Vekkelsen alle snakket om

Jesusvekkelsen vakte stor oppsikt på 1970-tallet. Den berørte tusenvis av unge mennesker i Norge. Hvor ble den av?

Gitarer, enkle lovsangskor og gospelmusikk fortrengte orgelbrus og salmesang. Kirker ble fylt til trengsel av mennesker som hadde frisyrer og klær man ikke var vant med å se der, og de spilte musikk som man ikke var vant med å høre der. Ivrige ungdommer evangeliserte på gater og fra bruskasser i skolegården. Unge mennesker flyttet sammen i kollektiv for å leve motkulturelt og bygge Guds rike.

– Jesusvekkelsen var i veldig stor grad et barn av sin tid, sier forfatter Peter Svalheim til Dagen. Han var en av mange unge som ble berørt av den. Mandag utgir han boken «Jesusvekkelsen. En fortelling fra 1970-tallet».

LES BOKANMELDELSE HER

Nye uttrykksformer

Full av begeistring kom den svenske pinsehøvdingen Lewi Pethrus hjem fra USA i mai 1971. «Vi ser nå den mektigste åndsvekkelse i historien!» erklærte Pethrus til svenske Dagen. Saken kom også på trykk i Vårt Land.

I boken sin forteller Svalheim om den radikale bevegelsen som kombinerte språk og uttrykksformer fra etterkrigstidens ungdomsopprør med et kompromissløst frelsesbudskap. Den slo inn i mange norske byer tidlig på 1970-tallet og skapte brudulje i både menigheter og samfunnet forøvrig.

Svart-hvitt

Gateplakater og kampsanger var noen av virkemidlene for unge, radikale kristne som tok oppgjør med foreldregenerasjonens streben etter et trygt og komfortabelt liv.

«1970-tallet var tiden for store ord, svart-hvitt og barrikader. Vi snakket i overskrifter. Folk var sinte. Vi var sinte, vi og», sier Hans Erik Schei i boken. Han var kjent under navnet Hes og ble en sentral leder i Jesusbevegelsen i Oslo.

De begynte å gjøre seg bemerket allerede på slutten av 1960-tallet. Etter hvert ble de inspirert og forbundet med bevegelsen som Lewi Pethrus hadde observert i USA.

LES: Rune Larsen: - Like tydelig på bekjennelsen i dag

Medieoppslag

Hippier som sto på gatehjørner i Los Angeles og leste fra Bibelen, samtalte om religiøse spørsmål og vitnet for forbipasserende var noe av det som gjorde sterkt inntrykk på Pethrus. Han spådde at åndsutgytelsen ville spre seg til hele verden. Amerikanske nyhetsmagasiner skrev store reportasjer. Time Magazine, som i 1966 hadde brukt forsiden til å spørre om Gud var død, viet nå samme plass til et oppslag om «The Jesus Revolution».

Vinden nådde også Norge: «Jesus Kristus - plutselig mer populær enn Beatles», konstaterte VG i august 1971. Da hadde allerede Vårt Land begynt å jakte tegn til at bølgen skulle skylle inn over våre kyster. På lederplass hilser Aftenposten Jesusbevegelsen velkommen: «ikke av omsorg for sjelenes frelse, men for samfunnsmoralen» oppsummerer Svalheim.

Kraftfull kultur

For å forstå fenomenet, tror Svalheim det er helt avgjørende å ta utgangspunkt i hvor mye verden forandret seg i løpet av 1970-tallet.

– Jesusbevegelsen henger sammen med mange trender og bevegelser som inngår i et stort kulturskifte. Jeg er forundret over at det har vært så lite snakk om dette, sier Svalheim.

Det 20. århundres moralsk-etiske kollaps i kjølvannet av to verdenskriger, kommersialiseringen av kulturen og etterkrigstidens babyboom er noe av bakteppet.

– Bare i kraft av sitt store antall måtte den nye ungdomsgenerasjonen nødvendigvis sette et sterkt preg på samfunnet. De skapte også en ungdomskultur, der det å være ungdom for første gang ble et mål i seg selv, sier Svalheim.

Han påpeker at ungdomskulturen ble svært kraftfull, med helt nye musikkstiler, klemoter og omgangsformer. For mange var fri omgang med seksualitet og rusmidler viktige ingredienser.

– Man opplevde også at foreldregenerasjonen hadde etterlatt seg en verden med kriger, forurensing og fremmedgjøring. Samtidig var dette den første generasjonen som levde med atomfrykt. Menneskeheten var faktisk blitt i stand til å utslette seg selv, sier han.

Mest erfaringer

For ikke så få unge krasjlandet frigjøringen i personlige tragedier. Jesusbevegelsen mente de satt på svaret på hvordan de kunne være ærlige om verdens problemer og samtidig vise en bedre vei.

– De hadde det samme uttrykket som hippiebevegelsen, med klær, hårlengde og musikk. De hadde også den ledige, frie omgangstonen, og det var ikke minst ungdommene selv som tok lederansvar. De spurte ikke nødvendigvis eldre om råd. Dette var ganske uvant og uhørt i det etablerte kirkelivet, sier Svalheim.

Samtidig påpeker han at flere voksne ledere var imøtekommende og bidro som støttespillere og veiledere for utålmodige og nytenkende ungdommer.

Dogmer og grenser mellom kirkesamfunn var mindre interessant enn hva man kunne erfare i troen.

– Vekkelsen virket spontan og flyktig, men det betyr ikke at man tok lett på ting. Det var stort alvor, sier forfatteren.

Mye action

Som eksempel nevner han at en «Jesusfrik» som gikk gjennom byen, ikke nødvendigvis nådde bestemmelsesstedet sitt med sko og jakke i behold. Møtte man en som tilsynelatende trengte tingene mer, var det ikke uvanlig å gi dem fra seg. Flere steder engasjerte folk som var berørt av Jesusbevegelsen seg i rusomsorg.

– Det var veldig mye action. Troen ytret seg i handling. Det var kort vei fra impuls til utførelse, sier han.

Mange av dem var kritiske til kirkens maktstruktur og samfunnsautoritet i kompaniskap med staten.

– Den hadde et veldig demokratisk preg og betonte at alle hadde den samme adgangen til Gud.

Motkulturell kraft

Den sterke sosiale samvittigheten betydde ikke nødvendigvis at man var partipolitisk engasjert.

– Holdningen var nok først og fremst at hvis alle tar imot Jesus, så løser alle politiske problemer seg. Samtidig hadde man et ideal om enkelhet, omsorg for mennesker på randen av samfunnet og et syn for økologiske sammenhenger som også hadde en politisk dimensjon, sier Svalheim.

I boken beskriver han hvordan Jesusvekkelsen utløste både begeistring og bekymring der den slo an. Men bølgen ble de fleste steder kortvarig. I løpet av noen begivenhetsrike år, var den stilnet av de fleste steder.

– Den fulgte veldig tett sin generasjon. Det ville nesten vært rarere om den skulle repetere seg selv i alderstrinn etter alderstrinn, sier han, og påpeker at den i liten grad var formalisert både i form av organisasjoner og dokumenter. De to unntakene var bevegelsen Guds fred, om fungerte i Oslo fram til 1980, og Ung Visjon i Molde som varte noen år lenger.

– Det er ingen vei tilbake til hvordan ting var på 1960- og 1970-tallet, påpeker Svalheim.

Samtidig synes han Jesusbevegelsen er et interessant eksempel på hvordan kristentroen kan være en motkulturell kraft. Han bemerker at vekkelsen etter hvert fløt sammen med den sosialetiske vekkelsen som også hadde vært sterk tidlig på 1970-tallet. Sammen ble disse impulsene viktige for formningen av Korsvei-bevegelsen.

– Jeg synes Jesusvekkelsen burde være interessant for Den norske kirke når man nå skal finne veien videre etter 500 års lefling med statsmakt og privilegier, sier Svalheim.

Møter raushet

I arbeidet med boken har forfatteren snakket med mange mennesker som var involvert i Jesusvekkelsen.

– De jeg treffer, er rause og modne mennesker som er kommet vel til rette med sine liv, sier han.

Hvis han hadde skrevet boken for 25 år siden, tror han kanskje sårheten over det som ikke alltid var sunt og balansert, ville fått mer plass. Han mener det ikke er til å unngå at det skjer overtramp når mennesker settes så sterkt i bevegelse.

– Nå snakker de fleste likevel først og fremst varmt om gode minner, sier han.

Bevart glød

– Hva er skjedd med radikaliteten?

– Så kom 80-tallet, humrer han og viser til jappetid og et helt annet kulturelt klima.

– Noen snakker om de tusen modifikasjoners død, og modifikasjoner har sikkert vært nødvendig, sier Svalheim.

Han registrerer at mange har måttet bearbeide «sin ungdoms galskap».

– Mange forlot troen de hadde på 1970-tallet. Mange har omformulert og redefinert gudsbildet de hadde. Noen har bevart gudsbildet og verdensbildet fra den gang. Men selve gløden, og tanken om at man kan være en fotsoldat i Guds rike, tror jeg mange har fortsatt, sier han.