SEKTERISME: Silje Endresen Rem
...
SEKTERISME: Silje Endresen Reme er forskningsleder ved Uni Research Helse, men har også veiledet avhoppere på frivillig basis. Hun har satt seg inn i hva forskning og litteratur sier om sekterisme.
 Foto: Johanna Hundvin Almelid
Hvor går grensen mellom sunt og usunt?
Del
Svært mange som forlater en usunn menighet sliter med skam, og har vanskelig for å snakke om hva de har opplevd.

Silje Endresen Reme kjenner det igjen fra samtaler hun har hatt med avhoppere. Den utbredte skammen som ikke handler om noe galt man har gjort, men som handler om at «det er noe galt med meg» siden jeg kunne innordne meg.

Sammensatt

Dokumentaren «Frelst» på VGTV har aktualisert debatten om sunt og usunt lederskap, og om sunne og usunne menigheter. Korsets Seier hadde fredag 8. april et intervju med lederskapet i Sentermenigheten i Asker som ber tidligere medlemmer om unnskyldning.

Fredag 22. april har avisen et intervju med Bjørn Damman som mistet kontakten med to av døtrene. Begge ble medlem i en svært karismatisk menighet og skal ha blitt anbefalt å bryte med familien.

I intervjuet med Korsets Seier sier Damman følgende: «Du vet, dette med maktmisbruk og manipulasjon er så sammensatt. Noen ganger handler det i mine øyne om ledere som så gjerne vil utrette noe stort. De er blitt lurt, men vet det ikke selv. De tror at Gud trenger dem til å utrette store ting, og midt i sitt sterke driv mangler de åpenbaringen om at alt er fullbrakt. Og når man ikke fullt ut har tatt til seg denne nåden, så kjører man mennesker i senk med høye krav og sterke visjoner. Ofte kommer også mennesker til med altfor store «profetiske» ord, og lederne kan bli offer for denne vranginformasjonen», sier han.

Les mer: «Vi er lei oss»

Glidende overgang

Endresen Reme er forskningsleder ved Uni Research Helse, men har også veiledet avhoppere på frivillig basis. Hun har satt seg inn i hva forskning og litteratur sier om sekterisme. Ifølge psykologen er det en glidende overgang mellom sunne og usunne fellesskap, og det kan være vanskelig å si hvor grensen går.

– Men hvis menigheten har en autoritær ledelse og bruker manipulering og religiøse virkemidler for å oppnå makt og kontroll, bør varsellampene blinke.

Hun ramser opp flere kjennetegn man bør være på vakt overfor: forståelsen av «vi» og «de», ledsaget av et fiendebilde av verden utenfor, og at det ikke er rom for å stille kritiske spørsmål.

– Kan flere av trekkene være tilstede uten at det nødvendigvis er en fare?

– Ja, for det vil alltid være subjektive oppfatninger. Hvis man hevder at en leder bevisst manipulerer, da tillegger man vedkommende en intensjon som er vanskelig å teste. Det kan jo faktisk være at lederen har en annen intensjon, men likevel bruker slike virkemidler. Det kan skje i vanlige kirker og i grupper som ikke nødvendigvis er sekter.

Les mer: Glad for åpen debatt om lederskap

«Lovebombing»

I boken «Troende til litt av hvert» skriver Arne Tord Sveinall ved Institutt for sjelesorg, Modum Bad, at sektproblemet er langt mer omfattende enn mange av oss aner. Sveinall sier sekter er overgripere som skaper ofre og at vi alle kan havne i tvilsomme sekter.

– Ofte skjer rekrutteringen ved det jeg kaller «lovebombing». De som driver rekrutteringen overøser folk med oppmerksomhet. Denne oppmerksomheten er likevel ikke omsorg. Når Frelsesarmeen gir en tallerken suppe til en uteligger, er det omsorg, men i sektene bygges det opp en slags mental gjeld. Når vi føler slik gjeld, er vi manipulerbare, sier Sveinall i et intervju med Aftenposten i 2008.

Traumatisk

Endresen Reme forteller at de som velger å ta steget ut fra en usunn menighet, ofte vil komme i en krise.

– Det kan oppleves traumatisk. Mange sliter med depresjon, angst og med en opplevelse av tomhet og mangel på mening som er vanskelig å fylle. Det skjer et tap på mange plan som kan sammenlignes med et ekteskapsbrudd, men som kanskje er hakket verre for veldig mange. Det gjelder særlig hvis de har hele familien sin innenfor, og så bryter ut. Da står man i fare for å miste kontakten med familien og et sosialt nettverk. I tillegg mister man ledere som kanskje har styrt livet og hjulpet med å ta beslutninger. I verste fall mister man også troen. Det er en veldig traumatisk prosess å være i, og mange sliter i etterkant med å ta kontakt med hjelpeapparatet.

Les mer: – Vanlig at unge kristne kan «miste seg selv»

Ikke dumme

En rapport fra Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress fra 2008 viser at det ikke er noe holdepunkt for at de som går i en sekterisk sammenheng er dumme eller har psykiske lidelser.

Forskning som er gjort på Moon-sekten viser at medlemmene i det store og hele ikke avvek fra normalbefolkningen på en måte som skulle gjøre dem til spesielt lett ofre for manipulasjonsteknikker. Derimot var mooniene høyere utdannet og kom fra høyere sosiale lag enn gjennomsnittsbefolkningen. De hadde også i langt større grad enn den øvrige befolkningen gått på privatskoler, viser rapporten fra Nasjonalt kunnskapssenter.

– Det skjer en gradvis prosess når man går inn i et fellesskap. Man har tro på ideologien, eller på at dette er den rette lære, og så blir man sugd inn. Da vil man gradvis finne seg i kontrollerende adferd. I tillegg kommer frykten for å ikke adlyde Gud, og frykten for fortapelsen og det onde. Det blir en fryktindusert teologi som ikke snakker så mye om nåde og kjærlighet og fred, sier hun.

Farlige trekk

Ifølge Endresen Reme er det ikke holdepunkt for å si at de som blir værende i en usunn menighet holdes tilbake av ledelsen, eller at de ikke får lov til å bryte ut.

– Det har vist seg å ikke stemme. Men det er en personlig stor kostnad å bryte ut, på grunn av alle tapene.

– Hvordan kan en menighet med sekteriske trekk holde det gående år etter år, selv etter at det har blitt kjent at det er kritikkverdige forhold der?

– Det har de alle muligheter til, så lenge det ikke er noe juridisk galt i det de gjør.

Hun viser til en nasjonal rapport fra flere ulike land i Europa som har gått gjennom sekter og usunne religiøse fellesskap. Rapporten anbefaler at myndighetene har en overvåkende funksjon, og at de ser hvordan ting utvikler seg i forhold til menneskerettigheter og humanistiske prinsipper. Hun etterlyser mer involvering fra myndighetenes side, og mener de burde være flinkere til å følge mer med på religiøse miljø.

– Slik situasjonen er nå, kan ­disse menighetene bare fortsette som de vil, så lenge folk holdes der av fri vilje.

Liten oversikt

– Finnes det en oversikt over hvor mange sekteriske menigheter det er i Norge?

– Nei, det er liten oversikt, og det fins ingen måte å registrere det på heller.

– Du har vært i en del samtaler med mennesker som har gått ut av en usunn menighet. Bevarte de troen?

– Det var begge deler. Noen forkastet alt, og da blir det enda et tap. Men de fleste jeg har snakket med har et ønske om å beholde troen. Det er en prosess der man må sile det som er usunt fra det som er sunt.

Endresen Reme mener at hun som kristen har en stor fordel i møte med disse menneskene.

– Der en annen i hjelpeapparatet kanskje vil si at «du må forkaste alt, fordi dette høres veldig destruktivt ut», kan jeg som troende gå inn og se på nyansene. Jeg kan utfordre noe av det destruktive, og samtidig beholde det som oppleves meningsfullt. Da kan man bevare en tro som er med videre.

Lengst til høyre

– I hvilken del av kirkelandskapet finner vi flest sekteriske menigheter?

– Det er jo i menighetene lengst til høyre, innen trosbevegelsen. Det fins ikke mye av det i Statskirken.

– Er det noen som går rett fra en menighet der de blir veldig styrt, til en annen menighet der de også blir styrt?

– Det er det. Det fins god empiri på at det er stor forflytning fra et ekstremt fellesskap til et annet. Enten går man til en lignende type fellesskap, eller til antireligiøse grupper som også kan være ganske ekstreme.

– Hvorfor det?

– Det skyldes vel et behov for å fylle det vakuumet som oppstår.

Dele tanker

– Hva vil du anbefale folk å gjøre som velger å forlate en usunn menighet?

– Finn noen gode støttespillere eller samtalepartnere. Gjerne også fagpersoner innen sjelesorg og psykiatri. I tillegg finnes det også støttegrupper for avhoppere som kan være til god hjelp. Å ha andre som har opplevd det samme i en gruppesammenheng kan være godt, særlig med tanke på dette med skam. Har man noen å dele tanker og følelser med, da ser man at man ikke er alene.

 

sekter,silje endresen reme,frelst,vg tv,menigheter,bjørn damman,ungdomsarbeid,jesus revolution army,sentermenigheten i asker,bibelen,sunn tro