Illustrasjonsbilde: Fotolia
Illustrasjonsbilde: Fotolia
En å gå til
Del
Jeg kan visst ikke følge deg i alt du skriver om i selvbiografien din, Augustin. Men jeg har mye å lære av deg – aller mest om det fortrolige livet for Guds ansikt.

De var barndomsvenner. ­Hadde vokst opp i samme landsby. Hadde lekt sammen. Hadde gått på samme skole. Men hjertevenner ble de først senere. Da delte de personlige tanker. De ble som en sjel i to legemer.

Så ble vennen syk og døde. Augustin kom i dyp krise.

Tidligere hadde han funnet trøst i ulike sanseinntrykk. Men nå? Ingenting hjalp: Naturens skjønnhet, lek og sang, duftende hagetrær, overdådige måltider, sanserus i kvinners favn, bøker og dikt – ingenting kunne gi hans blødende sjel hvile, sier han.

Livet hadde rast sammen. Han manglet et fast holdepunkt, for ennå var ikke Gud noen realitet for ham. Guds omsorg for sørgende var ukjent (1Pet 5:6).

Tiden lindret noe av smerten. Og han fikk nye venner. Det var bra.

Men først senere lærte han Gud å kjenne. Fra da av talte han stadig til Ham og med Ham – gjennom livets skiftende faser. Hans «Bekjennelser» er en demonstrasjon av dette.

Her settes vi på sporet av et liv i fortrolig samtale med Gud – i bønn og meditasjon, bibel og lovsang. Augustin hadde en å gå til, han kjente veien til Ham i Jesu navn, og han gikk den veien daglig.

Jeg kan visst ikke følge deg i alt du skriver om i selvbiografien din, Augustin. Men jeg har mye å lære av deg – aller mest om det fortrolige livet for Guds ansikt.