Illustrasjonsfoto: Fotolia.com
Illustrasjonsfoto: Fotolia.com
«Velsigna band»
Del
«Jern skjerpes ved jern, og en mann slipes ved å omgås andre» (Ordspr 27:17).

Bestevennens død ble et hardt slag for Augustin. Men tiden gikk, og han fikk nye venner. De delte skjemt og alvor. De viste velvilje mot hverandre og leste for hverandre. Kjemien var god. Oppsto det uenighet, krydret dette bare hjerteligheten dem imellom, forteller han. På ulike måter fant vennskapet veien fra hjerte til hjerte. Gode ord, minespill, kommentarer og små smil smeltet dem sammen i en sjel og ett sinn.

Ingen av dem var ennå kristne. Augustin så likevel tilbake på denne tiden med glede. Kanskje erfarte han det Salomo skriver: «Jern skjerpes ved jern, og en mann slipes ved å omgås andre» (Ordspr 27:17).

Men Augustin oppdaget senere en annen type vennskap: Det som skapes av «Åndens ild». Han så det ekstra tydelig under en krise i menigheten i Milano. Da samlet de kristne seg for å synge til Guds ære. Gjennom sangen bekjente de troen. Blant dem var mor Monika. Senere ble Augustin selv en kristen og fikk «Åndens ild tent i hjertet», som han sier. Da ble han selv en del av de helliges samfunn.

Varmt vennskap på det mellommenneskelige plan er viktig. Men det «velsigna band» som mor Monika opplevde i kirken, er en enda større rikdom. Bjerkrheim formulerte det slik: «Men bundne saman vert vi av dei sterke Andens band.»