Illustrasjonsfoto: Fotolia.com
Illustrasjonsfoto: Fotolia.com
Dørstokken
Del
Vi har det med å legge nåden og evangeliet utenfor dørstokker. Når vi går inn i stua, ligger evangeliet liksom igjen på kjøkkenet.

Det gjelder særlig vår tid alene med Gud, i bønn, tilbedelse, stillhet eller bibellesing. Der kan det være så drøyt mye dårlig samvittighet, at nåden virker helt urimelig for vårt hjerte.

Så går vi ukritisk inn under lovens tunge byrde av frykt og anklage. Akkurat til det rommet som er så avhengig av tillit og trygghet.

I tillegg har vi gjerne en tanke om at Guds nærvær er for «viderekommende kristne». Så lar vi oss lure av vår egen stolthet, og fornekter vårt behov for nåde.

Paulus er klokkeklar på at vi enten lever under lovens krav og anklage, eller i friheten i Kristus. Det er så radikalt at vi knapt kan fatte det. Vi døde fra både synden og fordømmelsen da Kristus døde for oss. Han ber oss om å leve i det.

Du kan være helt sikker på at tiden alene med Gud ikke blir et attraktivt sted, hvis du holder evangeliet ute derfra. Da vil du ha alle gode og dårlige grunner for å ikke komme dit.

Men hvis nåden i Kristus får lyse opp dette rommet, vil tiden alene med Gud være et sted du lengter tilbake til. Og du vil oppdage at du «stjeler» til deg øyeblikk i Hans nærhet.

Her finner du flere andakter