I GUDS HÅND: Et Guds barn er i
...
I GUDS HÅND: Et Guds barn er i Guds hånd. Hverken sykdom, aldring eller død kan rive oss bort derfra. Foto: Fotolia.com
Frelst, men ikke frisk
Del
Et Guds barn er i Guds hånd. Hverken sykdom, aldring eller død kan rive oss bort derfra.

Noen ganger er det herlig å være menneske. En trives på arbeidsplassen. Fryder seg over løvtrær i høstfarger. Kjenner glede ved fysiske utfordringer. Sprer bilder på facebook fra toppturer. Koser seg over smilende barneansikter i familie eller nærmiljø. Synger lovsanger i dusjen. Fryder seg over en god middag.

Og om hodepinen kommer, har en Paracet i medisinskapet.

Men overskriftens «ikke frisk» gjelder egentlig ganske mange. Du kan finne dem i alle aldre. Kanskje er du selv en av dem: På sykehus med en alvorlig diagnose. Eller hjemme, ventende på melding fra siste undersøkelse. Kanskje er du en ung student som prøver seg igjen – etter en psykose. Eller en bestefar som ikke lenger kan bo i sokkeletasjen. Er blitt flyttet til et sykehjem og havnet utenfor det pulserende livet. Innimellom kommer depressive tanker og mindreverdsfølelse. Samtale-emnene blir medisiner, behandling – eller minner fra gamle dager. Bak et ansikt som strammer seg opp, aner vi vemod. Tiden går, kroppsfunksjonene svekkes.

Også den som er forholdsvis frisk, kan merke dødskreftene i sin egen kropp. Ryggproblemer. Fordøyelsesvansker. Migrene. Svekket syn eller hørsel. Angst eller depresjon. Og årene går. Barna blir store. Snart tilhører en selv den eldste generasjonen. Slik er livets gang i dødens verden.

Jobs venner mente det var en individuell sammenheng mellom synder og sykdom. Også Jesu disipler tenkte i disse baner. Det ser vi av teksten om den blindfødte: «Rabbi, hvem har syndet, han eller hans foreldre, siden han ble født blind?»Jesus satte en effektiv stopper for slike tanker (Joh 9:2–4).

Likevel er det en generell sammenheng mellom synd og sykdom/død. Verden ble etter syndefallet lagt inn under «trelldom og forgjengelighet» (Rom 8:19–24). Menneskeslektens vei går uten unntak i en retning: Mot døden. «Men ikke frisk» er derfor en truende sky som hviler over hvert eneste menneske.

I et kunstverk av Jesus på korset oppdaget jeg noe underlig: Kunstneren framstilte Jesus som svært syk. Egentlig var det selvsagt der han hang med sine smerter. Men tankene mine gikk til Jes 53. Her beskrives den lidende tjeneren, han som bar våre synder og tok straffen for dem. Det var Gud selv som handlet med ham. Men teksten sier mer: Han bar våre sykdommer (Jes 53:4)! Jesus gikk inn i all vår nød – i en og samme frelsesaksjon. Den gjaldt både syndens skyld og syndefallets følger. Etter hvert som vi leser om oppfyllelsen av Jes 53 i NT, skjønner vi sammenhengen:

* Han kjøpte oss fri fra all fordømmelse for våre synders skyld. Ved troen på ham er vi frelst!

* Han forløste oss fra alle syndefallets følger. I håpet eier vi full helbredelse. Når det oppfylles, skal vi «dra med oss» hele skaperverket (Rom 8:21).

Derfor er Bibelens to siste kapitler fulle av jubel! Tilgivelsen for syndene eier vi her og nå, fullt ut . Helbredelsen for kropp og psyke skal vi få der og da, fullt ut . Alt blir glede og harmoni, takket være ham som engang bar våre synder og sykdommer opp på korsets tre.

Med sine helbredelser her på jorden foregrep Jesus Bibelens to siste kapitler! Slik er det også i dag når han helbreder syke som svar på bønn: Helbredelsen peker framover mot det som hele Guds menighet – enkeltvis og i fellesskap – skal oppleve.

Et Guds barn er i Guds hånd. Hverken sykdom, aldring eller død kan rive oss bort derfra. Heller ikke forfølgelser. Gud skal selv bevare oss trygt gjennom. «Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, din frelser …» (Jes 43:1–3). Som den siste skal stå fram på støvet.

O, la meg se ditt kors i dødens gys, 
driv mørket bort og vær meg livets lys. 
Da skinner morgenrøden på min vei. 
I liv og død, o Herre, bli hos meg!

Og nå, så sier Herren, som skapte deg, Jakob, som dannet deg, Israel: Frykt ikke! Jeg har gjenløst deg, kalt deg ved navn, du er min. Når du går gjennom vann, er jeg med deg, og gjennom elver, skal de ikke overskylle deg. Når du går gjennom ild, skal du ikke svies, og luen skal ikke brenne deg. For jeg er Herren din Gud, Israels Hellige, din frelser. Jeg gir Egypt til løsepenge for deg, Etiopia og Seba gir jeg i ditt sted.

Jes 43:1–3