Illustrasjonsfoto: Fotolia.com
Illustrasjonsfoto: Fotolia.com
Himmellengsel
Del
«Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig» (2Kor 4:18).

Året er 387. Et reisefølge er kommet fra Milano til Ostia ved elva Tiber. De er på vei til ­Nord-Afrika. Nå samler de ­krefter til sjøreisen. Augustin og mor Monika står ved et vindu vendt mot en vakker hage. Temaet de snakker om, er «det evige liv». Mor Monika er syk, men ­tankene er klare, og hun gir uttrykk for dem.

Augustin omtaler samtalen i en høystemt stil. «I samtalen­ vår kom vi til at den høyeste sanselige nytelse, selv i sin største jordiske herlighet, er for intet å nevne – og kan slett ikke sammen­lignes med – gleden i det evige livet.»

Så siterer han 1Kor 2:9: «Det intet øye så og intet øre hørte, det som ikke kom opp i noe menneskehjerte, det som Gud har gjort ferdig for dem som elsker ham …»

De lengtet hjem. Til Nord-Afrika? Ja. Men mest til det nye Jerusalem. De løftet blikket. De hadde ett ønske: Å nå fram. 
Monika døde på reisen. Sorgen var smertefull. Men minnet om hennes siste dager sto klart for Augustin.

Hun hadde et fast håp om evig frelse. Jesus tok imot henne i døden og hadde henne hos seg helt til oppstandelsens dag. «Vi har ikke det synlige for øye, men det usynlige. For det synlige tar slutt, det usynlige er evig» (2Kor 4:18).

Jesus, Takk at du har gjort det mulig også for oss å nå fram. Helt fram.