Ragnhilds store steg i tro
Del
Kvinner kan ønske seg så mangt. Ragnhild ønsker seg et kloster på Selja. Så inderlig at hun har solgt alt hun eier for at klosteret en dag kan bli bygget.

- Nå be­gyn­ner even­ty­ret , sier Ragn­hild Aad­land Høen. Egent­lig be­gyn­te even­ty­ret for lenge siden, men det er nå det blir vir­ke­lig, ret­ter hun seg selv.

Gle­den glit­rer i øyne­ne. Noen mi­nut­ter tid­li­ge­re har hun låst seg inn i et gam­melt tøm­mer­hus på øya Selja. Huset lig­ger på Tu­nold-går­den, ste­det Si­grid Und­set så gjer­ne ville kjøpe på 1920-tal­let, men ikke fikk. Det lo­ka­le her­reds­sty­ret be­grun­net av­sla­get med at de ikke ville at øya skul­le bli sen­ter for «ka­tolsk pro­pa­gan­da».

Ragn­hild og man­nen Hans, der­imot , fikk kjøpe. Ti­de­ne har end­ret seg. Hold­nin­gen til Den ro­mersk-ka­tols­ke kirke er blitt mer for­son­lig. Da ek­te­pa­ret fra Ber­gen sam­men med to andre fa­mi­li­er ville kjøpe Tu­nold-går­den for å sikre jord til et frem­ti­dig klos­ter på Selja, var det bare vel­vil­je å spore hos kom­mune­le­del­sen. Ons­dag denne uken over­tok fa­mi­lie­ne går­den.

- Vi gjør ikke dette for oss selv. Vi gjør det for Norge, un­der­stre­ker Ragn­hild. - Selja er ste­det der kir­ken i Norge ble født. Vi tror at ste­det har en vik­tig rolle å spil­le også i fort­set­tel­sen av krist­nings­his­to­ri­en til lan­det.

Kan­skje be­gyn­te even­ty­ret al­le­re­de den førs­te gan­gen hun be­søk­te Selja, en høst­dag i 2004. Den dagen hun fikk er­fa­re un­de­ret.

Ragn­hild og Hans hadde vært på Sunn­mø­re i bryl­lup og stått tid­lig opp, fordi hun ville rekke å be­sø­ke klos­ter­øya på vei hjem. Blant alt guid­en for­tal­te om klos­te­rets his­to­rie, falt også en set­ning om at barn­løse kvin­ner i ka­tolsk tid hadde reist til Selja for å drik­ke av det le­gen­de van­net i Sunni­va-kil­den.

Ragn­hild stus­set. Hun hadde for­søkt å bli gra­vid, men ikke lyk­tes. Dette var før hun ble til­truk­ket av ka­to­li­sis­men, og hun var ikke for­tro­lig med å be om for­bønn fra en hel­gen. Men å drik­ke av kil­den, det syn­tes hun gikk an.

Etter­på rus­let hun bort til et klos­ter­vin­du med ut­sikt over havet. Mens hun sto der og bad følte hun at Gud talte. At han hvis­ket henne i øret at det ville komme en liten dat­ter som skul­le hete Sunni­va, og at bar­net skul­le være stor for Gud.

Lille Sunni­va ble unn­fan­get noen uker se­ne­re og født 18. juli 2005.

- Jeg har hørt mange for­tel­le om Selja at det er et sted der under skjer. Jeg er en av dem som har fått opp­le­ve det. Siden har barna bare fort­satt å tril­le ut. Nå ven­ter vi det femte.

Det var da de ble for­eld­re at Ragn­hild og Hans be­gyn­te le­tin­gen etter en kirke der barna kunne få solid opp­læ­ring i kris­ten tro. Le­tin­gen endte i Den ro­mersk-ka­tols­ke kirke.

Det lå også even­tyr i luf­ten da Ragn­hild fikk en te­le­fon på for­mid­da­gen en dag i mars 2012, med spørs­mål om hun kunne slen­ge seg på hur­tig­bå­ten til Selje fire timer se­ne­re.

- Vi tren­ger noen fra Den ka­tols­ke kirke i in­te­rim­sty­ret for Selja klos­ter og pi­le­grims­sen­ter. Sogne­pres­ten din har sagt at det må bli deg. Kan du rekke det? spur­te Bjørn Jen­sen i Selje kom­mu­ne. Ragn­hild hadde da vært ka­to­likk i fire år.



Hun job­bet som ka­te­ket i St. Paul kirke og hadde mar­kert seg som de­bat­tant og tal­s­per­son for ka­to­lik­ker i Norge.

Ragn­hild rakk båten. Med tre må­ne­der gamle Jo­han­n­es i ar­me­ne. I løpet av styre­mø­tet, mens hun hørte om pla­ne­ne for et sen­ter som kunne ta i mot pi­le­gri­mer og for­mid­le his­to­ri­en til alle de nors­ke klost­re­ne, kjen­te hun en sti­gen­de be­geist­ring: Selv­sagt måtte det komme nytt klos­ter på Selja. I til­legg til pi­le­grims­sen­te­ret på fast­lan­det, måtte kir­ken være til stede ute på øya for å hjel­pe sø­ken­de men­nes­ker til å finne hjem. Hjem til Jesus.

Selje kom­mu­ne hadde job­bet med å få et or­to­dokst klos­ter til Selja siden 1997, men pro­sjek­tet hadde stran­det. Nå lurte de på om det kunne være mulig å få en ro­mersk-ka­tolsk klos­ter­etab­le­ring i ste­det?

Hvor sterkt in­volvert hun selv skul­le bli, hadde Ragn­hild ennå ingen anel­se om.

I au­gust 2013 står hun i fa­mi­li­ens tomme lei­lig­het i Øy­jor­den i Ber­gen. Lei­lig­he­ten skal sel­ges. De sat­ser hele sin for­mue for å sikre Den ka­tols­ke kirke frem­ti­dig klos­ter­jord på Selja.

Fø­lel­se­ne veks­ler mel­lom vemod og let­tel­se, frykt og for­vent­ning. I denne lei­lig­he­ten har de opp­levd livs­for­vand­len­de øye­blikk. De fire barna er blitt født mens de har bodd her.



De har hatt ster­ke stun­der med ven­ner og bi­bel­grup­pe og gode stun­der alene - som alle de gan­ge­ne Ragn­hild har sit­tet med ut­sikt over inn­sei­lin­gen til Ber­gen og bedt om Nor­ges om­ven­del­se.

Men det har også vært dager da hun har vært for­tvi­let, fordi lei­lig­he­ten på 65 kvad­rat er blitt for trang for den store fa­mi­li­en. Seks men­nes­ker har lig­get i fire sen­ger i to rom. Trang­bodd­he­ten har gjort dem syke. Når én ble for­kjø­let, ble alle smit­tet. Det har ikke vært plass til alle fa­mi­li­ens klær i ska­pe­ne, lite plass til bar­nas leker og fryk­te­lig tungt å få barna opp alle de fire eta­sje­ne i blok­ken, når de to yngs­te måtte bæres.

- Sær­lig den siste tiden har jeg ropt til Gud at jeg ikke orker mer, at han må få oss ut her­fra.

Denne au­gust­da­gen er spo­re­ne etter trang­bodd­het fjer­net. Lei­lig­he­ten er ny­malt og smak­fullt stylet. Ragn­hild er for­nøyd med re­sul­ta­tet.

- Det var slik det skul­le ha sett ut her, sier hun med et lite smil og inn­røm­mer at det er skum­melt å skul­le selge alt og gi det til Gud.

- Ak­ku­rat nå føler jeg meg som den rike man­nen som fikk ut­ford­rin­gen fra Jesus om å selge alt han eide. Jeg skjøn­ner at han sa at det ble litt for mye. Det er et stort trossteg. Og noen gan­ger kan det være vans­ke­lig å skil­le mel­lom hva som er Guds vilje og hva som bare er gal­skap. Det var av­gjø­ren­de at både jeg og min mann var over­be­vist om at dette er rik­tig.

At men­nes­ker kan synes at det er vans­ke­lig å over­gi alt til Gud, har Ragn­hild for­stå­el­se for.

- Mange er redd for over­gi­vel­sen. Redd for å miste seg selv, hvis en gir seg helt til Gud. Selv opp­le­ver jeg at det er nett­opp når jeg gir meg selv til Gud, at jeg blir meg selv, sier hun og si­te­rer pave Frans, som ad­va­rer krist­ne mot å la tin­ge­ne eie seg.

- Jeg tror at ma­te­ria­lis­men er den størs­te trus­se­len mot kris­ten­tro­en i dag, sier hun.

Hva er det som har skjedd i løpet av dette året, fra hun fikk spørs­mål om å kaste seg på en båt, til hun og man­nen be­stem­mer seg for å ta et så dra­ma­tisk skritt som å selge lei­lig­he­ten?

En tid etter styre­mø­tet i mars får Ragn­hild nok en for­un­der­lig te­le­fon. Denne gan­gen fra en kvin­ne som for­tel­ler at hun kjen­ner en munk i et be­ne­dik­ti­ner­klos­ter i Frank­ri­ke.



Mun­ken har bedt om om­ven­del­se for Norge hver dag i 20 år, siden han var 16 år gam­mel. Un­der­veis har han lært seg norsk selv - og syn­ger nors­ke vugge­san­ger når han er ute og gje­ter klos­te­rets kuer.

Mun­ken og Nor­ges-ven­nen hører til i Font­gom­bault, et av ver­dens le­den­de be­ne­dik­ti­ner­klost­re. Klos­te­ret får ukent­lig besøk av bis­ko­per fra hele ver­den som tryg­ler på sine knær om hjelp til å etab­le­re nye klost­re.



De fles­te får nei umid­del­bart, for Font­gom­bault har bare ka­pa­si­tet til å gå i gang med en slik kre­ven­de pro­sess hvert tien­de år.

Bis­kop Bernt Eids­vig i Den ka­tols­ke kirke har godt inn­trykk av Font­gom­bault og vil gjer­ne at de skal komme til Norge. Også bis­kop Halv­or Nord­haug i Bjørg­vin bispe­døm­me øns­ker å in­vi­te­re be­ne­dik­ti­ner­ne til Selja.

Font­gom­bault får i til­legg et rø­ren­de brev fra ord­fø­rer Ottar Ny­gård i Selje kom­mu­ne:



«Gjen­nom ar­bei­det tid­le­ga­re ge­ne­ra­sjo­nars or­dens­brør av dykk gjor­de i gode 400 år, er be­ne­dik­ti­na­ra­ne alt uløy­se­leg knyt­te til den hei­la­ge øya Selja. […] Om vi i Selje kom­mu­ne skul­le bli verts­kom­mu­ne for det fyrs­te nors­ke be­ne­dik­ti­nar­klos­te­ret i nyare tid, vil vi sjå det som ei stor ære og sam­stun­des som ei na­tur­leg vi­dare­fø­ring av den ut­vik­lin­ga vi har vore vitne til dei siste åra, der rui­na­ne ris­ter av seg stø­vet og vinn til­ba­ke til sin gamle sta­tus som le­van­de hei­lag­stad» skri­ver ord­fø­re­ren til ab­be­den i Frank­ri­ke.

Font­gom­bault sva­rer ikke nei. De sier «kan­skje». Det siste, av­gjø­ren­de teg­net som ab­be­den tren­ger, er at de får nors­ke mun­ke­kall fra Norge.

- Det vil si at nors­ke menn øns­ker å bli mun­ker på Selja, etter å ha fått sin ån­de­li­ge ut­dan­nel­se hos Font­gom­bault, for­kla­rer Ragn­hild.

Se­ne­re på våren rei­ser hun til­ba­ke til Selja for å un­der­sø­ke hvor det er mulig å legge klos­te­ret.

Opp­lys­nings­ve­se­nets Fond (OVF) eier jor­den som opp­rin­ne­lig til­hør­te Selja klos­ter. De vil gjer­ne gi tomt til nytt klos­ter. Pro­ble­met er at den gamle klos­ter­jor­da er un­der­lagt spe­sial­vern. Jorda er propp­full av forn­min­ner. Det vil bli alt­for dyrt å gjen­nom­føre de nød­ven­di­ge, ar­keo­lo­gis­ke ut­grav­nin­ge­ne før klos­te­ret må byg­ges.

Løs­nin­gen må bli å kjøpe jord av pri­va­te, men er det mulig? Fem av de seks går­de­ne på øst­si­den av øya har vært i fa­mi­lie­nes eie i ge­ne­ra­sjo­ner. Ingen har gitt tegn til at de øns­ker å selge.

- Det vir­ket vel­dig stengt, men jeg har hele tiden følt en vel­dig ro for at klos­te­ret kom­mer. Ingen ting er umu­lig for Gud. Alle de andre store or­de­ne­ne fra mid­del­al­de­ren har etab­lert seg på nytt i Norge, nær sine gamle klos­ter­rui­ner. Det er bare be­ne­dik­ti­ner­ne som mang­ler - og her på Selja er den su­ve­rent best be­var­te rui­nen etter et be­ne­dik­ti­ner­klos­ter.

- Og så har jo Gud tross alt spe­sial­de­sig­net denne mun­ken i Frank­ri­ke, ler hun.

I de­sem­ber 2012 får Ragn­hild nyss om at den sjet­te går­den på Selja, Tu­nold-går­den, er til salgs. Ei­e­ren vil gjer­ne at det skal komme et klos­ter der, og er vil­lig til å tenke krea­tivt om hvor­dan be­ta­lin­gen kan skje.



Han fore­slår at Den ka­tols­ke kirke kan for­de­le sum­men over fem år. Li­ke­vel blir in­ves­te­rin­gen for kre­ven­de for kir­ken. Til­strøm­min­gen av ka­to­lik­ker har vært så stor, de akut­te be­ho­ve­ne er så svære.



Det må byg­ges sko­ler og kir­ker - og gjer­ne også klost­re. Men siden Font­gom­bault ikke kan binde seg, tør ikke bis­kop Eids­vig in­ves­te­re en stor sum i et klos­ter som kan­skje kom­mer om ti eller tyve år.

Den enes­te ut­vei­en er at pri­vat­per­soner kjø­per går­den. Ragn­hild ser for seg at det kan skje som et spleise­lag, men snart går det opp for henne og ekte­man­nen at Gud er i ferd med å svare på begge deres to bøn­ner sam­ti­dig: At det skal komme klos­ter til Selja, og at de selv skal få ny plass å bo.

Gjen­nom ar­bei­det i in­te­rim­sty­ret for pi­le­grims­sen­te­ret har Ragn­hild fått gode kon­tak­ter på Bjørg­vin bispe­dømme­kon­tor. Førs­te søn­dag etter påske, på søn­da­gen kalt «Den gud­dom­me­li­ge barm­hjer­tig­hets søn­dag», får de vite at fa­mi­li­en kan få leie en ledig preste­bo­lig i Ber­gen. Der­med kan de selge lei­lig­he­ten og få fri­gjort ka­pi­tal til å kjøpe den 60 mål store Tu­nold-går­den.

Ragn­hild og Hans har sett for seg at sal­get skul­le gå raskt. De for­ven­tet at den ville bli solgt etter førs­te vis­ning, slik det har vært van­lig i Ber­gen de siste årene. Men det kom­mer bare tre per­soner på den førs­te vis­nin­gen. På de neste vis­nin­ge­ne kom­mer én eller to. Un­der­veis er Ragn­hild ner­vøs for at sel­ge­ren av Tu­nold-går­den skal miste tål­mo­dig­he­ten.

Ukene går. Først i slut­ten av sep­tem­ber får de solgt lei­lig­he­ten, til la­ve­re pris enn de hadde håpet. Hele over­skud­det skal gå inn i Tu­nold-går­den, pluss maks av det ban­ken vil gi dem i lån. Men fordi ban­ken kre­ver 40 pro­sent egen­ka­pi­tal på fri­tids­bo­li­ger, er de ennå ikke i mål. Med inn­skudd fra to andre fa­mi­li­er, har de til slutt nok pen­ger til å over­ta.

- Vi vet ikke veien vi­de­re. Vi vet ikke hvor lenge vi får bo i preste­bo­li­gen, eller om vi får pen­ge­ne våre til­ba­ke. Men når Gud kla­rer å gi oss et sted å bo i Ber­gen, som er stør­re enn vi håpet å drøm­me om, og som er nær By­ba­nen slik at barna lett kom­mer seg til den ka­tols­ke sko­len, da kla­rer han res­ten også, sier Ragn­hild.

Den ene fa­mi­li­en  som har kjøpt seg inn i Tu­nold-går­den, er Knut og There­sa Rob­ber­stad. Han er til stede på går­den på over­ta­kel­ses­da­gen denne uken.

- Hvor­for jeg gjør dette? Først og fremst fordi jeg er ka­to­likk. Men også fordi jeg er fa­sci­nert av ste­det og har vært her mange gan­ger. Dette er en god sak, sier Knut, mens han stre­ver med å få fyr i pei­sen på huset som han nå eier en tolv­del av.

Ragn­hild viser rundt. Hun lar fing­re­ne gli over tøm­mer­veg­ger, fyl­lings­dø­rer og ge­len­de­ret på trap­pen opp til andre eta­sje, som hun er sik­ker på at Si­grid Und­set holdt seg fast i også. Og selv­sagt viser hun frem Und­set-stu­en, der Si­grid Und­set bodde når hun var på besøk på går­den. Så krøl­ler hun beina opp under seg i so­fa­en og gir seg til å tenke høyt om alt huset kan bru­kes til.

- Vi kan holde re­tret­ter, reise hit med ung­dom­mer fra me­nig­he­ten og gi rom til pi­le­gri­mer. Og selv vil vi være her så ofte vi kan.

- Men det vik­tigs­te for oss her­etter blir å føde mun­ke­kall hos unge, nors­ke menn. Det er vik­tig at det kom­mer unge menn hit, som søker Guds kall for livet sitt. Og en dag kan det byg­ges klos­ter på Tu­nold-jor­da. Kan­skje kan det ligge rett oppe i lia bak huset her. Eller kan­skje nes­ten på top­pen av fjel­let, med ut­sikt over havet.

For at Selja igjen skal bli det kraft­ful­le sen­tru­met for kris­ten tro som det en gang var, er hun over­be­vist om at vi tren­ger at be­ne­dik­ti­ner­ne ven­der til­ba­ke til øya.

«Vi tren­ger at de ar­bei­der, ber og til­ber døg­net rundt på Selja, slik at tu­ris­te­ne og pi­le­gri­me­ne kan få møte den opp­stand­ne Her­ren Jesus Kris­tus, slik at de kan bli truk­ket inn mot gra­vi­ta­sjons­fel­tet som opp­står rundt dem som els­ker og til­ber ham,» skri­ver hun på blog­gen sin.

Se­ne­re på dagen skal Pi­le­grims­fel­les­ska­pet Sank­ta Sunni­va ha stif­tel­ses­møte på går­den. Målet for det øku­me­nis­ke fel­les­ska­pet er å ar­bei­de for at enda flere skal legge ut på pi­le­grims­ferd langs Sunni­va-leia mel­lom Ber­gen, Kinn og Selja.



Men før med­lem­me­ne i fel­les­ska­pet kom­mer med skyss­båt fra fast­lan­det, rek­ker Ragn­hild Aad­land Høen og Knut Rob­ber­stad en rask tur ut til det gamle klos­te­ret.

- Kel­t­er­ne snak­ker om «thin places», ste­der der hin­nen mel­lom him­mel og jord er tyn­ne­re enn el­lers. Selja er et slikt sted. Ste­dets hel­lig­het er så lett å merke at en­da­til ate­is­ter kjen­ner det.

- Nor­ges hjer­te lig­ger og ban­ker inne i fjel­let her.

Ragn­hild og Knut ryd­der bort visne bloms­ter fra al­te­ret in­nerst i Sunni­va-hu­len, ret­ter på et par ro­sen­kran­ser, ten­ner lys og ber. Begge stop­per opp ved de gamle kirke­mu­re­ne like under hulen, der skri­net med Sunni­vas lev­nin­ger sto før det ble ført til Ber­gen. Så går de for­sik­tig ned de slei­pe trappe­trin­ne­ne til klos­ter­an­leg­get på fla­ten under fjel­let.

- Hva betyr hel­ge­nen Sunni­va for deg?

- Hun er for­bil­de og for­be­der, sva­rer Ragn­hild.

- Hun var en sterk, fri og modig kvin­ne som var vil­lig til å ofre alt. Det betyr også mye for meg at hun ble mar­tyr. Kirke­fa­der Ter­tul­li­an sa at mar­ty­re­nes blod er kir­kens så­korn. Dette så­kor­net har vært frukt­bart. Jeg er utro­lig glad for at Sunni­va og troen kom til oss.

Plut­se­lig for­svin­ner Ragn­hild inn i klos­ter­tår­net. Hun kly­ver raskt opp den brat­te vin­de­l­trap­pen, tar tak i klokke­tau­et og gir seg til å hale og dra av all sin makt. I yr glede over dø­re­ne Gud har åpnet, og over klos­te­ret hun tror vil komme, lar hun kirke­klok­ken ljome over øya.

- Det gamle klos­te­ret rin­ger det nye klos­te­ret inn. En ny tid har be­gynt for klos­ter­øya Selja, jub­ler hun.