Illustrasjonsbilde: Fotolia
Illustrasjonsbilde: Fotolia
Skyldfri
Del
En dag skal alle som tror, finne vår plass i den store, hvite skaren. Vi vil stå sammen med millionene og synge om ham som kjøpte oss til Gud med sitt blod.

Augustins mor, Monika, møtte døden med frelsesvisshet. Likevel ble sorgen stor. Augustin skriver: «Tårene mine som jeg hadde holdt tilbake, lot jeg få fritt løp, og de fikk strømme som de ville.» Det lettet hjertet. Gud selv hørte ropet og så tårene hans. Og Gud foraktet ham ikke for det, skriver han.

Ved mors grav tenkte Augustin på hvordan hun tjente sin mann for til slutt å vinne ham for Gud. Men dette var ikke trøst nummer 1. For om anklageren (djevelen) trer fram i himmelen, hva har hun da å vise til? Gjerningene sine? «… ikke vil hun svare at hun er uten skyld, for den listige anklageren må ikke få gripe ­henne i en løgn … Men hun vil svare at all hennes skyld er tilgitt.» Jesus har betalt, og den betalingen holder. Ingen kan betale igjen det som han, som var uten skyld, har betalt for oss!

Ikke alle de trosforestillingene Monika hadde, var bibelsk forankret. Det var kanskje heller ikke Augustins. Men begge kjente de ham som ved sin død strøk ut det skyldbrevet, det som sto oss imot (Kol 2:14). Han naglet det til korset.

En dag skal alle som tror, finne vår plass i den store, hvite skaren. Vi vil stå sammen med millionene­ og synge om ham som kjøpte oss til Gud med sitt blod. I dette sangkoret vil vi også høre Augustins og Monikas røst.