Illustrasjonsfoto: Texaus1/CC/
...
Illustrasjonsfoto: Texaus1/CC/Flickr
Trygg i truende landskap
Del
Under Hans vern er vi trygge.

Jeg leste om en liten gutt som sammen med sin far var nødt til å gå over en bro uten rekkverk. Gutten sa: «Pappa, jeg er redd. Se de høye bølgene under oss!» Da sa faren: 
«Gi meg hånden din, da kan ikke noe skje.»

Gutten la da ­fortrøstningsfullt hånden sin i farens hånd, og dermed var frykten borte. 
Om kvelden måtte de igjen gå over broen. Denne gangen var det dessuten mørkt. «Pappa, jeg er redd nå også. Vannet under oss er så mørkt, og jeg kan høre bølgeslagene!»


Da tok faren den lille sønnen i armene og bar ham over. ­Gutten sovnet og våknet først neste ­morgen i sengen sin.

Slik er Gud. Under Hans vern er vi trygge, selv om vi ikke alltid opplever det slik. Han fører oss ikke alltid utenom det som skremmer. Av og til er vi nødt til å gå gjennom landskaper som virker uhyre truende. 
Men Han forlater oss ikke, og når vi kommer til det siste ferge­stedet, vil vi bli båret over om vi har lagt våre liv i Hans hender.

Tenk deg et skip. En nydelig båt! Du ser det fra det drar fra land og til det forsvinner i horisonten. Og du sier: Nå er det borte! Borte?! Nei, ikke borte. For det finnes en annen strand. Der sies det: – Nå kommer det! Og skipet er like fint som da det dro fra land, ja, det er grunn til å tro at det skinner med ennå større glans.