flyktningene nekter å gi slipp på fremtiden sin, vinner det gjenklang hos den armenske akademikeren.

Vibrerende samfunn

President Paul Haidostian mener at kristne som i dag flykter fra Midtøsten, har ting å lære fra hvordan armenerne reiste seg igjen etter folkemordet.

– Ingen som så familiene sine bli drept og spredt i ørkenen under for hundre år siden, hadde trodd at vi som folk skulle overleve, men vi er et gjenoppstått folk, sier han og utdyper hva han mener:

– Hvor enn armenerne dro, så bygget de kirke og skole innen det var gått et par år. De oppfattet ikke seg selv som et folk man skulle synes synd på. De var opptatt av å gjenoppbygge samfunnet og investere i nye generasjoner, sier han og peker på hva som skjedde i Aleppo, Damaskus, Kairo og Athen.

– Innen 20 år var der blitt vibrerende, vitale samfunn. De var del av den lokale økonomien og kulturlivet. De fokuserte ikke på tapene, men på hvordan de kunne komme seg på beina igjen.

Han er overbevist om at kristne som i dag flykter fra Syria og Irak kan komme tilbake til livet på samme måte.

– Men da må de bygge nettverk og etablere nye samfunn, sier han.

Les også: Minst 80 fremmedkrigere har reist fra Norge

Advarsel

Haidostian mener det er viktig å lære av historien. Likevel er han sterkt kritisk til de som vil «fryse» minnet om gamlelandet og tvinge barna til å leve i fortiden.

– Hvis foreldre som kommer som flyktninger til Sverige, for eksempel, krever at barna skal leve slik de selv gjorde i gamlelandet, vil de miste barna sine.

– Barna blir lei av «kebabgreiene» til foreldrene.

Han tror noe av nøkkelen til suksess for armenerne i Libanon, var at barna deres raskt ble en del av det libanesiske samfunnet, samtidig som de tok vare på språket og troen gjennom armenske skoler og kirker.

– Ubetydelige brikker

Mange advarer mot at kristne i Midtøsten nå står overfor et nytt folkemord. Paul Haidostian er ikke enig.

– Det finnes riktig nok likhetstrekk mellom folkemordet og det som skjer i dag. Mennesker blir drept og jaget ut av landsbyene sine på samme måte.

Han gjenkjenner også fordommer som florerte for hundre år siden, og han registrerer at det fremdeles føres politikk som går ut på å degradere enkelte menneskers verdi, slik at massakrer blir «normalt».

Men motivene bak fordrivingen av kristne er ikke de samme som for hundre år siden. Haidostian minner om at fordrivingen av kristne under det osmanske riket var et hovedmål.

– Tyrkerne ville utrydde og fordrive armenerne fra landet, og dessverre lyktes de.

I dag mener han at det ikke er noe overordnet mål for de ulike opprørsgruppene å bli kvitt de kristne.

– Det skjer mer som en bieffekt.

– Hundre år etter folkemordet blir de kristne ansett som sekundære, som verdiløse detaljer. De er ubetydelige brikker i et stort spill, og er myke, ubevæpnede mål for opprørsgruppene.

– Det er ikke bryet verdt for stormaktene å beskytte dem. Derfor kan opprørsgruppene så lett ta over kristne landsbyer, og dette vil de fortsette med helt til de er kvitt alle som skiller seg ut, sier han.

Sørger

Paul Haidostian omtaler seg selv som en mann som sørger, og han sørger av flere grunner. Én av dem er at kristendommen blir utryddet fra det området der den hadde sin historiske og kulturelle opprinnelse.

– Kristendommen vil endres dramatisk hvis den østlige kristendommen forsvinner, for denne var en bro over til de første århundrer. Når denne broen kollapser, vil kristendommens karakter endres i hele verden.

Han sørger også fordi han er overbevist om at islam vil forandres til det verre, hvis muslimer i Midtøsten ikke lenger har kristne naboer.

– Dette vil endre hele den muslimske verden.

– Og ikke minst sørger jeg fordi de kristne må forlate denne regionen med ubeskrivelige lidelser. De drar ikke frivillig. De drar fordi de må, og de lider enorme tap, både menneskelig og materielt.

Et ødelagt samfunn

Igjen går samtalen tilbake til Aleppo, denne eldgamle og en gang så vakre byen som i dag er bombet sønder og sammen.

Han forteller om bestefaren som startet skole i denne byen. Bethel armenske skole ble grunnlagt av flyktninger fra Tyrkia på 1920-tallet.

– De begynte i ett rom og hengte opp gardiner mellom klassene.

– Skolen finnes fremdeles. Men hvis alle armenerne drar fra Aleppo, så mister vi også alt det min bestefar skapte. Skolen. Arkivene. Fotografiene.

For fire år siden var det 50.000 armenere i Aleppo. De hadde over 20 kirker og like mange skoler. I dag er de færre enn 7000.

– Det er et ødelagt samfunn. Og som de fleste kristne i regionen vet de ikke hvor de kommer til å befinne seg ett år frem i tid. Det er dette vi sørger over i dag.