Illustrasjonsfoto.
Illustrasjonsfoto. Foto: Fotolia
Fariseeren inne i meg
Del
Bots- og bønnedag innbyr til alvor og ettertanke. Ja, den innbyr til omvendelse.

Omvendelse harmonerer dårlig med en kultur hvor det er greit å si «unnskyld for at du ble lei deg.» Omvendelse innebærer erkjennelse av mitt eget ansvar, av min egen skyld.

Ellers er det ikke noe å vende seg om fra. Spørsmålet er ikke først og fremst hvilke følelser min neste har som resultatet av noe jeg har sagt og gjort. Det viktigste spørsmålet er om jeg har gjort noe galt. Og det har jeg, rett som det er.

Men vi trenger egentlig ikke teologi for å forstå at vi alle er feilbarlige mennesker. Selv med et minstemål av alminnelig selvinnsikt vet vi alle at vi fra tid til annen, og sannsynligvis oftere enn vi liker å innrømme, begår urett mot Gud, mot vår neste, og mot oss selv. Da er omvendelse den rimelige responsen. Men omvendelse kan sitte langt inne.

«Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen.» Slik lyder det i det første verset i morgendagens prekentekst. Hvem tenkte han på? Sikkert noen andre. Men nei, han tenkte nok på deg og meg. Fariseerne er ikke bare noen andre. Og her er det ikke nødvendigvis bare fariseere Jesus henvender seg til.

I prekenhåndboka i gårsdagens avis skrev Odd Sverre Hove følgende: «Når vi vet (fra mange krystallklare bibeltekster) hvor fordervet av synd hjertet vårt er, bør vi ikke stige frem for Guds trone med bønner som snarere vitner om hvor dypt forelsket i vår egen fromhet vi er. Men vi bør møte Dommeren vår med ydmyk age og ærefrykt.»

Problemet til fariseeren i teksten var ikke først og fremst at han fastet og ga tiende. Problemet var snarere hans oppblåste selvbilde. Seksåringen min hjemme spurte nylig hva en fariseer er. Jeg lurte litt på hvordan jeg skulle svare, og endte opp med å si at en fariseer er en som tror at han ikke trenger hjelp fra Gud.

Men heller ikke det er helt riktig. For også i fariseernes teologi var Guds frelse avgjørende. Men de hadde samtidig utviklet en slags blanding av Guds bud og menneskebud som gjorde dem ekstra fromme i egne øyne.

I frykt for å bli mørkemenn kan vi i dag bli så redde for å snakke om syndens alvor at vi nærmer oss et motsatt gudsbilde. Den ultimate fariseeren må vel være den som prøver å plassere Gud i takknemlighetsgjeld til seg selv. Da er gudsbespottelsen fullkommen.

En så vulgær gudsdyrkelse ser vi ikke hos oss. Men potensialet finnes i hver og en av oss. Trangen til å se på oss selv som bedre enn andre mennesker, som særlig fromme og velegnet for Guds gunst. Som om Gud står i gjeld til oss.

Da er det så vidunderlig å lese tollerens ord i vers 13: «Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’» Hans fromhet stakk langt dypere enn den vi så hos fariseeren.

Tollere var som kjent ikke spesielt populære blant jødene på Jesu tid. Det var neppe tilfeldig at Jesus valgte nettopp en toller som modell i fortellingen sin. Det blir som et ekstra poeng som forsterker historiens hovedbudskap. Det understreker ytterligere fariseerens - vår - store misforståelse.

Og det viser oss hvordan vi alle står i forhold til Gud. Også i 2018, også i møte med generasjon prestasjon. Til alle mennesker skjenker Gud håp om evig liv. Til alle dem som vi ta tollerens ord i sin munn: «Gud, vær meg synder nådig!» Det var for slike mennesker Jesus kom til jorden for å dø.

Og det er i kraft av denne offergjerningen at vi kan få del i Guds rettferdighet. Fordi vi alle har skyld, fordi vi alle har gjort og fortsatt gjør gale ting. Fordi fariseeren inne i oss stadig drar oss bort fra Gud. Fordi vi så gjerne selv vil være vår egen gud. Og fordi vi så nødig vil erkjenne at ja, jeg har syndet.

Som om det skulle ligge en utålelig ydmykelse i det å erkjenne sin egen begrensning. Det må være det største selvbedrag. Men slik er det visst likevel. Derfor gjør vi klokt i å lese dagens tekst nøye, og å minne oss selv om at Guds nåde er en gave vi får ufortjent.

Det kan minne oss om at det er vi som står i takknemlighetsgjeld til Gud. Og det kan minne oss om at Gud er sjenerøs. Derfor gir han nåde i rikt mål. Både til tollere i det gamle Israel og til selvtilfredse nordmenn i materialismens felle. Men det var dette med omvendelsen, da.

Til noen som stolte på at de selv var rettferdige, og så ned på alle andre, fortalte Jesus denne lignelsen: «To menn gikk opp til tempelet for å be. Den ene var fariseer og den andre toller. Fariseeren stilte seg opp for seg selv og ba slik: ‘Gud, jeg takker deg for at jeg ikke er som andre mennesker, de som svindler, gjør urett og bryter ekteskapet, eller som den tolleren der.

Jeg faster to ganger i uken og gir tiende av alt jeg tjener.’ Tolleren sto langt unna og ville ikke engang løfte blikket mot himmelen, men slo seg for brystet og sa: ‘Gud, vær meg synder nådig!’
Jeg sier dere: Tolleren gikk hjem rettferdig for Gud, den andre ikke. For hver den som setter seg selv høyt, skal settes lavt, og den som setter seg selv lavt, skal settes høyt.»

Lukas 18:9-14

andakt,tarjei gilje,inspirasjonskilde,åndelig påfyll